Annonse
09:24 - 06. desember 2013

Verdighetens forsvarer

Ved å kjempe for sin egen verdighet, forsvarte Nelson Mandela den for oss alle.

Statsmann: Nelson Mandela døde i sitt hjem i Johannesburg torsdag 5. desember. Foto: Trevor Samson/AFP/NTB Scanpix
Annonse

I sin selvbiografi fra 1994 skriver Nelson Mandela: «Fengslet og myndighetene sammensverger seg for å frarøve hvert menneske dets verdighet. Dette i seg selv sikret at jeg ville overleve, for ethvert menneske og enhver institusjon som prøver å frarøve meg min verdighet, vil tape fordi jeg ikke vil gi slipp på verdigheten for noen pris eller som følge av noe press … jeg visste alltid at en dag skulle jeg nok en gang kjenne gress under føttene og gå i solskinnet som et fritt menneske.»

Jeg tror disse setningene er en nøkkel til å forstå Mandela. Han kjempet mot et regime som graderte, og derfor krenket menneskers verdighet fra unnfangelsens øyeblikk. Mandela krevde respekt for seg selv, og derfor alle menneskers verdighet. Det blir et kraftfullt budskap når kampen blir forbundet med håp om gress, solskinn og frihet.

Jeg fikk selv oppleve et glimt av dette da han som president var på statsbesøk i Norge i mars 1999, rett før han gikk av som president. En norsk general og jeg hadde fått i oppdrag å bistå Mandela og hans følge under besøket. Bilkortesjen var kommet nesten frem til Slottet da vi passerte en gruppe barnehagebarn. Kortesjen stoppet brått, og generalen kom løpende: «Mandela lurte på om barna kunne tenke seg å møte ham», sa han. Barna kom, de sto lenge og så på den høye, mørke mannen. Da begynte Mandela å synge «Twinkle, twinkle little star!». Kontakten var opprettet. Barna sang. Vi kunne alle se hvordan Mandela gledet seg. I sin selvbiografi skriver han om hvordan de som fanger lengtet etter kontakt med barn. Barna var og er representanter for fremtid og håp. 

Annonse