Annonse
22:10 - 02. februar 2012

«Dette kan ikke være riktig»

Hva får folk til å sette alt til side og hjelpe en de ikke kjenner?

Marit Grønseth mener mange følte seg lurt etter Marias sak. Foto: Jo Straube
Annonse

Før kjæresten min, Maria Amelie, ble arrestert, fengslet og deportert i fjor, hadde jeg aldri engasjert meg i asylsaker. Det siste året har jeg brukt en del tid på å finne ut akkurat hva som skjedde vinteren i fjor: de brutale hendelsene selvfølgelig, men også den voldsomme oppblomstringen av menneskelig støtte og engasjement som omsluttet oss.

Les også: Alminnelige helter

Rundt oss så vi mennesker ingen av oss kjente, som kastet det de hadde i hendene for å hjelpe. Ildsjeler er et godt ord. Jeg undret meg over hva som tente denne ilden, hva som drev dem, som fikk dem til å legge ned så mye tid og engasjement for et menneske de aldri hadde møtt. På Blindern har jeg hatt studier av dehumanisering, strukturell vold, mangel på empati, det verdinøytrale byråkratiets grusomme sider og kollektiv aksept av uretteferdighet. Jeg husker kriminologen Nils Christies studie av kjennetegnene til fangevoktere som gjorde overgrep mot russiske krigsfanger under krigen. Men den logiske motsatsen til dette leste jeg mindre om.
Er det slik at noen har en større evne enn andre til å leve seg inn i andres skjebne og omsette det til politisk handling? Jeg ringer moralfilosof Arne Johan Vetlesen og spør ham om det finnes kjennetegn ved «gode hjelpere».
Han mener det finnes en «urettferdighetssans» som er viktig i politikken.
– Det finnes studier av «reddere», særlig i etterkant av andre verdenskrig. Man har funnet få generelle fellestrekk som religion eller sosial bakgrunn ved folk som har risikert mye for å hjelpe mennesker på flukt, som de gjerne ikke kjenner personlig. Det er allikevel noen egenskaper som går igjen i intervjuer. De er oppdratt til å gjøre et klart skille mellom rett og galt, og mener at moralske avgjørelser ikke nødvendigvis er kompliserte.
Det handler ikke nødvendigvis om begreper som ondt og godt – for den enkelte er det ofte et spørsmål om anstendighet, og om ikke å flykte fra det som oppleves som en plikt.
Vetlesen mener det kan være en lignende impuls som driver mange aktivister i dag.
– Det er et utslag av en slags urettferdighetssans. Man vet kanskje ikke helt hva det rettferdige eller perfekte samfunnet er, men man vet med hele seg, sansene og følelsene sine, hva som er urett.
Enkelte mennesker er mer disponert for å reagere på denne måten enn andre, mener han.
– Det å forbli passiv tilskuer når noen utsetter andre for urett, er utålelig for enkelte mennesker. Man kommer ikke til ro uten å gjøre noe. En stor urett må ikke få stå som siste ord. Slike følelser kan stikke veldig dypt, enkelte kan legge alt annet til side.
– Denne formen for engasjement kan vel også bære galt av sted?
– Man kan dømme og handle veldig feilbarlig ved å la seg lede utelukkende av følelsesmessig engasjement basert på enkeltsaker. Kanskje er det mer ved saken enn man har fått øye på. Man må også ha evnen til å se hvorfor systemet har reagert som det har gjort. Men fraværet av engasjement og følelser i samfunnsdebatten utgjør i mange teoretikeres øyne en enda større trussel. Fra min posisjon er empatievnen og urettferdighetssansen uunnværlig for å utløse engasjement for viktige politiske saker, sier Vetlesen.
Vetlesens beskrivelser rimer godt på mange av dem jeg har møtt gjennom Marias sak. De har vært svært ulike både av bakgrunn og i innstilling. De er ikke bundet sammen av en felles analyse eller politisk plattform. Det de har til felles er at de har viet enormt mye tid, krefter og engasjement til å forsøke å endre noe de opplever som urettferdig behandling av andre mennesker. En annen ting som føles nytt, er måten de har funnet sammen på. Sosiale medier spilte en viktig politisk rolle mange steder i verden i 2011, så også i Marias sak. Facebook har vært møteplassen for de fleste av dem, og fungerer stadig som viktigste bindeledd.
Etter Marias sak er ordet «papirløs» blitt allemannseie. Mange av de mest aktive fortsatte arbeidet for andre papirløse individer og grupper. Rahmin Rostami, sendt til fengsel i Iran hvor det ventet en dødsdom på ham. Etiopierne i Domkirken, palestinerleiren ved Jakob kirke i Oslo. Og mange, mange flere.        

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.