Annonse
04:00 - 09. september 2011

Det nye tankepolitiet

Det er ikke ytringer som er problemet etter 22. juli. Det er tankene som må korrigeres.

Leserpostkort: Aksel Kielland, Bergen, synes ikke det er ok å omtale Monica Lewinsky som en «blid blubbe».
Annonse

Over pulten min i redaksjonen henger et postkort. På forsiden står det med store, trykte bokstaver: «Ikke ok». På baksiden følgende, håndskrevet, med en tynn svart fiberpenn: «Kjære Morgenbladet. Jeg snakker muligens ikke for flere enn meg selv, men jeg personlig synes ikke det er ok at Marit K. Slotnæs i sin tekst «Smekken din er åpen!» omtaler Monica Lewinsky som en «blid blubbe». Man burde kunne forvente et visst gangsyn fra en avis som deres. Mvh. Aksel Kielland, Bergen». Jeg tok vare på kortet, mest fordi det er stilig, men også fordi jeg gjerne tar «blid-blubbe»-debatten. Aksel Kielland var ikke alene om å mislike karakteristikken. Også her i redaksjonen var det lesere som reagerte. Man bekymret seg for at kvinner som ikke var sylslanke skulle bli lei seg. Da jeg spurte en av redaksjonens mannlige journalister om han forsto hvorfor noen andre enn Monica Lewinsky skulle føle seg truffet av karakteristikken, svarte han at det antagelig var fordi «kvinner ikke var spesielt rasjonelle når det kom til dette med kropp». Han helte også mot å stryke den. Etter å ha veid litt frem og tilbake, og sovet på det en natt, valgte jeg å la «blid blubbe» bli stående likevel. Kontrollspørsmålet var dette: Ville noen ha reagert hvis jeg hadde skrevet «gammel gris» om Bill Clinton i den samme situasjonen, altså med buksene nede foran den amerikanske kongressen? Jeg skal likevel være så ærlig å innrømme at det var allitterasjonen, bokstavrimet, som ble avgjørende. Blid blubbe. Uimotståelig. Hvorfor jeg snakker om dette nå? Redaktøransvaret er satt på dagsordenen, og jakten på ytringer som ikke bør passere den redaksjonelle rødpennen er i gang. I denne tiden for «mer åpenhet og mer demokrati», har vi sett at 22. juli kan brukes til krav om både mer og mindre sensur. Sosialantropologen Runar Døving etterlyste i et debattinnlegg i Morgenbladet 19. august «pedagogiske autoriteter som kan korrigere», med Cornelius Jakhellns tekst «Æren og demokratiet», publisert i Morgenbladet 29. juli, som konkret utgangspunkt. I forrige uke fulgte han opp med å støtte forslaget fra Sindre Bangstad, fremsatt i et intervju i Klassekampen 27. august, om å rettsforfølge rasistiske ytringer. Sindre Bangstad var også en av fire forfattere av kronikken «Uakseptable ytringer» i Aftenposten 22. august, en kronikk som av flere ble oppfattet som et oppspark til omkamp om premissene for ytringsfrihet i offentligheten. Thomas Hylland Eriksen foreslo i sitt forsøk på en oppklaring i Morgenbladet sist uke følgende test: «Hvis du fremfører kritikk av en person eller en gruppe som du ikke kan fremføre ansikt til ansikt med vedkommende, kan det hende at du heller ikke skal sette det på trykk.» Uten å ville det, tror jeg, setter Hylland Eriksen med dette fingeren på et problem i norsk offentlighet. Den er for privat. Å henvende seg til offentligheten på samme måte som til en person vi står overfor, ansikt til ansikt, er det samme som å privatisere den. For det første snakker vi ikke til et menneske vi står rett overfor i tredjeperson. Som privatpersoner er det bare sosiopater som ikke anstrenger seg for å unngå å fornærme andre. For en aviskommentator er oppgaven å nøytralisere og avdekke falske pretensjoner. Analytisk klarhet og ubestikkelighet krever en viss distanse. Ville jeg skrevet «blid blubbe» om en person i min omgangskrets? Selvsagt ikke. Om en norsk politiker? Jeg tror ikke det. Men er det virkelig nødvendig å slenge merkelapper og karakteristikker etter offentlige personer og grupper? Til det vil jeg svare nei, det er ikke nødvendig. Men det er et effektivt journalistisk og stilistisk verktøy, et signal om politisk og moralsk ståsted. Å nekte seg dette virkemidlet er et problem, på samme måte som å nekte seg krydder i maten er det. Man blir fortsatt mett, men det er kjedelig å spise. Etter hvert mister man interessen. En forutsetning for å lykkes og bli lest, er selvsagt at tilstrekkelig mange opplever karakteristikkene som treffende, det vil si som rimelige beskrivelser av den eller de det er snakk om. Og i dette ligger håpet. En velfungerende habermasiansk offentlighet skal være uttrykk for en mer stabil rasjonalitet enn den enkeltes fornuft alene. Det er altså ikke ett perspektiv, eller én stemme som speiler fornuften, men koret av stemmer. I en slik offentlighet regulerer meningsmarkedet i en viss forstand seg selv, på samme måte som markedet i liberale demokratier gjør det. En sunn økonomi krever, som alle vet, balanse mellom tilbud og etterspørsel. De som nå, ved kjøkkenbordene utenfor det offisielle Norge, sier at de er «litt enige med Breivik», er selvsagt ikke «enige» i det han har gjort. Men de deler hans følelse av å være uten representasjon i offentligheten. Mye verre enn at Breivik har tatt feil i sin forestilling om å handle på vegne av mange, er det om han faktisk har opplevd sin situasjon slik som han sier. Da betyr det at han er presset ut over alle rimelige grenser, av en konformitet som ikke har plass til hans dypeste overbevisninger. Hvis alle skulle gå til offentligheten med den typen selvkontroll, eller besinnelse, som Thomas Hylland Eriksen etterlyser, blir resultatet kneippbrød. Sunt, mellomgrovt brød. Alle sier omtrent det samme, uten å nærme seg det man innerst inne holder for sant og riktig. Breivik fremsto ikke som en rasende, tikkende bombe, tvert imot, han var ifølge en nabo «nesten for høflig». Det er synd, konkluderte blogger og høyrepolitiker Heidi Nordby Lunde etter en paneldebatt om debatten etter 22. juli sist uke, at disse debattene så ofte ender i å dreie seg om nettdebatten. De fleste er enige om at det gjelder å begrense anonymitet og imøtegå hatprat med argumenter. Kravet om at redaksjonene skal faktasjekke alle innlegg og meningsytringer før de publiseres, virker uoverkommelig, men ikke urimelig. De største utfordringene for redaktørene kommer likevel ikke fra anonyme debattanter på nettet, men fra folk vi kjenner godt. Runar Døving ba i forrige uke om unnskyldning for å ha kalt forfatter og kommentator Frank Rossavik for en «tunghørt soper» i et debattinnlegg i Morgenbladet på denne tiden i fjor. Men han mente samtidig at redaktøren burde ha «stoppet drittpraten» og refusert innlegget. Sammen med mesteparten av kommentarene til Rossavik halvåret før. Hvis det var noe galt med replikkvekslingen mellom Døving og Rossavik, var det at den var privat. Som debattredaktør i Morgenbladet tar jeg selvkritikk på dette ene punktet. Hvis det hadde vært noen andre enn Runar Døving som brukte ordene «tunghørt soper» om Frank Rossavik, ville innlegget ikke ha kommet på trykk. Det er forståelig hvis noen lesere oppfatter Døvings tankemessige krumspring og kamplystne enlinjere («det er rasisme hver gang noen ytrer ordene «muslimer er …»», «alle valg en redaktør gjør er sensur») som useriøse. Jeg mener offentligheten har plass til både Runar Døving og Hege Storhaug. Problemet for det nye tankepolitiet, Sindre Bangstad og Runar Døving, er at de ikke har noen forestilling om den praktiske konsekvensen av sine erklærte normer. Det er meningsløst å ønske seg en heksejakt på ytringer uten samtidig å ha en idé om hvem som skal administrere jakten. Den største feilen de gjør, er å overse at overskridelsene finnes på begge sider i debatten. Det er ikke bare de som hetser muslimer som trenger korrigering. Døving og Bangstad er selv eksempler på at de som hetser og de som hetser hetserne deltar i den samme irrasjonaliteten. Så lenge aktivister på begge sider ikke lykkes i å kneble hverandre, fungerer offentligheten som tilstrekkelig korrigerende autoritet. Men jeg er stadig usikker: Hva er alternativet til individuelt ansvar? Hvem kvalifiserer vi gjennom tydelige tilbakemeldinger og omsorgsfull redigering, og hvem lar vi gli urørt gjennom de redaksjonelle kvalitetssikringsrutinene? Hvor begynner og hvor stopper redaktørens ansvar for andres ytringer? Alle kan se på bildene at Monica Lewinsky som tyveåring var en blid blubbe, en slik som kan få middelaldrende menn til å oppføre seg som gamle griser. Det burde ikke være nødvendig å påberope seg ytringsfriheten for å peke på et så trivielt faktum. mks@morgenbladet.no

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse