Annonse
04:00 - 11. mars 2011

Sivilisasjonens utvikling, pø om pø

Det skulle gå 22 år, men nå begynner vi å få Roma midt i Oslo.

Hunden: En velfrisert tass bidrar til glamouren i Studio Sjarm, frisørsalongen som omtaler seg som en videreføring av frisøren som var i galleriet gjennom 20 år. Ruslan Spilchevsky har en norgesmestertittel og en fjerdeplass i VM i frisørfaget. I salongen bor også papegøyen Ivan.
Annonse

«Paris har sitt Galerie Lafayette. Milano sitt Galleria Vittorio Emanuele. Om et drøyt år får vi Galleri Oslo,» skrev Aftenposten i 1988. Og avisen har sine ord i behold. Vi fikk Galleri Oslo. Riktignok ikke som stedet hvor man spaserer mellom «eksotiske appelsintrær under kunstig stjernehimmel til vellyd fra oppbygde vannfall», eller som stedet hvor man fant «Rio i Oslo» og kunne «fornemme Sukkertoppen og Kristusstatuen, som skuer ut over Copacabanas langflate strand», slik annonsene for den nye handlegaten lovet.

 

I stedet har vi fått et langt, langt utstillingsvindu for blandingsøkonomi og velferdsstat. Peterskirken i Roma er 212 meter, Galleri Oslo er med sine 400 meter like langt som Chrysler-bygningen i New York er høy, og når du ser etter stjernehimmelen over glasstaket slår det deg at du står i et atrium akkurat slik vi kjenner atrier fra landets høyskoler, sykehus og innovasjonsparker, og menneskene uten jakke men med nøkkelkort, de som løper i trappene hvor vi andre ikke har adgang, de ser ut som fylkeskommunale byråkrater, og det er de! Den skulle være bra dum som ikke fant et slikt sted stimulerende! Å gå i Galleri Oslo, å faktisk spasere her, ligner det å gå i Roma på den måten at man etter å ha hatt én stor opplevelse straks får en annen. Og nesten uten å rikke seg står man forbløffet midt i den tredje. For så uforvarende å råke ut for den fjerde: Et stående tilbud om «rumpeløft». En sort stol i labradorstein med innskriften «New York» er blankpolert. Ser vi nærmere på stolen, ser vi at det også står inngravert for evigheten «Donald Trump». Her er lag på lag bevart, tatt vare på, pleiet kjærlig, men hele tiden uten at livet stanser. Straks innenfor døren og til venstre: Et lite parlament. Selve fylkestingssalen. En etasje opp: En luke hvor mennesker bekjenner sine synder og på middelaldersk manér får forkynt den tilmålte bot. Hva det er? Det er stevnekontoret. Og gjemt bak en søyle: Inngangen til et barokt rom hvor mennesker fra alle verdens hjørner søker sammen for å spille bingo. Og akkurat når føttene trenger hvile, og du er mett av inntrykk, dukker det opp som et hull i veggen: Et velværesenter, eller kanskje det nå frister med et kaldt glass på en familiedrevet kneipe hvor en myndig madam ved navn Andrea regjerer med en raus autoritet man med glede lar seg underordne, og som vi gjerne kunne ha kalt romersk om Andrea ikke var engelsk.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse