---
Anmeldelse
Macht
Gambit forlag AS
---
Hva er det egentlig som bestemmer om noe er sant? Spørsmålet er like gammelt som det er forbannet av hoderystende filofobe. Å stille slike spørsmål er en sikker oppskrift på å bli en forhatt karakter i samtiden – en sofist, en oppvigler, en virkelighetsfjern kverulant uten sans for de praktiske problemene skikkelige arbeidsfolk strever med.
Det er, med andre ord, et passende spørsmål for Morgenbladets lesere.
Inn i denne eldgamle diskusjonen tramper det norske strategi-skråstrek-spørrespillet Macht. Spillskaperne har ikke spart på symbolikken. Selve spillesken er formet som et triangulært prisme, og det første man legger merke til er endestykket: Det viser en pyramide bygd opp av mindre, seende pyramider.
Målet for spillet er å bygge din egen pyramide med Guds allseende øye på toppen, et symbol som er tretydig heller enn tvetydig. Det er et eldgammelt symbol for Guds tilstedeværelse overalt, men også et symbol for konspirasjonsteorien om Illuminati, det hemmelige nettverket av samfunnstopper som egentlig styrer våre liv. Samtidig er symbolet til stede overalt gjennom sin prominente plass på dollarseddelen. Pyramiden symboliserer altså på én og samme tid åndelig, politisk og økonomisk makt.
Pyramidespill. Macht stiliserer kampen om sannhet til en struktur av små pyramider, og her fortsetter symbolikken fra det grafiske uttrykket inn i selve spillmekanikken. Svarer du riktig på et spørsmål, får du legge ut en trekantet brikke, et symbol på at du forvalter innsikten og at kunnskap gir makt.
Alene er denne brikken svak og kan vippes vekk så snart en motstander svarer riktig. Står derimot brikkene sammen, slik at de danner et pyramideformet nettverk av kunnskap, kan ingen rokke ved dem. En slik pyramide kan du lage helt uutfordret dersom du kjenner svarene på alle spørsmålene innenfor ett og samme tema. Men du må til enhver tid velge mellom å rive ned andres innsikt og å bygge opp din egen.
På fransk er pouvoir både verbet «å kunne» og substantivet «makt». Også på norsk er sammenhengen mellom kunnskap og makt blitt en klisjé. Hva forsøker spillskaperne å si oss ved å velge det tyske «macht» foran det mer hjemlige «makt»? Et svar ligger i at «macht» også er hjelpeverbet «gjør» på tysk, og spillet tar opp nettopp hva som gjør de mektige sannhetene mektige. Men en annen forklaring er at ungdomsskolen har besørget at ordet «macht» assosieres med et støpjernsskilt over en inngangsport, på et sted som mer enn noe annet illustrerer konsekvensene av uinnskrenket makt.
Nettverk. Og er det kanskje her vi finner spillets svar på spørsmålet om hva som er det sanne? Makt er sannhet, og sannhet er makt. Regjerer makten fritt, er selve sannheten underlagt makten. Bare i totalitære diktaturer er sannhet absolutt og objektivt; kjennetegnet på et fritt samfunn er at du selv får velge hva som er din sannhet. Montesquieus maktpyramide er et blindspor. Den virkelige maktfordelingen handler om hvem som forvalter hva som er det riktige svaret.
Spørrespillet Macht møter her strategispillet Macht i døra. For der strategispillet forteller oss hvordan sannhet er subjektivt og situert, og hvordan nettverk av sannheter danner grunnlaget for maktnettverkene som dominerer menneskene, er det ikke til å komme forbi at spørrespillet sitter med svarene og nettopp forvalter sannheten.
Og Macht er et spill som uten å blunke vil hevde at det er litt smartere enn deg. Alle spørrespill har selvsagt opphøyd seg selv ved å ha det ene riktige svaret, men ingen føler seg utklasset av et Geni som vet hvor mange ganger Jahn Teigen har deltatt i Grand Prix. Macht, derimot, går et steg lengre: Det riktige svaret etterfølges av en avsnittslang dosering over temaet, av og til bare som et leksikon, men som oftest som en skarp penn med teft for antydningens kunst.
Kunnskap i høysetet. Dette grepet gjør at Macht er et fordømt godt kunnskapsspill. Selv spørsmålene du vet det riktige svaret på, er du troende til å lære noe av. Om du ikke har riktig svar, står du igjen med en liten fortelling å henge dine nye kunnskaper på. Det er rett og slett et pedagogisk kunststykke.
Spørrekortene har tre spørsmål hver, og spørsmålene er alle knyttet sammen gjennom en overskrift. Politiske, økonomiske og filosofiske temaer tas opp. Overskrifter som «peak oil», «propagandaens presteskap», «grunnrente», «tomrommet» og «frihet versus sikkerhet» er typiske, og et langt steg vekk fra Trivial Pursuits «geografi» og «kultur og underholdning». Til sammen danner de tre spørsmålene og de tre doserende svarene ofte små fortellinger, og ikke sjelden er forbindelsen mellom dem opplysende. Arbeidet med spørrekortene er forbløffende solid. Etter min første gjennomspilling oppdaget jeg plutselig at jeg satt og leste meg gjennom kortbunken – en dødssynd i ethvert spørrespill. Heldigvis er det to bunker til. De filosofiske temaene spillet tar opp gjennom sin form og struktur brytes, heldigvis, av en velutviklet sans for humor. Regelen ved navn «blant de blinde er brunøyet konge» er et eksempel, og for å gjøre gleden ved denne regelanvendelsen komplett har spillskaperne besørget små gummi-bakender på øynene for å markere at brunøyet er spilt ut. Iblant glimter også spørrekorttekstene til med humor og skråblikk.
Kunnskapens profeter. Likevel: Det skulle, i 2012, ikke være mulig å lage et underholdningsprodukt som er så uironisk moralsk, politisk og filosofisk belærende som Macht. Men det er ingen vei utenom å erklære at dette forsøket er høyst vellykket. Den eneste innvendingen mot spillet er balansen i den strategiske delen: Med fire spillere er det for kostbart å bekjempe andres brikker i stedet for å legge egne. Trolig fungerer dette bedre med tre spillere. Med to spillere skulle det bli omtrent akkurat like effektivt å bekjempe motspilleren som å bygge opp noe eget. Tospiller-macht tar altså nokså lang tid og tærer hardt på vennskap. Med tanke på de mange lagene av symbolikk i de øvrige delene av Macht, er dette kanskje ment å være et nikk til de positive effektene av pluralisme…
Kunnskap er makt, sant nok. Men det stilles sjelden spørsmål ved hva som er kunnskap. Provokasjonen spillet bringer til torgs er at sannhet er noe som styres av makt, i stedet for en vei til å oppnå makt. Virkelig kunnskap, derimot, kan gi en annen type makt og dermed andre sannheter. Gjennom spørrekortene forsøker spillet å avsløre denne falske kunnskapens profeter i vår verden, samtidig som du får leke en slik profet i den simulerte spillverdenen. Ambisjonene er med andre ord høye. Ikke bare vil spillet si noe om sannheten og maktens struktur, det tar også mål av seg til å avsløre de eksisterende maktstrukturenes forløyede «sannheter».
Det er en historisk grunn til å anta at spillets idé om å kritisere makt gjennom å simulere den neppe vil lykkes. Da Lizzie Magie i 1903 ville fremme sin kritikk av kapitalismens og jordeierskapets iboende tendens til å utbytte leilendingen, mente hun at en brettspillmodell ville gjøre det enklere å forklare det kompliserte, økonomiske resonnementet. I stedet endte hun opp med å skape et spill som gjennom generasjoner har vært småbarnas introduksjon til den spesielle gleden ved sadistisk å tyne sine venner og slektninger med alle tilgjengelige midler i kapitalismens logikk. Hun skapte Monopol.
Sigve Indregaard skriver til vanlig spalten «Bak nyhetsfasaden» i Morgenbladet.