Annonse
10:28 - 28. november 2011

Omkamp i Egypt

Unni Wikan gleder seg over at demonstrantene tar revolusjonen tilbake.

Tett på Tahrir: Professor Unni Wikan mener vestlig mediedekning av den egyptiske revolusjonen sist vinter var ensidig og romantiserende.
Annonse

Ni måneder er gått siden revolusjonen i Egypt. Du var kritisk til at militæret skulle fortsette ved makten. Hva tenker du nå?
– Det ble ikke noe regimeskifte da Hosni Mubarak gikk. Militæret har styrt Egypt siden 1952, og styrer fortsatt. Så jeg var veldig skeptisk til hva som var vunnet ved å kaste presidenten, men beholde de militære.
– Hva vil demonstrantene som er i gatene nå?
– De demonstrerer fordi de innser at de ikke har fått et regimeskifte. Mange sier situasjonen er gått fra vondt til verre etter Mubarak. Militærrådet har stått for stygg maktbruk og ikke opphevet unntakslovene. Demonstrantene innser at dette er en siste sjanse til å redde revolusjonen. Valget starter mandag, de er selvsagt redde for at det ikke vil bli et fritt og demokratisk valg. Det ligger i kortene at de må gjøre noe nå, før valget starter. De militære synes å klamre seg til makten. Tiden er knapp.
– Tror du demonstrantene oppnår noe?
– De oppnår å markere veldig klart og tydelig at de vil ha regimeskifte. Demonstrantene fra januar og februar viste de militære tillit ved å juble for at de overtok. De føler nok at de hadde en slags kontrakt med de militære som gikk ut på at de skulle berede grunnen for reell endring. Det har ikke skjedd.
– Hva vet vi om valget mandag?
– Vi vet at det er over 50 partier og 6000 kandidater, at Det muslimske brorskapet ligger best an fordi de er best organisert, og at det militære rådet har nektet europeiske valgobservatører å følge valget. Vi vet for øvrig at det for folk flest er svært vanskelig å vite hvem de skal stemme på, fordi det er så mange partier og kandidater.
– Tror du valget vil bli gjennomført som planlagt? Og er det i så fall en god ting?
– Jeg tror det kommer til å gå av stabelen, fordi både makthaverne og store deler av folket mener det er farlig å utsette det. Jeg vil ikke uttale meg om det er bra eller ikke. Situasjonen nå er kaotisk, men det er ikke sikkert den blir mindre kaotisk ved å utsette valget. Mange vanlige egyptere opplever det som prekært å komme videre så man gjenoppretter ro og trygghet i landet.
– Det muslimske brorskapet synes å ha et schizofrent forhold til regimet og hæren for tiden?
– De har hatt et godt samarbeid med hæren og tatt avstand fra demonstrasjonene som finner sted nå. De har alt å vinne på at valget går som planlagt på mandag, for de er uten sammenligning de best organiserte.
– Hva slags posisjon har Brorskapet?
– De var tidligere underkuet av regimet, og har nå fått et handlingsrom de aldri hadde før. Islamistene gjorde det kjempebra under valget i Tunisia, og det er god grunn til å tenke seg noe tilsvarende i Egypt. Det trenger ikke være negativt, det er også liberale krefter blant Brorskapet, som er veldig mangfoldig, og samler varierte krefter, også folk som vil ha en sekulær stat. Flere av dem snakker om en grunnlov som bygger på menneskerettigheter, frihet og likhet. Men salafistene er det all grunn til å frykte. De er mye mer ytterliggående.
– Har salafistene en reell maktposisjon i dag?
– Nei. De var forbudt under Mubarak-regimet, men nå er de på banen. Vi må anta at en del har økonomisk støtte fra Saudi-Arabia. De er aktive i fattigkvarterene, og forsøker å vinne stemmer ved å hjelpe befolkningen i det daglige. Egypterne er riktignok et religiøst folk, men de er moderate og veldig livsglade. Religiøse ekstremister som vil forby tv, sang og musikk vil aldri få sterk oppslutning. Så problemet nå er først og fremst hvorvidt de militære er villige til å gi fra seg makten.
 

– I januar trodde du ikke at Mubarak ville falle. Hvorfor tok du feil?
– Jeg trodde en tid at han ville bli sittende til det planlagte valget i september. Etter at demonstrasjonene begynte innsatte Mubarak ny statsminister, og lovet å gi fra seg makten ved presidentvalget. Mange egyptere ønsket en normal overgang, og fryktet ustabiliteten som ville komme uten en president. Jeg så det aldri som en fordel å gi makten til de militære slik revolusjonen gjorde. I ettertid har demonstrantene innsett at det var en katastrofe. De skulle gjort som i Tunisia, der man med en gang fikk etablert en sivil overgangsregjering, slik at militæret aldri kom inn. Det er den store forskjellen, som gjør at den demokratiske utviklingen i Tunisia har vært veldig god.  Demonstrantene i Egypt visste hva de ville bli kvitt, men hadde ingen plan for hva de ville ha i stedet. Så prosessen har vært ute av kontroll. Jeg synes det er veldig positivt at demonstrantene prøver å ta revolusjonen tilbake. Det forferdelige er måten de blir møtt på av det militære, med over 30 drepte og flere tusen sårede til nå.
– Du har gode kontakter i fattigkvarterene i Egypt, men denne revolusjonen er blitt beskrevet som en revolusjon gjennom sosiale medier. Hva tenker du om det?
– Det er jo ikke alle sjikt som har deltatt. Folk i fattigkvarterene der jeg beveger meg var ikke på Tahrir-plassen.
– Er det ikke middelklassen som pleier å lede an i revolusjoner?
– Jo, og det har å gjøre med at folk som har problemer med å stille sine daglige behov som regel ikke har overskudd til å drive med politikk. For øvrig synes det å være bare menn på Tahrir-plassen nå, i januar og februar var det masse kvinner med. Mange av de unge mennene er der fordi de brenner for frihet og demokrati, men en del er der fordi de føler en intens frustrasjon over arbeidsløsheten. Demonstrantene fanger et mangfold av motiver, og retter – med rette – kritikken mot makthaverne.
– Du provoserte i Norge tidligere i år, da du uttalte at Mubarak var populær blant mange fattige egyptere og ansett som «en rimelig hederlig mann»…
    – Ja, dette er veldig interessant: At journalister sier at det er viktig at alle stemmer høres, helt til de får høre noe som ikke er i takt med det vestlige journalister tenker. Det er et faktum at en stor del av befolkningen ønsket at Mubarak skulle bli sittende til september 2011. Det ble knapt nevnt her. Og så får jeg juling fordi jeg rapporterer fra den faktiske virkeligheten at det er en god del mennesker som ikke synes Mubarak skal gå! Det syntes jeg var helt bak mål.
– Hva mener du har vært galt med den vestlige mediedekningen?
– Den har vært veldig ensidig og romantiserende. Det var intet regimeskifte, det ser vi nå. Det er ingen overraskelse at det ikke har blitt bedre, det som skjer nå, lå i kortene. Noen av de vestlige observatørene har hatt mangel på bakkekontakt.
– Kjente du ikke på seiersrusen da du selv besøkte Egypt i vår?
– Nei, for det var ingen seiersrus i fattigkvarterene. Noen sørget, andre var sinte, andre avventende. 18. februar, én uke etter at Mubarak falt, var det stor feiring på Tahrir-plassen. Samtidig var det en annen stor demonstrasjon til støtte for Mubarak. At den ikke ble dekket, er utrolig. Dere journalister skal også prøve å rapportere fra virkeligheten. Da bør man bevege seg utenfor Tahrir-plassen.  
– Er du optimist eller pessimist fremover?
– Jeg får si som dem jeg snakker med i Egypt: Man kan ikke gi opp håpet. Jeg er forsiktig optimist. En demokratisk prosess er på gang, forhåpentligvis vil den fortsette i en god retning. Det som spesielt engasjerer meg, som har levd så mye i fattigkvarterene, er om et nytt regime virkelig vil få til en annen økonomisk fordelingspolitikk og sosial rettferdighet.
– Er noe vunnet i Egypt?
– Ja, noe er vunnet ved at en korrupt president gikk, man ble kvitt mange korrupte regjeringsmedlemmer som er stilt for retten. Men de økonomiske kostnadene for landet har vært enorme. Den økonomiske veksten, som i 2010 var på 7 prosent, vil antakelig komme på 1,6 prosent i år. Nedgangstidene rammer spesielt alminnelige mennesker. De har betalt dyrt for den såkalte revolusjonen.
– Du sier den såkalte revolusjonen?
– Ja, jeg synes ikke man kan snakke om en reell revolusjon før man har fått et regimeskifte.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse