Annonse
16:00 - 02. februar 2012

Den som leter, skal ledes

Utallige norske ord og uttrykk er «kjøpt» av annonsører hos Google. Men brukerne blir aldri lurt, bedyrer selskapets norske sjef, Jan Grønbech.

Midt i flommen: På to dager produseres det i dag like mye informasjon som det ble produsert fra menneskehetens fødsel til 2003, opplyser sjefen for Google Norge, Jan Grønbech. Foto: Siv Dolmen
Annonse

– Det ble oppstyr da det ble kjent at Arbeiderpartiet hadde kjøpt annonseplass for ordet «vikarbyrådirektivet» i Googles søkemotor. Er dette vanlig adferd blant politiske partier?
– Ja, det er veldig vanlig. Det har de lært av sine kolleger i utlandet. Barack Obama kjøpte alle tenkelige begreper knyttet til tema som splitter USA politisk, for å få frem sine synspunkter. Norske politiske partier ser også i økende grad dette som en effektiv måte å nå ut med informasjon på, de har jo lenge hatt begrensninger når det gjelder annonsering. Når det gjelder akkurat søkeordet «vikarbyrådirektivet», var det imidlertid bare Arbeiderpartiet som hadde kjøpt det.
– Så samme søkeord kan selges til mange?
– Ja, og det er ikke slik at det å kjøpe et søkeord er det samme som en garantert topplassering. Et helt avgjørende kriterium er at brukerne finner det relevant. Hvis for eksempel Rema 1000 hadde kjøpt søkeordet «vikarbyrådirektivet», ville de fått så få klikk at de hadde havnet svært langt ned på listen. Ganske enkelt fordi svært få mennesker er interessert i å vite hva Rema 1000 mener om den saken.
– Hva er vitsen med å kjøpe plass hos dere, hvis det uansett er nettbrukerne som bestemmer lenkens rangering?
– Du kan ikke kjøpe deg en plass i vårt ordinære søkeresultat. Hvis du har betalt for et søkeord, havner du vanligvis i et eget felt til høyre, hvor det tydelig fremgår at det dreier seg om annonser. Hvis annonsen din har flere treff enn toppresultatet blant ubetalte søkeord, havner du riktignok over det ordinære resultatfeltet, men også da fremgår det klart at det er snakk om en annonse. Arbeiderpartiets nevnte treff ligger på rosa bunn, og er tydelig merket med ordet annonse.
– Gjør alle partiene dette?
– Det har jeg ikke helt oversikt over, delvis fordi 99 prosent av våre annonsører ordner dette selv uten å kontakte oss direkte. De går inn på google.no/adwords, og velger ord eller uttrykk de vil betale for å registrere. Vi har titusener av annonsører i Norge.
– Hvor mange ord har dere solgt i Norge så langt?
– Det vet ingen, men det er ganske mange millioner. En gjennomsnittlig annonsør på Google har registrert 2000 søkeord. Men her snakker vi selvfølgelig ikke først og fremst om enkeltord. Vanligvis er det et begrep, som «frisør i Volda».
– Et politisk nettverk som var motstandere av EUs tjenestedirektiv kjøpte for noen år siden domenenavnet tjenestedirektivet.no. Slik unnslapp de å bli merket med «annonse». Men hvis du søker på «tjenestedirektivet» nå, så havner de likevel langt nede på listen. Hvorfor når du ikke toppen, når du registrerer ordet ditt som noe så fundamentalt som et nasjonalt domenenavn?
– Det finnes flere hundre ulike parametre som bestemmer hvordan ting rangeres i Google, og det viktigste er antallet henvisninger fra andre. Hvis mange nettaviser skriver om tjenestedirektivet, med en lenke til Wikipedia eller regjeringens informasjon om dette, vil vårt system tolke dette som at disse to sidene er mer relevante enn andre nettsteder som behandler samme tema uten at andre lenker til dem. Våre søkeroboter belønner også brukervennlighet, ved at nettsteder som har omfattende informasjon og er lette å navigere i, rangeres høyere. Men det er naturligvis slik at popularitet spiller en rolle. Hvis du søker på ordet «avis», vil du nok alltid oppleve at VG kommer høyere enn Nordlys.
– Da det ble kjent at Ap hadde kjøpt ordet «vikarbyrådirektivet» var det noen som syntes det var litt skummelt, en slags manipulering av informasjonsstrømmen, som ideelt sett skal være uavhengig. Hva tenker du om det?
– Det høres helt spinnvilt ut. Arbeiderpartiet må da være i sin fulle rett til å ønske å kunngjøre hva de mener om en sak, om de gjør det via en annonse hos oss eller i en avis.
– Men folk tenker ikke på Google som en avis, mer som en kilde til uavhengig informasjon. Det var vel i dette perspektivet partiet Rødt var kritiske til at Arbeiderpartiet hadde «kjøpt» dette ordet?
