Annonse
04:00 - 12. mars 2010

Vil lage Vær varsom-plakat for akademikere

Professor Camilla Serck-Hanssen mener en moralkodeks for akademikere vil beskytte den akademiske friheten.

Vil ha etikkplakat: – Jeg kan ikke se at det er vanskeligere eller mer truende for akademikere å holde seg med profesjonelle retningslinjer enn det er for journalister, sier professor i filosofi Camilla Serck-Hanssen.
Annonse

På universitetene kaller de hverandre idioter, sjarlataner og fascister. Karakterdrap er dagligdags. Hvordan fikk vi dette inntrykket? Debatten i etterkant av oppsigelsen av historieprofessor Arnved Nedkvitne ved Universitetet i Oslo, kan gi inntrykk av at det råder en konstant krigstilstand i akademia, og at det er blitt verre i det siste. Hovedverneombud ved Universitetet i Oslo, Mette Børing, gir denne situasjonsbeskrivelsen til Morgenbladet: – Mange av de vitenskapelig ansatte lar være å uttale seg fordi tonen er blitt for tøff. De vil ikke legge hodet på huggestabben, sier Børing. På høy tid. I et debattinnlegg i ukens avis tar professor i filosofi Camilla Serck-Hanssen til orde for en Vær Varsom-plakat for akademikere. – En institusjon à la Pressens Faglige Utvalg (PFU) vil hegne om den akademiske frihet, mener Serck-Hanssen. Bakgrunnen for utspillet er diskusjonen om hvorvidt det er hensiktsmessig å anke byrettsdommen som ga Universitetet i Oslo fullt medhold i avskjedigelsen av professor i middelalderhistorie, Arnved Nedkvitne. I vedtaket heter det blant annet at han skal ha kommet med «sterkt nedsettende og krenkende påstander» om kolleger og ledelse ved eget institutt. – Dersom det er slik mange mener, at oppsigelsen av Nedkvitne ikke var korrekt, hva skulle man da ha gjort? Vi akademikere kan ikke overlate dette spørsmålet til verneombudet, sier Serck-Hanssen. Hovedverneombud Børing sier at hun støtter forslaget om et Akademikernes Faglige Utvalg, et AFU. – Med en Vær varsom-plakat for ansatte, ville Nedkvitnesaken vært unngått. Det er jeg overbevist om, sier Børing. Verneombudet forteller at hun allerede har påbegynt arbeidet med å lage etiske retningslinjer for omgangsformen ved Universitetet i Oslo. Etter planen skal de være ferdige når Nedkvitne har fått prøvd sin anke i lagmannsretten. – Mange er redde for å bli kneblet. Derfor er det viktig at et etisk regelverk forankres hos de vitenskapelig ansatte selv, og ikke tres nedover hodene deres. Juridisk sett tror jeg likevel det er arbeidsgiver som må forvalte et slikt regelverk, sier verneombudet. Serck-Hanssen sier hennes forslag dermed er vesensforskjellig fra Børings. – Poenget med mitt forslag er at akademikerne selv skal ha styring, ikke ledelsen, sier hun. Selvjustis. Serck-Hanssen har i flere år vært en av allmennhetens representanter i Pressens Faglige Utvalg. Hun har vært med på å behandle hundrevis av klager på brudd på pressens etiske regelverk, Vær Varsom-plakaten. Professoren ser flere likheter mellom pressen og akademia: Begge skal utøve kritikk og forvalter en historisk praksis, og begge har interesse av å holde byråkratisk innblanding og begrensninger i lovverket på et minimum. På det siste punktet har akademikere mye å lære av pressen og dens institusjoner, mener hun – Jeg kan ikke se at det er vanskeligere eller mer truende for akademikere å holde seg med profesjonelle retningslinjer enn det er for journalister, sier hun. Serck-Hanssen sier pressefriheten bare er blitt styrket av at pressen har innreflektert noen moralske føringer i sitt frihetsbegrep. Selvjustisen som utøves gjennom PFU og Vær Varsom-plakaten (VVP) virker dessuten som en buffer mot statlig detaljstyring, og forhindrer innføring av lover som legger bånd på pressefriheten. – Det interessante med VVP er at den springer ut av pressens egen selvforståelse. De etiske retningslinjene er utformet av pressefolk. Og slik må også en akademisk Vær varsom-plakat være. – Så dette forslaget dreier seg egentlig om å holde lovverket på armlengdes avstand? – Det er uheldig dersom det blir opp til universitetsbyråkratiet eller rettsvesenet å utforme profesjonsmoralen i akademia. Vi må få på plass en skikkelig moralkodeks for akademikere før noen andre griper inn. Normalt vil dessuten moralen være strengere enn jussen. Det er for eksempel ikke slik at medhold i PFU på noen måte tilsier at klageren også vinner frem i en rettssal. – Hvordan forsikre seg om at Vær Varsom-plakaten ikke blir brukt til å kneble fagkritikk? – Utgangspunktet må være at det skal være svært høyt under taket. Folk i maktposisjoner må tåle mer enn andre, og ledere bør være spesielt forsiktige med å påberope seg å føle seg støtt. Slik er det jo også i presseetikken: Offentlige personer må tåle ekstremt mye. Kanskje trår man likevel over en grense når man begynner å «ta» folk ved å blande inn privatlivet deres, sier Serck Hanssen. Må tåle mye. – Hvem skal denne plakaten gjelde for? Skal den gjelde på pauserommet, i publikasjonene, på interne møter? – Folk tisker og hvisker i korridorene – det kan ingen kontrollere, takk og lov. Plakaten må gjelde vitenskapelig ansattes ytringer i det offentlige rom i forlengelse av diskusjoner i fagpolitiske fora, for eksempel masseutsendelser av e-post, som i Nedkvitne-saken. Men dette er selvsagt noe som må diskuteres grundig. Hva med kritikk av andre forskeres faglighet eller deres arbeider? Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen kalte for eksempel evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennair for en «biofacsist» etter at han hadde uttalt seg om delt foreldrepermisjon. Lorentzen er på sin side blitt like hardt kritisert: Denne uken spurte historiker og journalist Jon Hustad hvorfor universitetet sparker Arnved Nedkvitne, når de lar Lorentzen fortsette: «Lorentzens verd er flat. Nokon får skubba han utfor kanten,» skrev Hustad i Aftenposten. Mener Serck-Hanssen at tilsvarende kritikk bør kunne fremføres i en kollegial sammenheng? – Definitivt. Hustads angrep var en helt ordinær meningsytring som gikk på fagpersonen og ikke privatpersonen Lorentzen. Slike innlegg blir også svært sjelden felt i PFU, sier Serck-Hanssen. Hun presiserer at hun ikke ser for seg at plakaten skal inneholde retningslinjer for hvordan akademikerne skal fremføre kritikk av hverandres forskning. Vi nevner likevel episoden der tungvekteren Rune Slagstad gjennom Aftenposten anklaget sin yngre historikerkollega Fredrik W. Thue for «historisk revisjonisme». God akademisk folkeskikk? – Det kan diskuteres. Uansett vil det nødvendigvis være svært høyt under taket i slike sammenhenger, sier Serck-Hanssen. – Men ytringskulturen i akademia kan være tøff? – Vel, life is not for whimps. I mange tilfeller skulle man ønske seg at vi var snillere med hverandre, akkurat som vi ofte ønsker oss en snillere, mer empatisk presse. Men PFU feller ikke pressen for å være røff, heldigvis, sier Camilla Serck-Hanssen Moralpoliti. Professor Rune Slagstad liker likevel forslaget dårlig. – Hva er en akademisk VVP svaret på? Det store antall uetiske professorer? Er det flere bøller blant akademikerne enn blant andre arbeidstagere? Uten slik empiri, hvorfor skal professorer underlegges flere potensielt ytringsdempende kontrollmekanismer enn andre? Han mener analogien presse/akademia ikke er treffende. – Det er pressens publiserte ytringer som er underlagt VVP, ikke forholdet journalist/redaktør. Det akademiske VVP-forslaget sikter nettopp mot de arbeidsmiljømessige utfordringene, og det er noe helt annet. Den fjerde statsmakt har dessuten en annen maktstilling i det offentlige rom enn den enkelte akademiker, og har også ytringsmessige privilegier som forutsetter et særlig ansvar. Bare moraliseringen i «vær varsom»-navnet gir i akademisk sammenheng disiplineringssignaler som er uforenlige både med den ordinære ytringsfriheten og med den akademiske friheten. Moralpoliti løser ingen etiske utfordringer, sier Slagstad. I den grad man overhodet skal ha etiske retningslinjer i akademia, mener Slagstad de må de rette seg mot både ledelse og ansatte. – Det forutsetter da at begge grupper har en grunnleggende forståelse for hva slags institusjon de befinner seg i. Universitetet er ikke et helsedirektorat. Støtter forslaget. Kristian Gundersen, professor i molekylærbiologi og erklært motstander av universitetsreformen er derimot positiv til forslaget. Han synes ideen er interessant fordi den ikke baserer seg på det han mener er en «farlig» tanke om lojalitet til universitetsledelsen. – Jeg tror hovedårsaken til at det for tiden klages så mye på arbeidsmiljøet i akademia er at byråkratene har fått så mye makt på bekostning av forskere og lærere. Det ville være svært uheldig dersom dette nye maktapparatet i tillegg skal få definisjonsmakt når det gjelder ytringsformer, og dét unngår i hvert fall Serck-Hanssens modell, sier Gundersen. Gundersen støtter samtidig filosofen og samfunnsforskeren Jon Elster som har sagt at norsk forskning lider under for mye høflighet. – Det er for eksempel en gedigen fallitterklæring for det vitenskapelige samfunnet i Norge at det måtte en komiker til for å reise debatten om tøv fra kjønnsforskere. For oss biologier har motreaksjonene vært så sterke at vi ikke har orket å konfrontere dem. Det har sin pris å være kritisk, og det er synd hvis et hardt debattklima får folk til å unngå viktige diskusjoner. Samtidig mener jeg det må være lov å kalle bullshit for bullshit. Sannheten kan være ubehagelig på kort sikt, men på lang sikt er det den som best tjener menneskeheten, sier Gundersen. Kritiker og forfatter Espen Søbye mener etiske regler bare vil befeste den kvelende kollegialiteten i akademia. – Fagene ligner mer og mer på laug som slåss for sin bevilgninger og posisjonerer seg vis-à-vis andre fag. Dette må ikke forveksles med kritikk, det er maktkamp. Meritterende tidsskrifter med anonym fagfellevurdering har kneblet kritikk og skapt andedammer for selvskryt og ros. Etiske retningslinjer blir så altfor lett enda en skanse for det bestående. Det er dessverre få eksempler på at den akademiske friheten i dag brukes til noe annet enn å pisse hverandre opp etter ryggen, sier Søbye via e-post. Gundersen mener det er uklokt å kreve at forskerkolleger burde fratas sin stilling fordi det de står for faglig ikke holder mål. – Himmelen har vært ekstremt høy for å tolerere selv faglig inkompetanse og vrøvl, og slik må det være. Slike tilfeller møtes best med argumenter og ikke med juridiske tiltak, sier Gundersen. Moral, ikke juss. Serck-Hanssens forslag får også god mottagelse hos jusprofessor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen. – Det er et interessant forslag, særlig fordi det skiller moralen fra jussen. Det er verdifullt med en debatt om etikk som ikke blander dette sammen med krav om lojalitet til ledelsen, sier Bernt. Jusprofessoren har argumentert sterkt for å anke dommen mot Nedkvitne. Hvis den blir stående vil det føre til at mange ikke våger å delta i kritiske debatter om forholdene på universitetet, tror han. Ifølge Bernt er ikke Nedkvitnes uttalelser spesielt oppsiktsvekkende. – Det forekommer mange grove uttrykk og harde beskyldninger i akademiske debatter, og vi ser rett som det er at vitenskapelig ansatte frakjennes all faglig verdighet av kolleger. For meg står det ganske klart at vi akademikere bør legge bånd på språkbruken vår, både skriftlig og muntlig. Men selv om grove uttrykksformer kan være et problem, er de ikke dermed ulovlige. Dette dreier seg om moral. Så lenge det som sies ligger innenfor de grensene for ytringsfrihet som er definert i straffeloven, skal heller ikke universitetsledelsen gripe inn, sier Bernt. Han legger til: – Nå er det blitt slik at vi må anta at hadde Jon Hustad vært ansatt ved Universitetet i Oslo så ville han risikert refs fra universitetsdirektøren for sine uttalelser. Og jeg undres hvordan det ville gått om Jon Elster hadde vært ansatt ved Universitetet i Bergen og omtalt kolleger som sjarlataner, slik han gjorde med Julia Kristeva da hun fikk Holbergprisen. Umoden frihet. Bernt sier friheten til å kritisere er en overordnet og umistelig verdi for akademikere, også der den misbrukes. Han sammenligner problemstillingen med blasfemidebatten: For å få den verdifulle kritikken må man også gi rom for ubegrunnede og urimelige påstander. – Vi trenger nok holdningsendringer, men de må komme som en moralsk bevisstgjøring nedenfra og ikke ved dramatiske disiplineringstiltak fra en ledelse som ikke sjelden er den egentlige adressat for kritikken, avslutter Jan Fridthjov Bernt. Camilla Serck-Hanssen mener flere av dem som ønsker å anke dommen mot Nedkvitne bruker store ord når de snakker om de kritiske oppgavene akademikere skal ha i samfunnet. – Det er vel og bra, problemet er at enkelte snakker som om «akademisk frihet» med nødvendighet innebærer at man skal få fremføre sin kritikk akkurat som det passer en selv. Det vitner om en umoden forståelse av frihetsbegrepet, sier hun. samfunn@morgenbladet.no


Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.