Propaganda 2017
Norges internasjonalt mest kjente akademiker Jon Elster og landets mest kjente komiker Harald Eia sitter dypt nedsunket i hver sin Chesterfield-stol på ærverdige Bristol hotell. De har bestilt to glass Chablis, på bordet ligger en fransk softcover-versjon av Pierre Bourdieus hovedverk La distinction og en stresskoffert med 100 000 kroner. Kontant i hundrelapper.
Og forbipasserende må blunke og se både to og tre ganger for å forsikre seg om at de ser riktig.
Eia kommer rett fra banken med pengebunken, og Elster må gjette hvor stor plass pengene tar, før han får lov å titte.
– Mener du oppå hverandre, hvor høyt den vil komme herfra til månen, spør Elster, før han gjør et anslag på skarve 10-15 centimeter med hendene.
Og selvfølgelig viser anslaget seg å være ganske presist. Eia er imponert. Elster ikke.
Gammelt problem. Det er første gang de to møtes. Eia har lenge beundret Elster. Og Elster var selv en beundrer av Eias Hjernevask-serie på NRK. Begge vet at penger kan løse mange problemer. Og denne pengebunken på bordet er ment å løse det de mener er et 32 år gammelt problem i sosiologiens historie:
I november 1981 hadde Jon Elster en grundig anmeldelse av Bourdieus 1979-utgitte hovedverk La distinction på trykk i London Review of Books. Elster hadde flere innvendinger, der to gikk direkte på to av hovedpremissene for verket. Anmeldelsen er senere hyppig sitert og brukt av Bourdieus kritikere, men ifølge Elster selv har aldri Bourdieu eller noen av hans elever svart tilfredsstillende.
Det vil si, den 26 år gamle sosiologistudenten Harald Meldal Eia gjorde et tappert, og litt klønete forsøk, på side 25 i den hyppig utlånte hovedfagsoppgaven «Lidende ledere og kompetente kalkulatører. Næringslivsfolks symbolske kamper» fra 1992. Eia har tatt med seg den 20 år gamle oppgaven og leser høyt det aktuelle avsnittet for Elster, men klarer ikke å la være å fnise.
– Ja, altså jeg forsøkte å tilbakevise Elsters innvendinger, men det endte opp i noen ganske vage henvisninger til Husserl og hans skille mellom prosjekt og protensjon. Det var ikke noe skikkelig svar, sosiologi-lærerne mine ga heller ikke noe skikkelig svar. Det skurret veldig for meg, jeg mistet nesten nattesøvnen, men jeg lot det ligge, forteller Eia.
Ønsker svar. Men de siste ukene, etter Harald Eia gikk ut i Morgenbladet 31. mai og kalte Bourdieus teorier et luftslott, har debatten om Elsters innvendinger fått fornyet aktualitet. Harald Eia har forsøkt på Facebook, i tråder der flere av landets ledende sosiologer har deltatt, å få noen til å svare på Elsters utfordring. Men foreløpig uten hell. Derfor har han nå vært i banken og tatt ut en dusør på 100 000 kroner til den som kan hjelpe ham.
– Siden jeg var student, har jeg omsatt noe av den kulturelle kapitalen jeg fikk på universitetet i økonomisk kapital. Og nå er det tid for å betale tilbake. Det er mange flinke folk i Norge som forsker på Bourdieu, som Tore Slaatta, Runar Døving og Per Mangset. Det hadde vært veldig interessant om noen klarte å svare tilfredsstillende, dette er nemlig sentrale punkter hos Bourdieu. Det bør være mulig å svare på samme måte som en fysiker bør kunne svare på kritikk av relativitetsteorien. Og alle er inviterte, både studenter, lekfolk og professorer. En bør se det som en gylden mulighet.
Jon Elster er fløyet direkte inn fra Paris for initiativet, og har formulert de to innvendingene som en oppgavetekst, som kandidatene må besvare på 4000 tegn (se sidesak). Juryen er uavhengig og består av: Cathrine Holst, Fredrik Engelstad, Annick Prieur, Aanund Hylland og Bjørn Kvalsvik Nicolaysen. En honorarsats på 100 000 kroner regnes normalt som relativt bra betaling for 4000 tegn. Og selv om Elster er selvsikker tvilende til om noen vil klare å løse oppgaven, er han spent på responsen.
– Jeg er spent på hvor mange som kommer til å svare. Det er sikkert noen som vil feie det vekk og si at det er under deres verdighet eller står for en kommersialisering av den akademiske debatten, sier Elster.
Og begge er klare for å gjøre «Elsters utfordring» internasjonal, om juryen finner at ingen av svarene i denne omgang er tilfredsstillende. Jon Elster var fra 2005 til 2011 professor ved det prestisjetunge Collège de France i Paris, hvor Bourdieu også var professor da han døde i 2002. Når mannen som i praksis var Bourdieus etterfølger, går sammen med en norsk komiker om å love dusør til den som kan redde Bourdieus teorier, er det ikke utenkelig at saken også kan engasjere det internasjonale sosiologi-miljøet.
– Om ingen i Norge klarer det, oppretter vi en internasjonal pris. Jeg liker tanken på at en fattigjente i India skulle vinne prisen, smiler Eia.
– Men hvorfor gjør dere dette akkurat nå?
– Ja, altså, dette med Holberg-prisen har utløst noen gamle reflekser hos meg. Rett nok er ikke Bourdieu bare obskurantist. Det er mye bra i Distinksjonen på et fenomenologisk plan, han har et godt blikk. Julia Kristevas og Bruno Latours bidrag er null. Bourdieus bidrag er absolutt ikke null. Likevel har han gjort mer skade enn de to andre, sier Elster.
Det ubevisste. De to ankepunktene til Elster handler om Bourdieus begrep om «ubevisste strategier» og tanken om at «atferdsmønstres utilsiktede virkninger» skal kunne forklares funksjonalistisk.
– Går det an å forklare dette enklere for oss uinnvidde?
– Enklere enn slik det er formulert i utlysningsteksten, går det ikke an å si det, sier Elster.
– Vel, kanskje jeg kan prøve, foreslår Eia.
– Når jeg har snakket med mine venner som ikke er sosiologer, har jeg sagt det slik: Dersom man skal inn på det norske arbeidsmarkedet, er det en ulempe å ha et fremmedklingende navn eller etnisk unorsk utseende. Vi vet altså at det finnes en oppfatning av norskhet og at denne virker ekskluderende overfor dem som ikke passer inn. Men er det grunnen til at norskhet finnes?
– Ja, ja, det er helt analogt. Selv bruker jeg ofte eksempelet Nina Skåtøy fra Gymnaslærer Pedersen. Hvordan ville Bourdieu forklare at en selv-proletarisert student som Nina Skåtøy ble avvist av sine kamerater på fabrikken fordi hun gjorde narr av kongehuset? Er arbeidernes beundring for kongehuset en ubevisst strategi for å holde selv-proletariserte studenter unna? Og om vi forkaster denne absurde tanken, hvorfor skulle vi akseptere en tilsvarende analyse for eliten, spør Elster.
– Nei, hehe, men det føles ofte sånn, innvender Eia.
– Ja, nettopp, når man møter stengsler, kjennes det lett som man blir stengt ute med hensikt.
– Men er det rom for noe ubevisst i handlingsteorien din i det hele tatt, Elster?
– At det finnes ubevisste mekanismer er opplagt. Det med «sour grapes» er et eksempel på en ubevisst mekanisme, sier Elster, og sikter med det til Æsops fabel om reven og druene (eller rognebærene som vi sier i Norge), og hvordan vi ubevisst lar være å ønske oss uoppnåelige goder og i stedet tenker at «høyt henger de og sure er de».
Men ubevisste strategier har Elster vondere for å akseptere.
– For at noe skal være en strategi forutsetter det en bevissthet, at en så å si kan ta et skritt tilbake og handle ut fra ikke-aktualiserte muligheter. Man må ha et mentalt skjema med alternative muligheter. Da kan det ikke være ubevisst.
– Men kan man ikke tenke evolusjonært, at visse atferdsmønstre er selektert frem fordi det lønner seg, uten at vi selv vet hvorfor? For å bruke Bourdieus eksempel; når barn av intellektuelle ser at foreldrene driter i kommareglene (se utlysning) så gjør de det selv, uten å vite bevisst at det vil lønne seg?
– Man kunne tenke seg at Bourdieu mente noe i retning av seleksjonsmekanismer, men Bourdieu har ikke forsøkt det selv og jeg tror ikke det ville gå. Inntil videre ser jeg ikke noen sånn mekanisme, avfeier Elster.
– Det er litt synd, også. Det ville jo ha gjort samfunnet mer spennende, om det var mange sånne hemmelige mekanismer og ubevisste strategier som egentlig kunne forklare alt som hendte, sier Eia.
– Vel, det innbyr ikke akkurat til hardt arbeid, om det var sånn, kommer det kontant fra Elster
– Åh, så det er derfor du misliker det, Elster, fordi du er fjerdegenerasjons kulturelite mens Bourdieu var en bondesønn?
– Hvis du hadde kjent mine foreldre, hadde du ikke stilt det spørsmålet. De var meget lite selvhøytidelige.
Kald positivist. Den 12.august går fristen ut for å sende inn bidrag. Deretter vil utvalgte forslag bli publiserte i Morgenbladet, helt til juryen slipper ut hvit røyk fra skorsteinen. Eventuelt til juryen innser at det må utlyses en internasjonal konkurranse. I mellomtiden står prispengene på sperret konto og forrenter seg.
Selv håper Harald Eia at noen skal gjøre seg fortjent til å overta de 100 000 kronene.
– Intensjonen er at noen skal kunne svare på dette, ellers hadde det ikke vært noen vits å utlyse en pris. Da jeg begynte å lage tv, merket jeg at jeg ofte kunne vinne en diskusjon rundt bordet, men da vi skulle spille det inn, viste det seg at jeg hadde hatt feil. Jeg lærte meg forskjellen på å vinne en diskusjon og det å ha rett. I akademia er man så ofte opptatt av å vinne diskusjonen, mens resten av samfunnet er interessert i å finne den beste løsningen, sier Eia.
– Men hvorfor innså du ikke selv i 1992 at du ikke klarte å tilbakevise Elsters innvendinger?
– Da vi satt der på Blindern, så visste vi jo at Elster var en betydelig størrelse, men han var ikke i Norge. Og som studenter klassifiserte vi det på en eller annen måte som en litt snever og amerikansk og positivistisk og kald posisjon, versus det åpne og antipositivistiske som vi selv stod for. Vi ryddet litt på den måten, selv om det var noe ved innvendingene som skurret. Det var noe i meg som tilsa at dette var en utilfredsstillende løsning.
Etter 20 års venting, og til en pris av 100 000 kroner, kan tilfredsstillelsen endelig komme.
Kanskje.