Annonse
04:00 - 12. mars 2010

NM i utenriks

Hvem har vært Norges beste utenriksminister?

Thorvald Stoltenberg beregnet hva det var mulig å få til, innenrikspolitisk som utenrikspolitisk og omsatte det til eksisterende strukturer mest mulig sømløst. Her fra et Nato-møte i Oslo i 1992. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
Annonse

I de fleste europeiske land, for ikke å snakke om i USA, er det blant historikere, journalister og kjennere en yndet sport å sammenligne presidenter, statsministere og utenriksministere. I Norge har vi, kanskje på grunn av utstrakt servilitet og manglende intellektuelle fordringer, ikke noen lignende tradisjon. Det er på tide å skaffe seg en.

Norske utenriksministere står mellom norsk politisk liv på den ene siden og det globale statssystemet på den andre. Oppgaven er å få disse to størrelsene til å gå sammen, slik at krig unngås og flyten av mennesker, informasjon og varer inn og ut av egen stat går så lett som mulig. Samtlige utenriksministere i perioden etter folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972, har gjentatte ganger snakket om at Norge har en unik posisjon hva angår å forandre verden. Slike totaliserende utsagn forplikter. En utenriksminister kan simpelthen sitte i sin posisjon, men den virkelige utfordringen er ikke bare tårnstuperens, nemlig å unngå å gjøre feil, men å sette sitt merke på verden ved å forandre en eller flere strukturelle forutsetninger for norsk utenrikspolitikk. Utenriksministere kan vurderes ut fra i hvilken grad de har utnyttet strukturelle forutsetninger og egen posisjon til å skape ikke bare sin egen, men Norges, historie.

I Norge løftes ofte innenrikspolitiske begrensninger frem som avgjørende for utenriksministerens virke. De er av ymse typer. Utenriksministeren må ha støtte i sitt parti for å vinne frem i regjeringen. Er regjeringen en koalisjonsregjering, avhenger utenriksministerens spillerom også av hans partis posisjon vis-à-vis regjeringspartnernes. Regjeringens parlamentariske grunnlag er viktig, en utenriksminister som slipper å uroe seg for mye over Stortingets mulige opposisjon mot beslutninger vil ha et større spillerom enn en som må gå på gummisåler i korridorene. Her spiller det en viktig rolle om regjeringen har rent flertall eller ikke. Mindretallsregjeringer er mer avhengig av løpende konsensus, på et mer detaljert nivå. Forholdet mellom utenriksministeren og Stortingets utenrikskomité er viktig her, men det sentrale organet er den utvidede utenrikskomiteen. I tillegg kommer selvsagt den uformelle kontakten, spesielt partilederne imellom. Utenriksministerens forhold til sitt eget apparat er sentralt.

De utenrikspolitiske begrensningene er stramme for en småstat. Under Den kalde krigen var det lite spillerom. Da Den kalde krigen tok slutt, kom systemet i fluks, hvilket betød færre utenrikspolitiske begrensninger for den norske utenriksministeren. Hva kan man, på denne bakgrunnen, si om rolleinnsatsen, med utgangspunkt i at periodens utenriksministere hadde forskjellige strukturelle forutsetninger for sitt virke? I hvilken grad har hver enkelt utenriksminister satt sitt merke på verden ved å forandre en eller flere strukturelle forutsetninger for norsk utenrikspolitikk?

To av periodens utenriksministere har helt manglet ambisjoner om å gjøre noe i denne retning: Dagfinn Vårvik (Sp) og Jan Petersen (H). I og med at Vårviks strukturelle utgangspunkt var langt svakere enn Petersens og at Vårvik kun satt en stakket stund, mens Petersen satt en hel fireårsperiode, er dette mer graverende for Petersen enn for Vårvik. Petersen hadde lang fartstid fra Stortinget, men syntes ikke interessert i å bruke erfaringene derfra til å bedre det norske utenrikspolitiske feltets virkemåte. Petersens håndtering av USAs invasjon i Irak førte til periodens klareste eksempel på at utenriksministeren og UD ble overskygget av statsministeren og SMK. Petersen fikk en ikke fortjent krise for sitt departement i fanget etter tsunamien julen 2004. Hans håndtering av krisen skapte neppe mer spillerom for UD i norsk politikk. Petersen var programmatisk uinteressert i å forandre UDs virkemåte, og uinteressert i å fremdrive og nyttiggjøre seg utenrikspolitisk analyse. Alt dette gjør Jan Petersen til periodens svakeste utenriksminister.