– Google er ikke en avis og produserer ikke innhold. Vårt mål er at du skal finne det du leter etter så raskt som mulig. I veldig mange tilfeller er det en annonse folk søker, spesielt hvis de leter etter noe de ønsker å kjøpe. Det fremgår svært klart at det er snakk om en annonse. Hvis noen fra partiet Rødt ikke skjønner dette, så får det heller være, alle andre brukere av Google er vant til det.
– Innvendingene synes å understøtte den oppfatning at Google er blitt en så dominerende aktør at dere kan defineres som «essensiell infrastruktur» i informasjonssamfunnet, og at det offentlige derfor burde spille en rolle i deres virksomhet?
– Det har jeg aldri hørt noen si. La meg sette dette på spissen: På to dager produseres det nå fem exabyte med informasjon på internett. Det er like mye informasjon som det er blitt produsert fra menneskehetens fødsel til år 2003, ifølge forskere ved Berkeley-universitetet. Hvis noen mener at politikere skal bestemme hvordan all denne informasjonen skal rangeres, da har de en interessant oppgave, for å si det diplomatisk.
– Så det er helt uproblematisk at et kommersielt drevet selskap strukturerer folks informasjonstilgang?
– Googles jobb er å organisere verdens informasjon, og å gjøre den tilgjengelig på en brukervennlig måte. Du husker sikkert tiden før søkemotorene kom, hvor lenge man måtte surfe rundt for å finne ting man lette etter. I dag er de fleste nordmenn på Google fire til seks ganger om dagen, og målet vårt er at de skal være der så kort tid som mulig, fordi de finner det de ser etter raskt. Men jeg sier ikke at staten bør befinne seg helt på sidelinjen. Myndighetenes rolle må være å legge til rette for at folk faktisk kan bruke de mange mulighetene som finnes på nettet. De må sørge for at Norge hele tiden ligger i toppen på bredbåndsutbygging, og gjøre internett tilgjengelig for alle. 
– Kan hvem som helst kjøpe seg en ekstra synlig plass på Google, bare de betaler nok?
– Nei, vi har restriksjoner som omfatter noen områder. Vi kan for eksempel ikke selge til Vinmonopolet, utenlandske spillselskap eller til pornografiske aktører.
– Hvis jeg startet et ekstremt høyreparti, ville dere latt meg kjøpe søkeordet «det flerkulturelle samfunn»?
– Hvis et slikt parti hadde et nettsted som strider mot vår policy, ville vi stanset dem. I Tyskland er for eksempel alt som har med nazisme å gjøre, forbudt ved lov, så om noen prøver seg på det der, blir de stoppet.
– Så det er bare forbudte ytringer dere kan stanse?
– Det har du for så vidt rett i. Men jeg husker vi har stanset et par annonsekampanjer vi syntes var for ekstreme, uten at jeg kan gå i detaljer om det på stående fot. Jeg antar vi er ganske like andre medier i den sammenheng, Morgenbladet har sikkert også en linje for hva slags betalt innhold de aksepterer.
– Så dere diskuterer etikken?
– Vi har egne avdelinger som jobber utelukkende med etikk. For eksempel er vi så opptatt av personvern at vi ligger i forkant av reguleringsregimene. På vårt nettsted kan man nå finne en side kalt «dashboard», hvor alle kan se hvilken informasjon som er lagret om deres internettbruk. Dette er omtrent som å få se mappa si, for å si det sånn. Vi nøyer oss heller ikke med å legge alt åpent, du får lov å slette og endre det du vil.
– Det finnes selskap utenfor Google som tilbyr kunder å få den informasjonen de ønsker høyt opp på Googles søkemotor, blant annet ved å generere kunstig mye trafikk til sine kunders nettsteder.
– Sånt har vi veldig gode rutiner for å avsløre, så det vil de ikke klare over tid. Dette er et felt vi overvåker konstant, og vi foretar 500 endringer i algoritmene våre hvert år, blant annet for å unngå slikt.
– Helt uavhengige av statlige inngrep er dere ikke. Google var for eksempel i konflikt med kinesiske myndigheter, som ville sensurere enkelte søkeord. Dere valgte likevel å bli i Kina, eller hva?
    – Vi er sterkt mot sensur, men må respektere lovene i de landene vi opererer i. Når det gjelder Kina gjorde vi en avveining. Skal den kinesiske befolkningen få tilgang til 99,9 prosent av verdens informasjon, eller skal de nektes det fordi det mangler 0,1 prosent? Svaret ga seg selv.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
ved kjøp av abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Hver dag kappes det en bit av demokratiet.»