Aktuelt

Den store løgnen

Nei. Lillehammer-OL var ikke en to ukers «folkefest». Det var et seks år langt sosialt eksperiment.

---

OL 1994

Ble arrangert 12.-27. februar 1994

Av en eller annen dustete grunn ble jubileet feiret sist helg, to uker for tidlig.

LOOC, eller Lillehammer Olympic Organizing Committee, sto for gjennomføringen.

OL hadde en brutto kostnadsramme på 11 milliarder kroner, ifølge OL-museets nettside.

---

Det er tyve år siden OL på Lillehammer, dagene da alt syntes enkelt og verden så oss. Det var «16 dager som gjorde verden til et bedre sted», heter det i amerikanske Bud Greenspans tre timer lange filmepos, hvor kamera panorerer over rød-hvit-blåe flagghav i et gnistrende kaldt og eksotisk land. The best olympics ever. Vintereventyret. Drømmedagene.

«Siden 12. februar 1994 har gode ord lagt seg i perlerad på perlerad rundt [arrangementet]», skrev sportskommentator Knut Bjørnsen. «I dag står LOOC, IOC, Norge og verden igjen med et smykke som mangler sitt like i skjønnhet og sjeldenhet.»

Ikke bare var nordmenn best, vi var helstøpte. Johann Olav Koss ga bort prispengene til barn i Sarajevo. «Lillehammer-lekene var for bra til å være sanne», skrev en amerikansk journalist. «Jeg tror at bygningene er laget av honningkake. Snøen er i virkeligheten iskrem… Dette var eventyrlekene. Nedtegnet av fantasien, vakkert arrangert på sidene i en barnebok. De kunne ikke eksistere … Virkeligheten kan ikke være så bra.»

Det er like fullt denne fortellingen som har festet seg. Den er hegemonisk, en konstruksjon så sterk og fast at ingen lenger argumenterer mot den. Og likevel, hver gang jeg nevner at jeg kommer fra Lillehammer, og noen spør, «var du der under OL? Var det ikke fantastisk?» er det noe som begynner å murre i meg. Jeg pleier ikke å si noe, det er uansett for vanskelig å forklare, men hvis jeg skulle skrive det slik jeg følte da jeg lusket rundt i byen som 19-åring, ville jeg sagt at det var løgn. Det var som om to uker med nasjonal ekstase hadde flommet inn over byen og vasket bort hele den samfunnsmessige rammen rundt det som var min ungdomstid.

Jeg var 14 år da byen ble tildelt OL. Jeg satt på sofaen på Brøttum med gipset ben, og som alle andre husker jeg øyeblikket. «Lillyhammer». Ikke det at vi var så opptatt av OL, vi visste lite om det, men vi var begeistret over at steder vi kjente kom på tv. Noen var interessert i oss, verden kom hit. De neste årene kom mennesker fra hele verden til byen. Mannen på barkrakken ved siden av deg kunne være produsent i CBS eller korrespondent i Dagbladet, sponsor eller kongelig, og det ga en følelse av grenseløshet. Byggeplasser og idrettsanlegg sprang opp. Ishallen kom, og som mange andre begynte jeg å spille ishockey. Byen skiftet utseende. Storgata fikk en rendyrket stil med treskilter og troll i et strengt visuelt regime.

Sondre-stilen oppsto. Det virket som den kom med de tilreisende, de som snakket riksmål. De gikk i rallarhatter. «Nostalgi og nasjonalfølelse er stikkord for strikkemoten akkurat nå», meldte VG i 1993 og fortalte at skigensere ble brukt «like gjerne til fest som til sport». Aftenposten meldte at «vadmel og ullstrikk og fritidsplagg i Sondrestil glir like lett inn i et rederikontor som gatelangs på Karl Johan.»

Nye ritualer vokste frem. Ved det store nedtellingsuret på Lilletorget ble det hver dag auksjonert bort en t-skjorte som viste hvor mange dager det var til OL. De kunne gå for mange tusen kroner. Pinssamlingen tok av. «Tusen i pinskø» var en normal overskrift i Dagningen når en ny OL-nål ble lagt ut for salg. Avisen satte hver dag av sistesiden til «pinsbørsen», hvor folk kunne få daglige oppdateringer av hvordan nålene sto i verdi. Med sine begrensede opplag kunne politiets OL-pin, Andersen Consultings sponsorpin og «julekurven» fra IOC-møtet i 1990 bli omsatt for 6000 kroner.

Hvordan kunne slike systemer og ritualer, som hver for seg var meningsløse, dra så mange med seg? Lillehammer tidlig på 1990-tallet var en by full av rykter og vandrehistorier. Mange handlet om fremtidig profitt. Pinssamlingen ble drevet fremover ikke bare av markedets oppgang, som tulipanmani, men av historier om hvor mye utlendinger ville gi for dem. Aviser skrev om «samlegale japanere». Det var et spill rundt eksklusivitet, der hver og en med sitt kontaktnett var ute etter vinning.

Slik blir det også et bilde på hva som skjedde i byen disse årene. Se for deg en liten by som plutselig får sprøytet et tosifret milliardbeløp rett inn på få år. En liten gruppe mennesker vil forvalte pengene. De har tilgang til privilegier. De kan fordele videre til sine kontakter. Hva skjer? Nettverk blir viktig. Hvor står du i nettverket? Hvem kjenner du? Hva om du plutselig ved å møte rett person, kan rykke opp i hierarkiet, bli rik? Hva gjør det med deg? Siden sponsorpinsene kom i lave opplag, var muligheten for få tak i dem avhengig av hvor du sto i nettverket. Var du sentral, kom fordelene til deg. Var du perifer, falt du utenfor.

Det var på denne tiden at jeg for første gang møtte betegnelsen «VIP». Hadde det noe å gjøre med IOC, som stadig oftere kom til byen? Eller med hvem i byen som kom på hvilken gjesteliste? I 1992 meldte VG om store protester da OL-organisasjonen reserverte de to fremste setene til sine gjester, under en kirkekonsert. En ny kultur var ankommet, og den ble dels møtt med protester, dels med streben etter selv å komme innenfor.

Tilgangen til det aller helligste, VIP-verdenen, ble bevoktet av en fryktet hær portvoktere, «de frivillige». Hvor man enn forsøkte å komme seg inn, sperret de veien i sine massive grå drakter med purpurrøde mønstre. De var vanlige folk som plutselig kunne bestemme hvem som skulle slippe inn, og hvem som skulle stenges ute, og de syntes å nyte det. De syntes å finne inspirasjon i fortiden til sin øverste leder, Samaranch. Om de noensinne smilte, var det ved tanken på egen makt.

Byen fikk nye kjendiser. I begynnelsen kom OL-motstandere, som Tove Lehre. Per Hoen bød 15 000 kroner for en nedtellings-t-skjorte men nektet å betale, han var bare blitt revet med, sa han, i et klovnete forsøk på latterliggjøring av OL-toppene, som truet med inkasso. Så kom OL-ideens far Wolfgang Müller, søkerkomiteens leder Ole Sjetne og Petter Rønningen – hvilken tittel han nå enn hadde. Etter hvert kom en ny, tilreisende klasse med maktpersoner fra OL-organisasjonen, LOOC: Henrik Andenæs, Bjørn Sund, Aage Enghaug, Osmund Ueland, Gerhard Heiberg.

De hadde egne biler, de hvite LOOC-volvoene som ble synlige i bygatene. De hadde mobiltelefoner, lenge før vi andre kom etter. De hadde gylne fallskjermer, noe vi før bare hadde hørt om. De hadde egne busser som gikk gratis fra Lilletorget hver dag klokken 16. Noen klassekamerater av meg oppdaget bussene og begynte å ta dem, de var finere enn våre skranglebusser, men da de ble oppdaget fikk LOOC dem kastet av, de forsinket visstnok bussen. LOOC-erne hadde, enkelt sagt, sitt eget system, der de var installert i det som ble omtalt som «Kobberslottet», en påkostet modernisert versjon av det nedlagte Lillehammer bryggeri.

Etter hva jeg senere har lest meg til, er det ingen tvil om at LOOC-erne faktisk jobbet hardt, det var «en stor gruppe mennesker, entusiastiske og faglig kompetente, som arbeidet vett og forstand av seg for denne enestående begivenheten i norsk idrettshistorie», som en av dem skrev. Det er ingen tvil om at de sto opp tidlig i sine hjem i Oslo eller Bærum for å yte en arbeidsdag for Lillehammer.

Like sikkert er det at de var forhatte. I intervjuer med vanlige lillehamringer fanget forskerne opp noen av disse holdningene før 1994: «OL-selskapene styrer hele skuta, tar seg til rette, og gir nærmest blaffen i byens innbyggere», sa en mann. «Byen ble invadert av utenbys folk som skulle lage ‘vårt’ OL», sa en annen. «Noen ganger føler jeg at OL-94 er et kjempestort spill som de ‘store gutta’ spiller», sa en jente i 9. klasse. Å være OL-motstander ble meningsløst fra tildelingen, men å mislike LOOC var gjengs. Jeg ville være uærlig om jeg ikke skrev at bokstavene «LOOC», også for meg, ble synonymt med arroganse, VIP-kultur, og det å bli sett ned på.

Å se LOOC rykke inn i byen vekket en irrasjonell trass i meg, som ikke var forbundet med politikk, bare med en smålig reaksjon mot at noen kunne rykke inn i byen, ta makten, sette seg suverent over oss og kreve særbehandling. Det var en protest mot alle som trodde de var bedre, mot alle som (reelt eller følt) så ned på bygdefolk, i grunnen alle som i det hele tatt snakket Oslo-mål.

Naget var tosidig. Selv ti år etter OL ble jeg skjelt ut av eks-OL-direktør Petter Rønningen etter å ha stilt ham et uønsket spørsmål om pins. Det er lett forståelig, Rønningen følte at han hadde gjort noe viktig for byen, for innlandet, ja, for nasjonen, ved å bringe OL hit. Var det utakk han fikk møte, en jantelov, et bygdedyr? Som Rønningen sa det i 1991: «Jeg vil igjen påpeke mangelen på entusiasme og begeistring i OL-byen. Og jeg forstår ærlig talt ikke hvilke positive hendelser som skal vederfares Lillehammer før noen blir begeistret og fornøyd. Nå føler jeg det som jeg har ei gardsbikkje i beina hele tiden.»

LOOC-ernes bitterhet vekker til minne kolonialistens harme over at undersåttene ikke verdsetter de materielle godene et moderniserende kolonistyre bringer – OL-knapper til lokalbefolkningen var ikke nok, selv ikke t-skjortene syntes å tilfredsstille dem. De fortsatte å gnage.

Gerhard Heiberg nektet etter hvert å snakke med lokalavisen Dagningen. «Det finnes tilfeller der pressens virksomhet og misbruk av ytringsfriheten er en trussel mot våre demokratiske idealer», skrev han senere.

En annen LOOC’er, Bente Erichsen, skrev at «det mest patetiske var lokalavisen Dagningen, som med sin motstand mot OL syntes det var viktigere å slå hardt, stort og unyansert, enn å gi ut informasjon… Den journalistikken Dagningen/A-pressen representerte skapte frykt og utrygghet – og en viss sårhet hos mange av de ansatte.»

Mannen som «misbrukte ytringsfriheten» og skrev «patetisk» journalistikk, het Einar Odden. Det er lett å se ham for seg, der han uvøren og høyrøstet med bart og blank isse tramper inn i Kobberslottet og tråkker herrefolket på tærne. «Folk var redde og usikre», sier han i dag, «de hadde ingen forståelse for hva OL kunne bli, det var ikke mulig å forstå. Det fantes en kolossal frustrasjon på alle områder.» Han sier den kritiske journalistikken han drev sammen med A-pressekollega Frank Brandsås var motivert av en kritisk holdning til IOC. Det var nyss kommet frem at lederen Juan Antonio Samaranch hadde en fortid fra Francos fascistregime. IOC hadde sine mørkeste dager, og var visstnok ubeskjedne nok til å ønske seg Nobels fredspris. Organisasjonen satte nå premissene for utbyggingen av Lillehammer.

«Folk vi ikke hadde hørt om og ikke kjente bestemte her hos oss, og det var helt nytt,» sier Odden. «Ikke en gang søkerkomiteen visste hvor mye myndighet som ble gitt bort til en udemokratisk, ukjent organisasjon». LOOC-kritikken var hardtslående og vekket engasjement, og Dagningen syntes i tillegg å finne glede i å brette interne LOOC-konflikter ut i spaltene, og dra ned kongene av Kobberslottet i den sleivete satirespalten «På pallen».

Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer (GLT), ved OL-journalist Ola Matti Mathisen, valgte annerledes. Når Mattis bistre bylinebilde med tykke brilleinnfatninger dukket opp i kommentarspalten «Speil», visste man at forsvar for LOOC var å vente. «Vår oppgave var å fremme Lillehammers sak og utvikling», sier han nå, og antyder at han ville være «en dristig talsmann for fremskrittet». Med OL fikk byen infrastruktur 40-50 år før det ellers hadde kommet, sier han.

Han hadde opplevd OL i Oslo som 10-åring, og glemte det aldri. Fra tidlig på 1980-tallet fulgte han OL-søknader og OL-forberedelser i detalj, alltid korrekt refererende. Matti var journalist av den gamle skolen, og stolt av det. Hans forhold til Dagningen og Odden var spent, de drakk aldri kaffe sammen.

Når jeg ser gjennom avisens OL-klipparkiv i dag, bygget opp av Matti selv, slår det meg at hans kommentarer kunne bære preg av polemikk mot Dagningen og OL-kritikerne. Han sammenligner Vikingskipet med operahuset i Sydney, og slår gjerne opp utsagn av typen «Jeg var positiv til OL fra før, men er enda mer positiv nå!». En typisk tittel: «Skeptikerne skamroste LOOC». Dette skrives av en mann med en overbevisning, en som støtter opp om et stort prosjekt og ser store, overgripende linjer i et samfunn.

I små glimt bikker tekstene imidlertid over i harselas, en utålmodighet overfor de trangsynte, som da han siterer min sambygding fra Brøttum, Tordis Tobiassen, på dialekt: «Dom ødelegg vel itte Storgata, ho får vel vara som a er?» I små glimt tar Mattis tro på fremskrittet form av nedlatenhet og innprenter følelsen jeg selv gikk med på den tiden, om at skepsis = smålighet og kritikk = utakknemlighet. Et ekko nettopp av LOOC-ernes frustrasjon over de Stutum-aktige bygdefolkene som jeg selv var en av.

«Selve OL-arrangementet ble en nedtur, på en måte», sier Matti i dag. Einar Odden sier han husker det som et digert tog som kom, dundret forbi og rullet videre. Jeg forstår reaksjonen. Da OL endelig kom, hadde jeg flyttet til Trondheim, jeg jobbet som sportsjournalist i Adresseavisen. Hele redaksjonen forsvant til Lillehammer, mens jeg ble kommandert til dekke lokal sport og skrive en serie om problemer i trøndersk idrett ved navn «Mens millionene ruller på Lillehammer».

Etter en uke kom jeg meg likevel fra, og dukket opp i hjembyen. Jeg husker kulda, den melete snøen, stjernehimmelen. Veien hjem var stengt. Sondre-bandene hadde overtatt byen. Selv den midlertidige baren i det som en gang var min morfars stikkelsbærhage, var full, befolket av mennesker som oppførte seg som om de eide byen, som om de ikke visste at den i hundrevis av år hadde vært bebodd av mennesker, mennesker som faktisk bodde der, og betraktet visse steder som sine, ja, endog som hellige. Det sov en fremmed mann i sengen min. OL var ikke for oss, det var for de andre, og i hodet mitt kvernet tittelen på en mildt pompøs tekst jeg ønsket å skrive: «Jeg kom til en by som jeg trodde var min.»

Sist uke var jeg tilbake i byen. Folk gikk med OL-gensere, av en eller annen grunn hadde de bestemt at jubileet skulle feires to uker for tidlig. OL-museet er lagt til Håkons Hall nå, OL-maskotene Håkon og Kristin er sprukne i malingen, nedtellingsuret er grått, men idet jeg kom inn i hallen kjente jeg straks igjen lukten fra guttelagstreninger og ishockeylandskamper der jeg solgte Daim fra et brett rundt livet (Heia Norge å-å, heia Norge å-å, vi er landslaget i ishockey, olé olé olé hei hå!). Avisoppslag fra OL var stilt ut, «Minnene vil lyse» sto det på et av dem, men papiret var falmet gråblått.

Jeg satt en dag i kjelleren hos den nå sammenslåtte Gudbrandsdølen Dagningen (GD) og bladde i «Mattis» gamle arkiv, og fant Dagningens pinsbørs, men det var først da jeg noe senere kom over en rødpermet rapport fra en forskerkonferanse på Lillehammer i 1995, at jeg forsto at mine tanker om OL ikke bare var sære og smålige.

Så sent som to år før OL var bare halvparten av Lillehammers befolkning positive til OL, sto det. Selv i 1993 svarte 40 prosent at de ikke så positivt på OL. Slik sosiolog Dag Leonardsen beskrev responsen, var den relativt rasjonell. «Developmentalism»-prosjekter som dette ledes gjerne av en eksklusiv gruppe velgjørere med en teknokratisk, elitistisk og paternalistisk tenkemåte. De vil bringe velstand til byen, og forener privat foretaksomhet med en etos om å gjøre godt. Så møter de folkelig skepsis. Raske utbygginger er lite egnet for lokal involvering. Lokalbefolkningen står nervøs utenfor og observerer, konservativ og utviklingspessimistisk, mens de deler seg i de som profitterer og de som taper.

Lillehammer skulle gjennomgå tyve års utvikling på tre år. Det var naturlig at det oppsto interessekonflikter og målsettingskonflikter, og en forventningskrise da håp om arbeidsplasser ikke ble innfridd. Ledigheten steg mens LOOC-lederne rykket inn med topplønn og gylne fallskjermer. Lillehamringene fikk en ny gruppe menneske å sammenligne seg med, sosial ulikhet økte og ble enda en kilde til konflikt.

Når endringene rundt oss blir for store, vil vi verne om det vi har. Har vi problemer med å forstå prosessene rundt oss, vil vi lete etter skjemaer for å tolke dem, med den informasjon vi har for hånden. Innsikten er banal, men viktig: Vi godtar ikke passivt å tilpasse oss en ukjent fremtid. Vi vil selv ha kontroll over livene våre, uansett om noen sier avgjørelsene er til vårt beste. Mister vi kontroll føler vi avmakt, slik det vises i Leonardsens intervjuer med vanlige lillehamringer som følte noen utenfra hadde «tatt over byen». «Lillehammer har nesten opphørt å være min by», sa en jente i 7. klasse, nær eksakt den samme tanken jeg selv hadde brygget på.

I dag kan jeg formulere i ett ord hva dette gikk ut på: fremmedgjøring. Det er en naturlig reaksjon på raske, store forandringer, på å stå utenfor og se på Sondre-folkene komme, og pinssamlerne, og LOOC-erne, mens alt som er fast blir flyktig.

Byen blir en annen, skapt i et utenforstående bilde. I GDs arkiv finnes et leserinnlegg fra den gamle redaktør Knut Ramberg, som observerte hvordan Lillehammer ble fremstilt av LOOC og reiselivsbransjen: «I Norge bor det mange vikinger. De som ikke er vikinger, er birkebeinere. De som verken er birkebeinere eller vikinger, kan for eksempel være troll. Noen er ikke vikinger, ikke birkebeinere, og ikke troll. Da kan de for eksempel være nisser…»

«Lillehammer-94» var en konstruert enhet bygget for å fremme visse formål, som å markedsføre Norge og Lillehammer som reisemål. Det eksotiske bildet nådde ut, verden likte det og sendte smiger i retur. Vi lyktes! Men noe skjer idet man tar smigeren til seg. Man preges av det. Man blir myten om seg selv, og bygger den videre. Slik blir også lillehamringen betatt av sitt eget speilbilde, en amatørskuespiller, en mildt patetisk skikkelse som lever på sine 16 Days of Glory.

Det som ikke passer inn, tas bort, men resultatet blir aldri sannere enn gårdslivet beskrevet på Tines melkekartonger. Kanskje er det derfor jeg aldri har kjent meg igjen i det som fortelles om OL på Lillehammer. Hver gang noen sier «er du fra Lillehammer? Var ikke OL fantastisk!» får jeg lyst til å si: Nei, din dust, du aner ikke hva du snakker om. De tre dagene du var på Lillehammer, det der var ikke OL. Det virkelige OL strakk seg over seks år. Det handlet om hva som skjer når en småby blir gjenstand for en massiv, omveltende ombygning, som på kort tid fører med seg nye vaner, nye klasser, nye maktfaktorer og ny sosial dynamikk. Det var et sosialt eksperiment fra virkeligheten. Det var ikke romantisk, ikke enkelt, men komplekst og sammensatt, med oppsider og nedsider, og det ble ikke delt ut gull. Snøen på Lillehammer var ikke av iskrem. Husene var ikke honningkake.

I et øyeblikk opplevde også jeg den nasjonale beruselsen. En dag da de frivillige hadde vaktskifte, hoppet jeg sammen med flere andre over ståltrådgjerdet i Lysgårdsbakkene, og så Jens Weissflog vinne gull foran et hav av mennesker. Senere så jeg på storskjermen at Johann Olav Koss satte verdensrekord.

Men da jeg sist høst sto med valgseddelen i hånden og skulle stemme for eller mot OL til Oslo, kom mistenksomheten tilbake, den snikende følelsen av at de som ivret for OL var de samme som ville tjene på det, mens vi andre ville samle pins og billetter og speile oss i myter som var deilig berusende, men tomme. Så la jeg stemmeseddelen i urnen.

sims@morgenbladet.no

Mer fra Aktuelt