Annonse
10:48 - 14. november 2011

Eskil Pedersens valg

Det fantes et rasjonale i beslutningen Eskil Pedersen tok da han forlot Utøya den 22. juli. Det er et problem at vi ikke får høre om det.

Gjøre det han kunne: Beslutningen Eskil Pedersen og de andre tok denne mørke dagen kan tåle dagens lys, skriver Lena Lindgren. Foto: Steinar Schjetne/Scanpix
Annonse

Eskil Pedersen flyktet i fergen MS Thorbjørn sammen med åtte andre AUF-ere den 22. juli. Siden er hendelsen blitt et eget smertepunkt i vårt nasjonale traume. Vanskelig å tenke på, tabu å snakke om.
Eller det vil si, netthaterne har ikke tatt fem øre for å slenge ut karakteristikker fra sine trygge sofadyp. «Feiging» er i dag et av ordene som dukker opp flest ganger om man søker på AUF-lederens navn.
De store mediehusene, derimot, har vist varsomhet rundt dekningen av MS Thorbjørn. En kort mediehistorikk: Få dager etter massakren, publiserte Nettavisen en sak om hvor mange passasjerer Thorbjørn «egentlig» kunne hatt om bord. Og like etter en ny artikkel om at skroget var så tykt at fergen kunne blitt kjørt tilbake til Utøya og likevel motstått kulene. I særklasse spekulativ journalistikk; selve premisset er at fergen kunne (les burde) vært brukt annerledes.
Nettavisen ble satt hardt på plass av aviskolleger i august. Siden har det vært stille. Arbeiderpartiet og AUF har resolutt avvist å kommentere ledelsens valg. Avisene har tiet om netthatet og latt være å trykke kritiske leserbrev om Eskil Pedersen.

I slutten av oktober sa 22. juli-kommisjonen at den ville granske «alle båter som var involvert». «Nå kan vi omsider snakke om den store elefanten som er i rommet», sa Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, da. Hvem er elefant i glasshus her? parerte nyhetssjef i Klassekampen, Kjell-Erik N. Kallset, som også er far til en av de overlevende fra Utøya. Og der står vi nå: Hvordan skal ferden med MS Thorbjørn skrives inn i vår nasjonale historiefortelling?
 
I dag er Eskil Pedersen forskanset bak et forsvar av medierådgivere, politikere og profilerte aviskommentatorer.
Forsvarerne grupperer seg gjerne langs to linjer. Den ene linjen går ut på at dette er en hendelse det ikke egner seg å snakke høyt om.
Harald Stanghelles formaning i Aftenposten 27. oktober kan brukes som eksempel. Der erklærer han at hele «denne vanskelige siden ved Utøya-hendelsen» skal være «et lukket rom»: «Men kommisjonen vet nok også at det ikke er mulig å åpne alle Utøya-dørene (…) En av disse låste dørene kan være det som foregikk i hodene på livredde ungdommer som ikke ante hva som var i ferd med å skje på Utøya disse redselstimene (…) Det er et hav av forskjell på hvilken målestokk de sentrale beslutningstakerne, det profesjonelle beredskapsapparatet, de mange frivillige og de brutalt rammede ofrene kan måles etter. Det kan bety at vi må leve med noen lukkede dører. Slikt hører med når den dype tragedien rammer.»
    Den andre forsvarsstrategien legger vekt på en instinktiv forklaring – en slik redsel kan ingen felle en dom over. Stortingsrepresentant Jette Christensen (AP)advarer for eksempel 22. juli-kommisjonen mot å gå inn på de valgene som ble tatt: «At livredd ungdom som handler på instinkt ikke kan klandres er noe de aller fleste skjønner bare man tenker et halvt sekund over det.»

Begge disse begrunnelsene har gode intensjoner, men hvor solide er de? En lukket dør forteller mest av alt at noe ikke er som det skal bak døren. Å understreke at noen ikke skal klandres for sine instinkter, sier samtidig at vedkommende nok ville handlet annerledes hvis hodet hadde vært med.
    Problemet med begge forsvarsformer er at de hindrer oss i å se at AUF-ledelsens beslutning hadde et rasjonale. De sperrer Eskil Pedersens valg inne i en ren emosjonell forklaring – et valg som ikke skal begrunnes eller forklares, bare tilgis her og nå. Faren ved et slikt forsvar er at det ikke står seg i lengden. Historien har en tendens til å felle sin dom uansett, når tidsavstanden blir stor nok. Derfor er det nødvendig å snakke høyt om Eskil Pedersens beslutning. Ikke forvise den til «det unevnelige» og slik besegle den med skam.

Hvis man bryter Stanghelles formaning og resonnerer rundt MS Thorbjørns ferd, hvor ender man da? Det handler en hel del om forskjellen mellom strategisk ledelse og bakkeansvar. Det denne hendelsen viser er at vi fremdeles holder oss med middelalderens hærfører som lederideal, selv om det moderne samfunn i praksis krever andre lederfunksjoner. Vi ser for oss en kriger i fronten, eller kapteinen som står i baugen og går ned med skipet.
    Men i akutte kriser vil det ofte være strategisk leders ansvar å skaffe seg overblikk over situasjonen. Sette inn hjelp, finne et nytt sted å lede videre fra. Da bomben sprang i regjeringsbygget ble statsminister Jens Stoltenberg umiddelbart evakuert til en bunker under statsministerboligen i Oslo. Det er ingen som har kalt Jens Stoltenberg «feiging» for det. Eskil Pedersen ble også brakt til båten av blant andre sin rådgiver. Staben rundt gjør ikke jobben sin hvis den ikke bringer lederen i sikkerhet. Verre enn en krise, er en krise uten ledelse.

Da Eskil Pedersen selv sist helg endelig «snakket ut» i Aftenposten avviste han, i likhet med kommentatorene og rådgiverne som omgir ham, all diskusjon om båtferden som «grove» og «ikke betimelige». Han sa: «Alle som overlevde skal føle glede. Bare glede». Utsagnet viser en leders dilemma. Det kan høres ut som et selvrettferdig forsvar. Men han skal representere alle dem som for tiden sliter med det psykiatrien kaller «overlevelsesskyld», skyldfølelse kun over å være i live, med døde venner rundt seg. Eskil Pedersen sier det han bør si, men det er opp til offentligheten å forstå det.

Historieskrivingen rundt MS Thorbjørns ferd gikk et viktig skritt fremover da AUFeren Jannike Arnesen (19) – en av de ni som reiste – fortalte sin historie til VG for to uker siden. Der og da var hun bare opptatt av å få «Eskil vekk» fortalte Arnesen: «For meg var Utøya en terrorfelle og Eskil (Pedersen) et mål.»  
    Her er vi ved det viktigste prinsippet for å kunne forstå et historiekompleks; en hendelse må forstås i sin kontekst og ikke ut fra den viten man fikk senere. Hva slags informasjon hadde de ni da de hørte de første skuddene? De hadde nettopp kommet fra et møte om bomben i regjeringskvartalet. Av alle uvirkelige scenarier var statskupp det mest nærliggende, og under statskupp er ledelsen et hovedmål. Ledelsen tok en beslutning, på et håpløst beslutningsgrunnlag.

I retten opererer man med prinsippet om at man «visste eller burde ha visst». Burde Eskil Pedersen og de andre åtte ha visst at det ikke var ledelsen, men alle på Utøya, morderen gikk etter? Hvem kunne i sine verste drømmer ha forestilt seg det? Da, nå, eller til alle tider?

Etterrasjonalisering fører oss vekk fra konkret sannhet. Å drive kontrafaktisk historieskriving, eller journalistikk («tenk om sånn eller slik, hva ville da ha skjedd?»), er å forvirre oss enda lenger vekk fra sannheten. Kontrafaktisk tankelek kan være direkte skadelig i tidlige faser hvor utfordringen er å få korrekte og presise brikker på plass.

Når ettertiden skal gjøre opp, skal Eskil Pedersens beslutning verken ses som en feig handling eller som en hodeløs handling. Ferden var resultat av, under ekstreme forhold, en reell vurdering. Var det i så fall en feilvurdering? Det finnes ikke grunn til å påstå det. Da båten dro verken så eller hørte de ombord andre mennesker de kunne tatt med. Å bli ville øke risikoen for å bli skutt, og gjøre sjansen for å skaffe hjelp proposjonalt mindre. Eskil Pedersen hadde ansvar for å redde dem han kunne, de åtte som var sammen med ham der og da. Å bli drept selv hadde kanskje fremstått som mer heltemodig. Men det ville ikke vært bedre ledelse.

Poenget er enkelt: Beslutningen Eskil Pedersen og de andre tok denne mørke dagen kan tåle dagens lys. Vi vet nå, gjennom VG, at MS Thorbjørn ble kjørt til Bråtan i Tyrifjorden, der Eskil Pedersen og de andre løp av. De kom seg til en vei, stanset forbipasserende biler for å finne hjelp, dro til slutt til politiet i Hønefoss. Skipperen og to hjelpere besluttet å sette Thorbjørn inn i redningsarbeid. Båten satt fast i en sandbanke. En av hjelperne kjører da traktoren sin inn på ferjen for å få den til å bikke. Det lykkes de med. Og Thorbjørn drar tilbake to ganger til Utøya og redder til sammen 80 mennesker.

Dette er en historie om å gjøre det man kunne. Den har mot, innsats og dømmekraft selv om resultatet var ufattelig grusomt. Dette er helt klart en historie den norske offentligheten vil takle. Med empati – men også med en pragmatisk anerkjennelse for den dømmekraften Eskil Pedersen og staben hans utviste den dagen det utenkelige skjedde. Det er en historie vi kan bære. Hvis vi ikke lukker døren for den.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt