Annonse

Annonse

11:25 - 15. november 2013

Oljefondet på shopping

London, Paris og nå Berlin: Oljefondet er blitt en eiendomsgigant. Som betaler mindre skatt enn Rimi-Hagen, og blåser opp nye eiendomsbobler.

Hvorfor eier det norske oljefondet bygninger i handlegaten Kurfürstendamm i Berlin gjennom en serie selskaper basert i Luxembourg? Hvorfor eier Norge en halv handlegate midt i smørøyet for det som kanskje er Europas neste boligboble? Hvordan ble Oljefondet en del av nullskatteyter-investorene som britene er i ferd med å gå grundig lei av? Oljefondets vei til å bli verdens største eiendomsinvestor reiser mange spørsmål. Svarene er flere, men kan oppsummeres slik: Det handler om jakten på 4 prosent.

Jakten på fire prosent. Handlingsregelen for bruk av oljepenger sier at vi skal bruke avkastningen av Oljefondet. Den ble anslått til 4 prosent med utgangspunkt i de sikreste av alle sikre investeringer: Amerikanske statsobligasjoner. I dag gir amerikanske statsobligasjoner knapt noen avkastning. Historien om Oljefondet er historien om hvordan norske oljepenger på jakt etter avkastning fant veien inn i stadig nye «aktivaklasser». Fra trygg statsgjeld til aksjer til verdipapirer basert på privat boliggjeld. Det var disse siste som sto for de mest kritiserte tapene i kjølvannet av finanskrisen i 2008. I 2010 gjorde fondet sin første investering i en ny «aktivaklasse»: eiendom. Da kjøpte de halvparten av husene i Londons kjente handlegate Regent Street av The Crown Estate, den til en hver tid sittende britiske monarken.
Fra Piccadilly Circus og nedover eier Oljefondet lokalene til merkebutikker som Burberry, Armani, Gap, Boss, Jaeger, Calvin Klein, Massimo Dutti, storselgere som Hennes og Mauritz og Zara, og aller best, den syv etasjer store leketøysbutikken Hamleys.
Oljefondet skal i løpet av de neste årene kjøpe seg opp i eiendom slik at dette utgjør fem prosent av fondets verdi – omkring 200 milliarder kroner. Det vil gjøre fondet til en av verdens største eiendomsinvestorer. Med eiendomsinvesteringer følger nye skatter: eiendomsskatt, skatt på utbytte fra salg, omsetningsavgifter, skatt på husleie. Skatter som det er mulig å unngå hvis en velger riktig «plattform» for investeringen. «Plattform» er det oljefondet kaller de heleide datterselskapene de eier eiendommene gjennom. «Sentrale kriterier i valg av plattform har vært (…) kostnadseffektivitet, inkludert begrensning av forvaltnings- og skattekostnader», (vår utheving) skriver Oljefondet i sin årsrapport for 2011, der eiendomsinvesteringen ble omtalt ekstra grundig.


Oljesjeiken, mafiabossen og jeg. Eiendom i London er blitt «en global reservevaluta for supereliten» hevdet Michael Goldfarb i en artikkel i New York Times som har fått mye oppmerksomhet i Storbritannia denne høsten. Statlige oljefond fra Kuwait og Malaysia på jakt etter sikre investeringer, italienske og greske rikinger som frykter skatteøkninger i sine gjeldstyngede hjemland og det norske pensjonsfondet, alle flytter de pengene til eiendom i London. Der er det enkelt for utlendinger å slippe unna skatt, og prisene går bare en vei. Opp. Grekerne kjøper også boliger, mens Oljefondet holder seg til næringseiendom som butikklokaler og kontorer. Ikke i noe europeisk land investerer utlendinger like mye som i den britiske hovedstaden, skriver Financial Times og spør om internasjonale investorer er i ferd med å blåse opp en ny eiendomsboble.
– På samme måte som det er en boligboble, er det en boble i næringseiendom, sier Richard Murphy, som driver bloggen Tax Research.
Murphy var en av initiativtagerne til den internasjonale organisasjonen Tax Justice Network. Han mener det største problemet med de utenlandske eiendomsinvestorene i London er at de slipper unna skatt.
– Folk i Storbritannia har ikke noe i mot utenlandsinvesteringer. Det de bryr seg om er dem som ikke betaler samme skatt som innenlandske selskaper. Det irriterer virkelig folk for tiden.

Hva er det vi driver med? I 2011 var Oljefondets eiendomsportefølje på 11 milliarder kroner. Leieinntektene på 243 millioner. Men årsregnskapet viser at skattekostnaden året som fulgte bare var på fem millioner. I tillegg kommer dokumentavgifter ved kjøp av eiendom under posten «andre kostnader». Til sammenligning betaler Stein Erik Hagen med null inntekt og formue på 1,2 milliarder kroner nær 14 millioner i skatt. Hvordan får Oljefondet det til?
– Vår strategi er hovedsakelig å investere i eiendom sammen med en partner, og skatten fra disse investeringene vil ikke bli konsolidert inn i vårt konsernregnskap. Beløpet det refereres til er kun inntektsskatt som er betalt av heleide datterselskap, skriver Thomas Sevang kommunikasjonssjef i Norges Bank Investment Management (NBIM), som forvalter Oljefondet, i en e-post.
I likhet med Stein Erik Hagen mener altså Oljefondet at det er urettferdig å bare se på skatten de betaler i sine egne selskaper. En må også se på skatten som selskapene en er deleier i betaler, det omfatter ifølge fondet skatt på leieinntekter og avkastningen av disse. Men når det gjelder skatt på verdien av egne selskaper og avkastning oppnådd i disse, er Norges Bank langt dyktigere i å unngå beskatning enn Hagen er med sine verdier. Oljefondet er bare i startfasen som eiendomsinvestor og det begrenser selvsagt den avkastning som kunne ha blitt beskattet, men ifølge årsrapporten for 2011 er tanken å fortsette slik: «Det er viktig for Norges Bank at investeringene skattlegges på korrekt måte etter lokale lover og regler, men også at fondet ikke belastes for større skattekostnader enn nødvendig.»

En gate, fem selskaper. For eiendomsinvesteringen i Regent Street består «plattformen» av hele fem selskaper heleid av Norges Bank: Burlington Number 1 Limited, som eier Burlington Number 1 (General Partner) Limited, som igjen eier Burlington Number 1 Nominee 1 Limited og Burlington Number 1 Nominee 2 Limited. Og før tungen slår krøll på seg: Burlington 1 (Limited Partner) Limited. Og det er dette siste selskapet som eier 99,5 prosent av selskapet og har skattefritak. På denne måten slipper Norges Bank både britisk inntektsskatt, selskapsskatt – og gevinstskatt hvis de skulle selge.
– Utgangspunktet for investeringer i Storbritannia er at fremmede stater ikke lokalt beskattes for inntekt eller gevinst. Norges Banks og fondets investeringer er derfor etter lokal rett unntatt fra beskatning, sier Thomas Sevang.
– Hør, Richard Murphy! Hele selskapsspagettien er fullt lovlig. Har britene seg selv å takke for at utlendinger ikke betaler skatt i landet?
– Hvis de norske investeringene er gjort på en måte som oppnår skattefritak, så vil folk bli sinte og kravet om endringer i loven vil øke, svarer Murphy.
Trusselen virker ikke helt tom: I slutten av oktober lanserte Storbritannias finansminister George Osborne ideen om en skatt på avkastning av eiendomssalg som også skal omfatte utenlandske investorer.

La oss snakke om Luxembourg. Men om forholdene blir vanskelige i London, har vi alltids Luxembourg – nummer to på Tax Justice Networks ferske rangering av land med høy grad av hemmelighold. Det er gjennom et mylder av selskaper i dette landet at Oljefondet gjør sine investeringer i fastlands-Europa. Øverst i datterselskaphierarkiet troner NBIM S.à.r.l. som eier alle Oljefondets investeringer i fastlands-Europa. En grunn til at det finnes datterselskaper mellom Oljefondet og eiendommene det eier er å hindre at de som måtte ha økonomiske krav mot eiendomsselskapet kan få kloen i penger fra selve Oljefondet.
Men er det en grunn til at dette datterselskapet må være basert i sjefsskatteparadiset Luxembourg? Vi spør Oljefondet, og får til svar at valget av Luxembourg skyldes «en helhetlig vurdering av operasjonell effektivitet, kostnader, risiko- og kontrollstyring».
           Hm. Er Luxembourg-investeringene en del av denne jakten på gode skattevilkår? Vi spør igjen.
– I årsrapporten for 2011 skriver Oljefondet: «I eiendomsinvesteringer kan skattevilkår være avhengig av skattesposisjonen til motparten i transaksjonen. Derfor kan Norges Bank ha behov for å opprette selskaper i land med lav skatt.» Kan dere gi eksempler på hvordan fondet har gjort dette i praksis?
– Alle våre eiendomsinvesteringer er gjort via datterselskap. I Storbritannia investeres det via datterselskap i Storbritannia, i USA investeres det gjennom datterselskap i USA og i fastlands-Europa via datterselskap i Luxembourg. Datterselskapene er lokalisert i jurisdiksjoner hvor flere av våre nåværende og potensielle samarbeidspartnere opererer med tilsvarende investeringsplattformer, noe som blant annet gir grunnlag for effektiv operasjonell drift av felles investeringer. Det er generelt god investeringsdisiplin å investere i unoterte selskaper eller aktiva gjennom datterselskaper for å sikre ansvarsbegrensning og beskyttelse av investoren (i dette tilfellet sentralbanken og SPU).
Ikke ett ord om skatt. Vi prøver igjen:
– På hvilken måte er det selskapene i Luxembourg fører til spart skatt på eiendomsinvesteringene i Frankrike, Tyskland og andre Europeiske land?
– Luxembourg er medlem av OECD og EU, og det foreligger en skatteavtale mellom myndigheter i Luxembourg og Norge, og Luxembourg med myndigheter i de land hvor fondet er investert i fastlands-Europa. I tillegg er Luxembourg godkjent jurisdiksjon for datterselskaper etter mandatet fra Finansdepartementet. Det vises her også til de vurderinger som er foretatt av Regjering og Storting omkring dette, jf. bl.a. St.Meld. 16 (2007-2008), side 92 og St.Meld nr. 20 (2008-2009) side 141 flg, skriver Sevang.
Og igjen:
– Du nevner ikke skatt. Betyr det at det ikke er noen skattemessige besparelser på en slik eiestruktur?
– Som sagt, ved valg av investeringsstruktur i land hvor vi ikke har kontor gjøres en helhetlig vurdering av operasjonell effektivitet, kostnader, risiko- og kontrollstyring. På bakgrunn av dette ble Luxembourg valgt for våre investeringer i kontinental Europa. Gjennom valg av kontor i Luxembourg, reduserer vi ufordelaktige skatteposisjoner sammenlignet med andre aktører i samme marked, skriver Sevang. 

Der kom det endelig. Oljefondet velger Luxembourg fordi de slik «reduserer ufordelaktige skatteposisjoner» sammenlingnet med andre steder. Her ligger problemet for nasjonalstatene som må konkurrere om å tilby de beste skatteposisjonene til globale investorer.


Otto og Otto. I 2012 gjorde Oljefondet sin første eiendomsinvestering i Tyskland. Sammen med forsikringsgiganten Axa kjøpte fondet en bygning på handlegaten Kurfürstendamm i Vest-Berlin.
Det var selvsagt ikke så enkelt som at Oljefondet kjøpte en bygning i Tyskland. Under NBIM S.à.r.l. har fondet opprettet et selskap som heter NBIM Otto S.à.r.l. «Otto»-selskapet har et kobbel av datter-Ottoer, også registret i Luxembourg. Disse datter-Ottoene eier (sammen med mamma-Otto) de tyske eiendommene.
For å få det mer konkret må vi gå til Markus Meinzer. Han er senioranalytiker i Tax Justice Network i Tyskland.
– I Tyskland må du betale 25 prosent skatt på gevinster fra eiendomssalg. Men om eiendommen er eid av et selskap i Luxembourg, kan du selge dette selskapet til et annet Luxembourg-selskap. Gevinsten av salget blir skattbar i Luxembourg og ikke til Tyskland. Jeg vet ikke, men kan tenke meg at dette kan være grunnen til å eie bygningene gjennom Luxembourg, sier Meinzer.  

Såkalte «skatteparadiser». Oljefondet skriver skatteparadiser i anførselstegn – «såkalte ’skatteparadiser’», som det står i årsrapporten for 2011. Helt uten anførselstegn leder Norge og andre nordiske land et initiativ for å øke åpenheten i verdens skatteparadiser. Og Norad driver programmet Skatt for utvikling. Der formålet er å hjelpe utviklingsland med å øke sine skatteinntekter. «Mange bedrifter og enkeltpersoner betaler nesten ikke skatt. Dermed går fellesskapet glipp av store inntekter, som kunne vært brukt til blant annet bedre veier, utdanning og helsevesen», skriver Norad på programmets hjemmeside. Henger dette på greip med Oljefondets investeringer?
Fondets etiske retningslinjer blir ivaretatt av Etikkrådet, som skal utelukke selskaper med særs uetisk adferd (produksjon av atombomber og klasebomber og fagforeningsknusing). Samtidig skal fondet gjennom «aktivt eierskap» søke å påvirke selskapene i etisk retning. Senest denne uken kom Strategirådet i Oljefondet med en evaluering av de etiske retningslinjene. Skatteplanlegging var ikke noe tema i utredningsmandatet fra nå avgått finansminister Sigbjørn Johnsen.
– Det å betale skatt er etter mitt syn den beste indikasjonen på om et selskap tar samfunnsansvar, sier Richard Murphy. – Du kan være «grønn» og støtte kunst, men å betale skatt er mye mer grunnleggende. Hvis Oljefondet planlegger seg unna skatt, oppmuntrer de til selskapsmessig uansvarlighet og underminerer kampen mot skatteparadiser.

Annonse