Annonse
04:00 - 28. oktober 2011

Global oppvarming, lokal opplysning

De fleste godtar at jorden blir varmere og at det delvis er vår skyld. Hvorfor gjør vi ikke noe med det?

Illustrasjon: Ellen Lande Gossner
Annonse

Da jeg sto i en lampeforretning nylig, og veide for og imot de ulike alternativene, foregikk det omtrent slik: Jeg hadde nesten bestemt meg for en helt grei, nostalgisk utseende lampe til 900 kroner, da jeg begynte å snakke med lørdagshjelpen i butikken. Ti minutter senere gikk jeg ut av forretningen med en LED-lampe til 2500 kroner under armen. LED, Light Emitting Diode, har «svært lang levetid» leser jeg på lappen: «Samfunnets krav til energibesparelse og sikkerhet gjør LED til fremtidens lyskilde». At jeg i tillegg fikk 40 prosent avslag i prisen på lampen, det var utstillingsmodellen, avgjorde saken. Jeg fikk følelsen av å gjøre et ordentlig godt kjøp, samtidig som jeg var på parti med fremtiden. I kjølvannet av Morgenbladets oppslag om klimaforskere som trues på livet av såkalte skeptikere, skrev Rasmus Benestad, forsker ved Meteorologisk institutt og styremedlem av Concerned scientists Norway, følgende i et debattinnlegg her i avisen: «Folk flest bør også forstå hva klimaproblemet virkelig dreier seg om. For å få dette til, trenger vi en god kunnskaps- og informasjonsflyt. (…) Jeg opplever at klimaforskerne har stått alene i forsøket på å fremme fornuftig og rasjonell kunnskap om klima, både i Norge og i utlandet.» Men er det kunnskap og informasjon som mangler i klimadebatten? Er det rimelig å kreve at folk flest skal forstå hva klimaproblemet «virkelig dreier seg om»? Av alle politisk korrekte holdninger, er miljøvern den eldste og mest etablerte. Å være opptatt av biologisk mangfold og økologisk balanse har alltid vært elitens privilegium, ofte i motsetning til kraftsosialistene i Arbeiderpartiet. Debatten om global oppvarming er politisert på samme måte som spørsmål om likestilling, sosial utjevning og innvandring er det. Motsetningene skyldes vel så mye ideologi og ulike prioriteringer, som uenighet om fakta. Temperaturen i debatten, som lever sitt eget liv på nettet, var i 2007 på kokepunktet. Tildelingen av Nobels fredspris til Al Gore det året, blant annet for filmen An unconvinient truth, var et definitivt gjennombrudd for oppfatningen av at jorden blir varmere, med potensielt katastrofale følger. Derfor er det interessant å lese Bjørn Stærk, blåbloggeren som i disse dager er i ferd med å stige opp til overflaten i offentligheten med sine gjennomtenkte essays, gjøre rede for sitt standpunkt i et essay fra nettopp 2007. Han skisserer tre måter å forholde seg til informasjon om global oppvarming på. 1. Godta som sannhet det flertallet av forskerne sier uten innvendinger. 2. Bruke livet på å undersøke saken selv. 3. Ønske å gjøre seg opp en intelligent mening, uten å forstå saken fullt ut. De fleste av Morgenbladets lesere hører antagelig, som Stærk selv, hjemme under strategi tre. Vi har bare begrensede krefter og tid til å engasjere oss i saken, men prøver etter beste evne å vurdere argumentene på begge sider: Er dette seriøs vitenskap? Virker presentasjonene rimelige? Mellom Kyoto-avtalen i 1997 og dagens foreløpige nullpunkt i klimadebatten, ligger også den såkalte «Climategate». Da offentligheten fikk innsyn i e-postene til forskernettverket i FNs klimapanel, oppsto et inntrykk av at de ikke spilte med helt åpne kort. Hendelsen ble dekket som en skandale, med drastiske konsekvenser for klimaforskningens omdømme, og et midlertidig overtak for skeptikerne: «hva var det vi sa?» I ettertid har det vist seg at anklagene om svindel og korrupsjon var overdrevne, resultatene i rapporten holder vann. Skandalen fikk mer oppmerksomhet enn korrigeringen av den, det har festet seg et inntrykk av at «de lærde strides» – og man frykter at tvilen er sådd akkurat tilstrekkelig til at brede lag, vanlige folk, kan la være å ta den globale oppvarmingen inn over seg: «det er jo så usikkert». Likevel: I 2011 har de smarte skeptikerne sluttet å benekte at jorden blir varmere, men de tviler på at endringene er menneskeskapte. De smarteste skeptikerne godtar også det siste, men vil ikke uten videre være med på de foreslåtte løsningene på problemet. Bjørn Stærk, som ideologisk ligger nærmere det skeptiske mindretallet enn den politisk korrekte majoriteten, han truet på bloggen sin med å stemme Frp ved årets kommunevalg, var etter en kritisk gjennomgang av argumentasjonen på begge sider i 2007 ikke i tvil: Global oppvarming er en realitet, og det er delvis vår skyld. Han får følge av den danske forskeren og forfatteren Bjørn Lomborg, selve opphavsmannen til begrepet «klimaskeptiker» gjennom titler som The Sceptical Environmentalist (1998/2001) og Cool it (2007). Lomborg blir nå presentert som «tidligere skeptiker». «Den globale oppvarmingen er virkelig – den er menneskeskapt, og et stort problem. Men den er ikke verdens undergang.» Slik svarer Lomborg i et intervju med New Statesman i 2010, på spørsmål om hva som er hans posisjon når det gjelder global oppvarming. I en artikkel på nettstedet Project Syndicate argumenterer han i august i år, imot et amerikansk forslag om å forby tradisjonelle lyspærer, for å tvinge folk over på de mer energieffektive sparepærene. Hvis sparepærene holder hva de lover, hvis de gir like mye lys og varer lenger enn de vi har fra før, vil folk kjøpe dem frivillig, mener han. Lomborgs posisjon er fortsatt diskutabel, men poenget om tvang og frivillighet i forbruksmønsteret er viktig. Hvis de miljøvennlige alternativene er like gode som de tradisjonelle, og ikke koster for mye, er det ikke nødvendig å tvinge folk gjennom forbud og påbud. Utenom Høyre- og Frp-velgere har folk, i følge TNS Gallups Klimabarometer, klima på første eller andreplass blant de viktigste spørsmålene. Derfor er det norske gapet mellom høy miljøerkjennelse og lav vilje til forpliktende miljøpolitikk i befolkningen påfallende, skrev avtroppende generalsekretær i WWF, Rasmus Hansson, i et debattinnlegg i forrige uke. Politikerne er klare for å handle, mener han, bare påskuddet i form av et mandat fra folket kommer. Mandatet kommer når folk går fra å grue seg til miljøproblemer til å ha lyst på miljøløsninger. Det vil si, når det oppstår en krise som gjør trusselen virkelig og håndgripelig for velgerne. Hvis handlekraft i miljøpolitikken skal være avhengig av en mobiliserende krise, kan det bli lenge til noe skjer i Norge. Før vi står i vann til knærne her på berget, vil alle afrikanere være døde. Men er det rimelig at vanlige folk skal ta ansvar for miljøpolitikken? Omsorg for helheten, bevissthet om sammenhenger og langsiktige hensyn, har alltid vært forbeholdt en opplyst elite. Vanlige folk – og når det gjelder spørsmålet om global oppvarming er de fleste vanlige folk kan nok ta ansvar for seg selv, for ungene sine og muligens også barnebarna. Men forestillingen om «fremtidige generasjoner» blir for abstrakt. Ikke dermed sagt at vi ikke vil gjøre vårt, hvis det fungerer og vi har råd til det. Et godt tilbud er et godt argument. Vesten er i ferd med å miste forspranget på resten av verden når det gjelder teknologiutvikling og produksjon. Som konsumenter har vi fortsatt et betydelig overtak. De asiatiske produsentene forsyner amerikanere og europeere med det vi vil ha. Det er derfor først og fremst som forbrukere at hver og en av oss har mulighet til å påvirke den globale utviklingen. Å påvirke og styre forbruksmønstre er et politisk ansvar. Det vil si: Ansvarlige ledere kan ikke vente på «mandat fra folket». Vi vet at det eneste som virkelig vil hjelpe på sikt, er å redusere privatbilismen, bruke mindre strøm, fly sjeldnere. Hvor mange på det sentrale Østlandet ville latt bilen stå, hvis det var mulig å få sitte på toget også i rushtidene? Hvor mange ville foretrukket fly mellom Oslo, Trondheim og Bergen hvis det var mulig å få sovekupé på nattoget uten å bestille uker i forveien? Teknologioptimistenes drøm om høyhastighetstog forblir en utopi, så lenge vi som samfunn bare så vidt klarer å holde det gamle toget på skinnene. For klimaet ville det hjulpet mye hvis man hadde vedlikeholdt og bygget ut det nettet som allerede finnes. Kanskje er det på kort sikt ikke fremtiden, men fortiden vi skulle være på parti med? Passivhus og el-biler er attraktive tegn på miljøbevissthet. Å etterisolere tak og vegger er fortsatt like effektivt, men så trivielt at vi kvier oss for å snakke om det. For egen del innrømmer jeg at global oppvarming ikke er noe jeg tenker på hver dag. Men jeg lever foreløpig godt med min nye LED-lampe. Hvis pæren slutter å virke om et år, og butikken ikke kan skaffe meg en ny, vel, da kan det hende jeg går tilbake til de helt greie lampene på billighyllen. De i femtitallsdesign, som jeg liker så godt. mks@morgenbladet.no

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse