Annonse
02:12 - 11. juli 2014

Det enkleste er å sentralisere

Når staten forenkler, får statlige etater mer makt, skriver Aslak Bonde

Illustrasjon: Marvin Halleraker, www.marvin.no
Annonse

Kommunesammenslåing

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner satte i januar ned et utvalg for kommune- reformen.
Den første delrapporten ble lagt frem i mars og foreslo at norske kommuner bør ha minimum 15 000–20 000 innbyggere.
Antall kommuner bør reduseres fra dagens 428 til 100.

Når staten skal forenkle, får staten mer makt – på tross av at regjeringen sier den vil desentralisere og at forskningen ofte sier at smått er godt.

Frp-statsrådene Siv Jensen og Sylvi Listhaug kunngjorde hvert sitt forenklings- og avbyråkratiseringsforslag før de dro på sommerferie. Finansministeren vil fjerne kommunale skatteoppkrevere og landbruksministeren vil fjerne regionale mattilsyn. Begge forslagene vil resultere i at statlige etater får mer makt.

Selvfølgelig blir det slik når det er statlige beslutningsaktører som legger premissene for forenklingen. Byråkratene i Finansdepartementet har arbeidet i flere tiår for å fjerne 500 kommunale skattebyråkrater. Endelig har de fått en statsråd som tør å utfordre kommunesektoren, og som vil forenkle på den riktige måten – uten at det rammer de byråkratene som lager og forvalter regelverket på kontorene i Oslo.

 

I Mattilsynet er det den sentrale ledelsen som fikk i oppdrag av landbruksministeren å finne forslag til forenklinger. Da passet det bra å fjerne det regionale leddet – det fører til at det i hvert fall ikke blir færre arbeidsoppgaver for dem som har sine kontorer i hovedstaden.

Meningene er delte om klokskapen i de to forenklingsforslagene, men her er det først og fremst forholdet mellom de sentrale og de lokale forvaltningsorganene som skal diskuteres. Sannsynligheten er nemlig stor for at regjeringens arbeid for å forenkle og avbyråkratisere vil føre til en sentralisering – både fordi de som fremmer forslagene er sentralt plassert, og fordi lokalt og spesialisert byråkrati aller lettest fjernes ved å innskrenke mulighetene for å utvise skjønn. Det innebærer at man lager flere og/eller enklere regler, og de må både lages og fortolkes sentralt.

For Frp-statsrådene er en slik utvikling neppe særlig problematisk. De er for lokal frihet, men enda mer for formell likebehandling – garantert av staten. Høyres statsråder, og ikke minst statsminister Erna Solberg, har det vanskeligere. De snakker mye og varmt om kommunalt selvstyre: Det er den som har skoen på som best vet hvor den trykker. Maktspredning er et av de viktigste honnørordene i Høyres ideologi – slagordet blir ekstra potent når det kontrasteres med det som sies å være Aps teknokratiske og sentralistiske tenkning.

 

I Mattilsynets tilfelle vil Høyre helt sikkert si at man ivaretar lokal-tenkningen. Det er regionalkontorene som foreslås nedlagt. Distriktskontorene skal styrkes ved at det frigjøres ressurser slik at man får flere mennesker lokalt som kan følge opp publikum og brukere. Hensikten med kommunereformen er ganske lik. Kommunene skal bli større slik at de kan bli mer effektive og kompetente. De skal kunne overta oppgaver fra stat og fylke.

Hvilke oppgaver kommunene skal overta får vi ikke vite noe om før neste sommer. Vi vet også at sannsynligheten for at man vil få en reell maktoverføring til lokale beslutningstagere er minsket i løpet av våren. De andre partiene på Stortinget har nemlig tvunget Høyre og Frp til å slå ring om et regionalt forvaltningsnivå. Dersom man skal ha noen oppgaver igjen i fylkene/regionene, er det ikke lett å se for seg hvilke nye oppgaver kommunene kan få.

Dersom regjeringens forenklingsarbeid skulle føre til en sentralisering av makt, vil dét falle sammen med en del andre sentraliseringsprosesser. Befolkningsveksten i og rundt de store byene er så kraftig at den tvinger frem politiske storsatsninger på infrastruktur-prosjekter i sentrale strøk. Hensikten med den nasjonale sykehusplanen er å ta mer sentral kontroll over sykehusutbyggingen. Justisdepartementet kommer i høst til å foreslå nedlegging av en bråte med lensmannskontor og politidistrikter. Hensikten er igjen å frigjøre ressurser – få politifolkene ut av kontorene slik at de kan være ute i det virkelige livet lokalt – men innad i politiet tror de fleste at det er reell sentralisering som blir resultatet.

Om Erna Solberg ender opp med et omdømme som sentralist, vil ikke det bare være i strid med retorikken. Det vil også være i strid med en kunnskapsbasert politikk. Det er en dødssynd i en tid der beslutningene alltid skal være såkalt kunnskapsbaserte.

 

Det siste året er det kommet flere forskningsrapporter som antyder at små forvaltningsenheter er mer effektive enn store. Da forskerne i juni avsluttet den omfattende følgeevalueringen av Nav-reformen, var et av funnene at de små Nav-kontorene hadde fungert bedre enn de store. Forskerne forklarte det med at det var mindre avstander mellom de ansatte og at lokalkunnskap gjorde det lettere å finne gode løsninger for den enkelte bruker.

Navs sentrale ledelse trodde ikke så mye på denne forklaringen. Den sluttet seg heller til forklaringen fra ledelsen ved de store kontorene: De små har mer ressurser enn de store, dessuten er Nav-klientene tyngre på de store kontorene. Problemstillingene er aller mest komplekse i de store byene.

Sentralt plasserte byråkrater i Nav argumenterer på samme måte som forkjemperne for større kommuner. De blir stadig vekk konfrontert med brukerundersøkelser som viser at beboerne i mindre kommuner er mer fornøyd med tjenesteytingen enn de i større kommuner. En årsak kan være at man i små kommuner har en større tendens til å ta hensyn til menneskene enn systemene, mens en annen mulig forklaring er at det er mer penger per innbygger i de mindre kommunene.

 

De ivrigste tilhengerne av kommunesammenslåinger tror selvfølgelig at det er den relative pengerikeligheten som avgjør, men det er verdt å merke seg at ekspertutvalget som i vår la til rette for kommunesammenslåinger, faktisk konkluderer at man i en kommunereform må kompensere for det tapet av folkelig deltagelse som store kommuner kan medføre. Det er for eksempel ikke tvil om at tilliten til politikerne er større i små enn i store kommuner og at det i småkommunene er lettere å få folk til å ta på seg lokale verv.

Politisk deltagelse er ikke det viktigste i en moderne velferdskommune. Enda viktigere er det at den over tid er i stand til å levere gode tjenester til befolkningen – på en måte som innbyggerne sier seg fornøyde med. Samtidig kan politisk involvering være en forutsetning for at en tjeneste blir god.

Det er noe av det forskerne ved Nifu kom frem til, da de la frem sin evaluering av ordningen med regionale forsk-ningsfond. Fondene ble etablert av den rødgrønne regjeringen til store protester fra universitetene og sentralt plasserte forskningspolitikere. Kritikerne mente det var nødvendig å spisse forskningssatsningen – man måtte ikke spre den utover hele landet og la fylkespolitikerne være med på å styre.

Nifu-evalueringen viser at forskningsmidlene riktignok ble spredt utover landet, men i nesten alle de lokale og regionale prosjektene ble det samarbeidet med forskere i store og relativt spissede miljøer. Man fikk dermed ikke den kvalitetsmessige forflatningen man fryktet, men man fikk den ønskede medvirkningen. De regionale forskningsmidlene er blitt brukt til å stimulere til forskning og nyskaping på mange ulike områder – akkurat på de områdene der de lokale politikerne mente at det var riktig å satse. Man har styrket miljøer som er med på å gjøre regioner og lokalsamfunn mer levedyktige.

Evalueringsrapporten om de regionale forskningsfondene ble lagt frem lille julaften i fjor. Men det er neppe det mediemessig ugunstige publiseringstidpunktet som har ført til at rapporten er blitt forbigått i stillhet i den brede offentligheten.

Funnene passet rett og slett ikke – i en tid der det skal forenkles, og der regjeringen kanskje er i ferd med å komme til at mindre mangfold og mer sentralisering er en god forenklingsresept.

Annonse