Kristopher Schau: Rettsnotater uke 5

Den måtte kanskje komme til slutt? Følelsen av at nå rakner alt. Jeg var jo egentlig så godt i rute, og hadde allerede skrevet en tekst om uke 5 i rettsalen. Jeg hadde kontroll, følte jeg. Ina fra Akershus forandret alt.

Hun er så blid, nesten litt vimsete der hun setter seg i vitneboksen. Guarden min er ikke bare nede, den er ikke en gang i stand-by. Enda et vitne i en rekke av mange. Historien kjenner jeg jo godt nå, jeg vet hva som skal komme. Det er så vidt jeg har funnet det nødvendig å finne frem pennen engang. Men så er helvete løs. Foran meg, og ikke minst inne i mitt eget hode. Det starter så uskyldig. Hun begynner pent med å fortelle om hvordan hun står og vasker opp, da hun hører de første skuddene. Det er rart å si det, men dette har jeg etter hvert vent meg til å høre om. Ungdommer som blir beskutt, er blitt hverdagskost disse ukene. En absurditet bare det. Jeg finner frem blokken, bare sånn i tilfelle. Forklaringen hennes fortsetter. For å bygge seg en liten barrikade mot eventuelle skudd som måtte komme inn i lillesalen, flytter hun og noen andre et piano og gjemmer seg bak dette. Jeg skjønner jo hvor dette bærer, men er allikevel overhodet ikke forberedt. Ukene i sal 250 har nok allerede gjort meg mer nummen. Jeg innbiller meg vel at jeg er godt rustet til all grusomhet som måtte komme. Er kanskje derfor jeg ikke er fokusert nok. Hun er fremdeles så blid mens hun forteller. Husker for- og etternavnene til de andre som gjemmer seg. Smiler mens hun forteller om dem. Det med vennene er et godt minne, og det er det jeg velger å bite meg merke i. Deler liksom dette fine øyeblikket. Lar meg smitte av humøret hennes og tenker mer på kameratskapet enn dramaet. Men plutselig kommer det, og nesten i samme åndedrag: