Annonse
14:16 - 15. mai 2013

Hurra for 9. mai

Det ville være en overdrivelse å si at europeere flest feiret Europadagen i forrige uke, men isen var god.

«Jeg er Europa!»: Europa må gjenoppfinne seg selv, skjønner vi på jenta i glassboksen. «Jeg er Europa! Denne plassen er Europa!» roper performance-artisten, og stemningen er god foran domkirken i Firence. Foto: Cesare Dagliana/NTB Scanpix
Annonse

Flaggene vaiet i en mild bris. To småjenter tok en stor bit av hver sin is. Solen stekte som om det var midt på sommeren. Mye lå til rette for en strålende europadag på Piazza della Signoria midt i Firenze. «Niende mai er vi så glade i», kunne de ha sunget, de to jentene, men her i Italia, som i de fleste europeiske land, synes folk det er underlig når små barn synger og vaier med flagg for å hylle et land. Europa er dessuten ingen nasjon, som kjent, og EU har ingen grunnlov å feire, etter at franske og nederlandske velgere stemte ned forslaget om en EU-konstitusjon i 2005. Man har imidlertid Schuman-deklarasjonen, undertegnet 9. mai i 1950, og det er den som ble markert rundt om i unionen i forrige uke. I Firenze ble det organisert en hel Europafestival i anledning dagen, med det middels vellykkede navnet Nice to meet EU.

«Nice to meet EU». Med litt fantasi, kombinert med ikke-eksisterende kinesisk-kunnskaper, bestemmer jeg meg for at det er det de sier til hverandre, de kinesiske turistene som har gått opp trappen fra brosteinsplassen og inn i Firenzes imponerende rådhus. De er tredve stykker omtrent, som i en voldsom hastighet tar bilder av utstillingen Visjonen om et forent Europa inne i borggården. I Brussel snakkes det mye om den europeiske modellen som inspirasjon for resten av verden, og kanskje disse kineserne med bøttehatter og nye smarttelefoner virkelig er interessert i de utstilte bildene av franskmannen Jean Monnet, italieneren Alcide De Gasperi, tyskeren Konrad Adenauer og luxembourgfødte, tysk-franske Robert Schuman. Eller kanskje det er freskene på veggen bak de fokuserer på. Da går de i tilfelle glipp av en uanselig faksimile av De Gasperis tale på fredskonferansen i Paris i 1946: De Gasperi tar utgangspunkt i at alt på dette møtet, bortsett fra den personlige høfligheten til de andre landenes representanter, taler mot ham etter fascismens ugjerninger. Men som anti-fascist og demokrat håper han likevel at Italia nå skal få være med på gjenoppbyggingen av et Europa som ligger i ruiner.

Det er en riktig fin unnskyldningstale, og den er en bit av forklaringen av hvorfor det europeiske prosjektet har hatt så bred oppslutning i Italia i hele etterkrigstiden. Men det er lenge siden De Gasperi holdt den talen. Når Firenzes populære ordfører Matteo Renzi nå går på talerstolen inne i rådhuset for å åpne den årlige «State of the Union»-konferansen, som samler Europa-interesserte akademikere og topp-politikere fra en rekke land, er det nettopp den avstanden han tar utgangspunkt i. «For min fars generasjon betydde Europa håp», sier Renzi. «For min generasjon er Europa i ferd med å bli et mareritt.»

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse