Annonse
12:48 - 24. mai 2012

Kristopher Schau: Rettsnotater uke 6

Historiene ligner på hverandre. Men hvis vi bare hører etter, kommer nyansene.

Fra kjærlighetsstien på Utøya. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Vitneforklaringene fra Utøya kommer og kommer. Seks uker inn i rettssaken begynner man uhyggelig nok å bli vant til grusomhetene. Ikke til å unngå antagelig, men likevel en fæl følelse. Det er mengden som gjør det. De følger den samme grufulle dramaturgien, forklaring etter forklaring. Først får vi høre om hvordan ungdommene tror det er kinaputter de hører. Etter det: forvirring, panikk, drap, skuddskader, flukt, redning, sykehus og til slutt rekonvalesens. De samme ingrediensene hver gang. Bare munnen som forteller er ny. Hver eneste historie ville isolert sett ha vært det verste jeg noensinne har hørt, men antallet gir meg ikke tid til å ta det inn, og det er det som er fælt. Jeg sitter hele tiden igjen med en følelse av ikke å ha klart å høre etter ordentlig. Det er nesten så man føler man står i gjeld til en del av vitnene. Ting rekker ikke å bli fordøyd. Jeg prøver å huske de overlevende som setter seg i vitneboksen. Ikke bare utseendet deres, men hva de har opplevd, og hvordan de klarte seg. Men det er så mange av dem, og de bare kommer og kommer og kommer. Det letteste ville være å velge seg ut et par historier å fokusere på. Å bare bestemme seg for at «det er disse som blir Utøya for meg», men det synes jeg heller ikke vi har lov til. De som vil bli hørt, skal høres.

 

Vi snakket om det forrige helg. Hva skjer fremover, når det verste har lagt seg? Når det kanskje er gått et par år, og vi uberørte har fått 22/7 på trygg avstand. Behring Breivik er endelig bak lås og slå, regjeringskvartalet er under oppbygging igjen, og det har vært både to og tre nye sommerleirer på Utøya. Det har kanskje til og med skjedd noe annet jævlig, som ligger lengre frem i bevisstheten. Som krever alt det vi måtte ha igjen av empati. Hva da, med de som overlevde 22/7? Kommer vi til å være lei av å høre på dem? Og enda verre, kommer de til å merke at vi føler det sånn? Merke at vi er lei? Og hva med alle dem som faktisk ikke har snakket under rettssaken? Fordi de ikke orket, eller fordi de ikke ble innkalt. Hva med dem? Kommer vi til å orke å høre på historiene deres hvis de først får et behov for å fortelle?

Annonse