Det kan være fristende å sette Svenn Stray (H) lavt, i og med at han ikke bare manglet ambisjoner om å skape spillerom, men endog forsøkte å gjøre en dyd av at en utenriksminister for en småstat, og ganske spesielt en småstat som var nabo til en stormakt, ikke burde ha ambisjoner. Men Stray var opptatt av å skjøtte sitt apparat, hvilket er et pluss. Andreas Cappelen (Ap), Kjell Magne Bondevik (KrF), Bjørn Tore Godal (Ap), Knut Vollebæk (KrF) og Thorbjørn Jagland (Ap) utgjør et mellomsjikt. Her finner vi også den utenriksminister som har sittet på taburetten nest lengst i perioden og sitter der fremdeles, Jonas Gahr Støre (Ap).

På Støres første allmøte i sitt nye departement bebudet han omfattende effektivisering. Linjen satte en effektiv stopper for det meste av dette, men Støre har likevel utvidet sitt spillerom ved å legge om UDs struktur og arbeidsmåte noe. Støre har tatt initiativet til en omfattende analytisk ryddejobb i norsk utenrikspolitikk, nemlig Refleks-programmet som munnet ut i Stortingsmelding 15. En sentral tanke her var at Norge først og fremst skulle engasjere seg på de stedene der vi hadde interesser og kunne gjøre en forskjell. Det er imidlertid et åpent spørsmål i hvilken grad dette analysearbeidet har skapt mer spillerom, all den tid Støre synes uvillig til å ta det i bruk.

Om det sentrale spørsmålet i Støres tid, nemlig Norges krigføring i Afghanistan, har Støre neppe godtgjort verken om hva slags interesser Norge måtte ha i Afghanistan eller om Norge kan gjøre en forskjell. Støre har tatt i tu med hittil neglisjerte utfordringer for norsk utenrikspolitikk som klima og helse. Her kan det komme utspill som vil kunne forandre spillerommet for norsk utenrikspolitikk, men det har ikke skjedd så langt.

Støres fremste bidrag til å øke spillerommet for norsk utenrikspolitikk synes å være den personlige populariteten han har bygget opp i det norske folk (men ikke nødvendigvis i sitt parti, hans stortingsnominasjon før 2009-valget var omstridt). I den grad denne populariteten smitter over på UD og på konkret ført politikk, forankres departementet og politikken bedre i det norske politiske feltet, hvilket øker spillerommet for norsk utenrikspolitikk.

Tre av periodens utenriksministere skiller seg ut: Johan Jørgen Holst (Ap) klarte i løpet av sin korte funksjonstid å styrke Norges utenrikspolitiske profil, og skapte dermed mer spillerom. Knut Frydenlunds (Ap) ni år som utenriksminister falt i en periode der det var lite fluks i statssystemet, men Frydenlund klarte, blant annet ved hjelp av overlegne analytiske evner, like fullt å forandre Norges spillerom i Europa. Han forandret UDs og hele det norske utenrikspolitiske feltets virkemåte. Thorvald Stoltenberg (Ap) hadde de beste strukturelle rammebetingelsene og den beste posisjonen, og han var den som var mest ærgjerrig hva gjaldt å forandre strukturene som skaper en norsk utenriksministers rammebetingelser. Thorvald Stoltenberg beregnet hva det var mulig å få til, innenrikspolitisk som utenrikspolitisk, for så å få ført politikk til å forandre eksisterende strukturer mest mulig sømløst. Barentssamarbeidet og landminesaken er paradeeksemplene, men de flankeres av andre eksempler på politikk som var proaktiv, rettet inn mot å øke det strukturelle spillerommet for norsk utenrikspolitikk. Dette gjør Thorvald Stoltenberg til periodens fremste utenriksminister.



 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse