En villa ved navn Sult

---

Villa Sult

---

I en klassisk, hvitmalt byvilla i jugendstil, reist i 1899 på Oslos beste vestkant, går døren opp.  I den luftige hallen står kunstverk pakket i bobleplast. Ett av dem, i glass og ramme, står lent mot veggen, klart til å henges opp: Et selvportrett i form av et innrammet «Jeg» i løkkeskrift, signert Ludvig Eikaas.

– Det var ganske originalt da det kom. Han var jo frekk, sier psykiater Finn Skårderud om kunstneren, før han tusler opp trappen til sitt nye kontor, med kongepuddelvalpen Rosa på slep.

Hammerslag lyder fra naborommet. Samtidskunsten som snart henger i hvert eneste rom, lånes ut gratis fra Galleri Riis – kanskje Norges ledende kunstgalleri for samtidskunst. Hvis den da ikke, som Eikaas’ selvportrett, er Skårderuds egen.

Det har vært en travel sommer for mannen som ikke bare er Norges mest kjente psykiater, men også professor, forfatter, filmkritiker, spaltist og intervjuer av kjente kulturpersonligheter. Nå samles alt i ett hus, som på papiret ligner et avtrykk av mannen selv.

Finn Skårderud har forlatt sin overlegestilling ved Ullevål sykehus for å vie resten av yrkeslivet til huset utenom det vanlige. 3. september åpner Villa Sult.

Sult og kunst i samme hus. – Det siste dette skal bli, er en type privat virksomhet for velstående, sier Skårderud.

– Målet er å nå mange på mange forskjellige vis, både personer med spiseforstyrrelser og deres familier.

Med Villa Sult håper psykiateren å gi et bedre tilbud til pasienter med forskjellige former for spiseforstyrrelser. Anoreksi er den minst hyppige formen, men psykiatriens mest dødelige lidelse. Mange av pasientene har dårlige erfaringer fra det offentlige helsevesenet, der det kan gå årevis før de møter ekspertene. I Villa Sult er målet at terskelen skal være lav. Blant planene er et rask respons-tiltak for familier der en ungdom er på vei inn i spiseforstyrrelser.

– Tenåringsjenta eller -gutten som strever med maten og kroppen kan få møte ekspertene fra første dag, sier psykiateren, som understreker at det vil ta tid å få alt på plass.

Han håper å gjøre behandlingstilbudene, i form av alt fra klatrekurs og musikkterapi til klassisk samtaleterapi, så rimelige så mulig.

Men Villa Sult skal være mye mer enn bare en klinikk. Byvillaen i Kruses gate skal huse gratis temakvelder for pasienter, pårørende og interesserte, videreutdanningstilbud for leger, helsesøstre og psykologer, samt forskning på spiseforstyrrelser – instituttets forskningssjef er hentet inn fra Sverige.

Og så var det dette med kulturen, da.

En filmfestival med visning av filmene basert på Knut Hamsuns roman Sult er under planlegging. Forfatter Hanne Ørstavik, hvis roman Hyenene handler om spiseforstyrrelser, skal holde skrivekurs for pasienter. Forfattere skal lese fra sine verk. Norskamerikanske Siri Hustvedt, hvis grundige beskrivelser av spiseforstyrrelser i romanen Det jeg elsket er forfattet med konsulenthjelp fra Skårderud, kommer sågar for å åpne senteret.

– Hvorfor navnet Villa Sult?

– For å være litt frekke. Vi gjør oss ikke beskjedne, det er en kulturell referanse. Jeg er besatt av Hamsuns roman Sult. Og det vi driver med handler om sult, det handler om emosjonell feilernæring. Vi har testet ut navnet med masse pasienter. Tøft, sier de.

– Er det en kontroversiell kombinasjon, pasienter og kulturhus?

– Nei, tvert imot. Jeg tror bare den er litt vanskelig å praktisere i det offentlige helsevesen. Dette går rett inn i stortingsdokumenter om hvordan et menneske bør møtes i dag. Det å delta i kulturelle aktiviteter har en dokumentert helsefremmende effekt. Kunst er bare elitistisk hvis noen gjør det veldig kostbart.

Pengegaven. Det begynte med en bemidlet far, som ønsket et bedre tilbud til pasienter med spiseforstyrrelser og familiene deres. Tidlig på 2000-tallet tilbød han en pengegave, og inviterte Finn Skårderud til å utvikle et slikt prosjekt.

– Det har jeg brukt bare ti år på å tenke over, sier psykiateren.

For halvannet år siden takket han ja. Snart ble ideen om en byvilla for mennesker med spiseforstyrrelser født. Inspirasjonskilden er Anna Freud-senteret i London, et verdensledende psykoanalytisk forsknings-, utdannelses- og behandlingssenter for barne- og ungdomspsykiatri som ble grunnlagt av datteren til psykoanalysens far Sigmund Freud – og som også holder hus i en klassisk byvilla.

– Jeg har ikke behov for å snakke stygt om det offentlige helsevesen, men det er klart at det blir dinosauraktig, det er vanskelig å gjøre ting, sier Skårderud.

Han sier han ser frem til å kunne snu seg rundt og prøve noe nytt på få dagers varsel.

– Hvis du skal ha et godt offentlig helsevesen, trenger du noen små entusiastiske private miljøer av dedikerte folk som kan være med og peke ut noen retninger. Spesielt i psykiatrien, der det som virker er å lage rom hvor folk opplever at det kan være mulighet for tillit. Da må det være lite nok, hyggelig nok og oversiktlig nok.

Rom for å bli frisk. Gjennom de buede vinduene på Skårderuds nye kontor er utsikten sommergrønn. I motsatt ende av rommet er divanen alt på plass. Det hender pasientene foretrekker å ligge der, innpakket i et varmt teppe, fremfor å sitte i en stol.

– Jeg hadde et kontor på Gaustad en gang der jeg tenkte at her er det helt umulig å bli frisk av en depresjon, sier psykiateren.

– Hvordan så kontoret ut?

– Det så helt jævlig ut. Så fra første gang jeg etablerte meg med privatpraksis, ble jeg veldig opptatt av at det skal være et veldig godt rom å være i. Samtidig må du ikke gi folk prestasjonsangst.

Kunst har vært gjennomgangstema i Skårderuds tilnærming til psykiske lidelser. I boken Sultekunstnerne fra 1991 ser han sågar på skjønnheten, sunnheten og sultens kulturhistorie, fra sultende helgener til Franz Kafkas bulimiske fantasier.

– Hvorfor er du så opptatt av å forstå sykdom i sammenheng med kunst og kultur?

– Vi moderne mennesker, som har veldig sans for fornuft, må også være ustyrtelig klar over denne fornuftens begrensninger. Det moderne medisinske perspektivet på mennesket er svært reduksjonistisk. Vi er nødt til å favne mer av hva den menneskelige erfaring er. Skal du forstå et fenomen som anoreksi, må du gjerne lese tusentalls tykke bøker, men det er veldig nyttig med åtte sider av Kafkas novelle Sultekunstneren.

– Er det en fare for å glamorisere spiseforstyrrelser når dere lager et hus som dette, fylt opp av kunst, kultur og til dels kjente mennesker?

– Nei. Glamoriseringen finnes nok hos folk som er på utsiden eller i randsonen, som kan lese om spiseforstyrrede, være misunnelige og ønske at de hadde et snev. Men vi som driver med dette, vet at det er helvete på jord hver eneste dag. Du skal ikke være lenge i feltet før du vet at det er ekstremt lite glamorøst, og veldig fylt av smerte.

Legedøtrenes lidelse. Da jentene som sultet seg først dukket opp i USA på 1960-tallet, ble fenomenet kalt «doctor's daughter's disease». Pasientene var ressurssterke og flinke og kom gjerne fra øvre middelklasse. På 1970-tallet, da Finn Skårderud gikk på medisinstudiet, var anoreksi fortsatt et fremmedord i Norge. Da han begynte å lese om sykdommen, ble han fascinert.

– Jeg opplevde at det knapt er noen psykopatologi som så eksplisitt sladrer om samfunnet. Dette er Vestens etniske lidelse. Det vokste frem i USA og Europa etter krigen. Da maten kom, sluttet folk å spise den.

Skårderud ble slått av hvor dårlig anoreksipasientene ble behandlet i helsevesenet. De ble sett på som håpløse, manipulerende og sta.

– Ser man på spiseforstyrrelser på en annen måte i dag?

– Både ja og nei. Norske fastleger, helsesøstre, lærere, mødre og fedre vet mye mer om spiseforstyrrelser i dag. Men jeg er ikke sikker på om de skjønner det særlig bedre. De teoretiske perspektivene vi hadde for 30 år siden var kanskje bedre enn de vi har i dag.

– Hva skyldes det?

– Tidligere så man dette som en form for identitetskrise og svikt i personlighetsutvikling – selv-forstyrrelser, som vi kaller det. I dagens praktiske behandlerkultur hvor vi må være effektive og gjøre mye, er det mye fokus på kognitiv terapi, som ofte er nyttig, men ganske teorifattig. Forståelsen av hvem disse menneskene er har stått litt stille.

Kognitiv dominans. Her befinner vi oss plutselig midt oppi konflikten mellom såkalt psykodynamisk terapi, som i tradisjonen etter Sigmund Freud leter etter underliggende årsaker til problemene, og kognitiv terapi, som tar sikte på å endre adferd gjennom å endre tankemønstre, ofte gjennom nokså få terapitimer.

– Har det store fokuset på kognitiv terapi gjort skade?

– Jeg tror at det å ha en grunnleggende interesse for hva som virkelig er et menneske, med dets svarteste sider og mest underlige krinkelkroker, setter noen spor i hvordan et behandlingsapparat møter mennesker. Man kan miste en del ved å bli mer rasjonell og teknikkorientert. Jeg har et ambivalent forhold til den kognitive tradisjonen. Jeg ser at den er hensiktsmessig for moderate depresjoner og angst. Men jeg sitter ofte med folk som har fått den behandlingen som i beste fall ikke er blitt bedre, i verste fall blitt fornærmet, sier Skårderud.

Han er redd for at deler av det psykologiske feltet går i feil retning.

– Svært mye av psykiatriens negative historie handler om at man for enhver pris skal redusere kompleksitet til noe som er enkelt forståelig og håndterlig.

– To danske psykodynamikere meldte overgang til kognitiv terapi i fjor, etter at deres egen forskning viste at den var mer effektiv for å behandle spiseforstyrrelser enn det de selv drev på med?

– Det er vel ikke riktig at de har konvertert. Men de var skuffet over sin egen metode. Jeg har vært lite glad for den studien, fordi måten de jobbet psykodynamisk terapeutisk på ikke var egnet for spiseforstyrrelser. Jeg tenkte at den dagen denne studien blir publisert, vil den bli brukt mot oss i ti år. Det var altfor mye mystisk, de var passive og tause og tolket. Vi jobber på en helt annen måte, sier Skårderud.

Usunn sunnhet. I dag er det ikke bare legedøtre som blir syke. Spiseforstyrrelser rammer mennesker av begge kjønn, fra alle sosiale lag.

– Er dette fortsatt en lidelse for vår tid?

– Ja, til de grader. Samtidig sprer den seg. Det blir mer fitness og rawfood, og hele samfunnet snakker om mat. Det er en massiv kulturell trend. Jeg tror ikke vi ser hvilken kultur vi er i ferd med å lage, som handler om tallerkener og kropper. Da bør vi ikke undre oss over at spiseforstyrrelser er blitt et veldig viktig sykdomsuttrykk, sier Skårderud.

– Hvorfor er mat blitt så stort?

– Vårt samfunn er ekstremt interessant, ekstremt dynamisk, ekstremt komplekst, ekstremt ustabilt. Og når ting er komplekse og ustabile, trenger man noe å holde fast i, altså det fysiske. Vi bygger identitet rundt kropper, rundt kokebøker, rundt trening, rundt Birken. Man skal ikke anklages for å være åndsaristokrat for å si «hvorfor leser dere ikke heller historie eller god skjønnlitteratur istedenfor å lese lavkarbomanualer og kokebøker?»

Skårderud ser mørkt på fremtiden for spiseproblematikk.

– Før handlet det mer om skjønnhet. Da kunne man si «Du er forfengelig». Nå er det tettere på statens politikk for helse og ernæring. Trening er sunt, og sunnhet er i større grad en motivasjon for å slanke seg. Da blir selvinnsikten enda vanskeligere. Jeg tror spiseforstyrrelser i fremtiden vil gjemme seg enda mer i normalitet.

– Er det noe man kan gjøre ved det?

– Jeg tror vi må prøve å sette navn på det, og ha et kritisk blikk på det. Vi er nødt til å spille inn noen sure kommentarer om at det ikke er sikkert at sunnhet alltid er så sunt. Noe av det som truer det frie ord i dag, er at folk bruker kroppen til å snakke med istedenfor munnen.

– Hva er det vi sier med kroppene våre?

– Vi sier først og fremst «Jeg har kontroll».  Hvis vi ikke får den kroppen vi vil når vi spiser, sier vi «Jeg har ikke kontroll. Og det skammer jeg meg over».

– Hvorfor er vi så opptatt av kontroll?

– Fordi det er veldig mange ting vi skal holde orden på i dag. Et luksusgode for et vestlig menneske er ikke slalåmski, men ro og oversikt. Svært mange unge mennesker jeg har møtt gjennom årene sier at «det ble for mye for meg». Og så blir spiseforstyrrelsen en slags beskyttelse, et rom å være i.

– Liker de spiseforstyrrelsen?

– En del gjør jo det. Det er det som er så problematisk for en del behandlere. De fleste som er deprimerte, vil bli glade. De fleste som har angst, vil bli kvitt den. De fleste som har spiseforstyrrelser, er ambivalente til å bli friske, sier Skårderud.

Søvnløst ubehag. En typisk pasient utvikler anoreksi som 14-åring, og bruker ifølge forskning gjerne ti år på å bli frisk. Skårderud tror det er hans «behandlerpersonlighet» som har fått ham til å velge disse kompliserte pasientene som ofte har lange sykdomsløp.

– Jobber du med alvorlig rammede pasienter, er det fullt av ubehag, angst, bekymring, søvnløse netter og av og til telefoner som kommer om natten. Men i mitt faglige virke har jeg ikke et sekund lurt på meningen med dette, sier han.

– Er det mange som ikke blir friske?

– Ja, det er det, men det er en myte at man aldri blir frisk av spiseforstyrrelser. Jeg kjenner svært mange mennesker som er blitt friskere enn både deg og meg. Men de blir ikke friske av fire samtaler og «ta deg litt mat».

57-åringen ser langt fremover. Han håper på 15 virksomme år i Villa Sult, og spøker med at han må bæres ut av kontoret.

– Hva har du lært om spiseforstyrrelser på 30 år?

– Jeg har lært enda mer om at dette handler om en livsform, en måte å forsøke å overleve på. Man er utrygg og søker noe som er trygt. Man har en løsning som er blitt problemet.