04:00 - 24. september 2010

Den syvende kall i Snåsa

Joralf Gjerstad er en sensasjon, trodde vi. Da ler snåsningene. Her i bygda har det vært Snåsamenn og -kvinner gjennom århundrer.

I varmkroken: – Hver dag får jeg brev fra folk som takker meg. Men det er jo ikke meg. Det er kraften, fra Vårherre, sier Joralf Gjerstad. Han vil ha sin kone, Signe, med på bildet.

– Kommer du for kreften?

– Eh, jeg håper da ikke det.

Norges mest etterspurte mann står foran meg i døråpningen til huset sitt. Kjent for sine evner til å se rett gjennom folk – og nå ser han meg og sier kreft? Det går et stort nei gjennom hodet. For en time siden ringte jeg fastlegen; jeg hadde sittet og kjedet meg på toget fra Trondheim og kommet over en kul under armen. Men jeg har da ikke tenkt så konkret på det?

– Du har ikke kreft. Men du er nervøs for kreft. Du har nerver.

Snåsamannen dumper ned på en benk utenfor inngangsdøren og gjør plass ved siden av seg, med armen ut, klar til å ta et godt tak rundt skulderen min, «Velkommen inn i varmen». Han er jo kjent for sine varme hender.

– Er det nervene du kommer for?

– Vel, egentlig kommer jeg for Morgenbladet.

Jeg har sett ting som jeg ikke hadde trodd var mulig.

Olgeir Haug, Kommunelege i Snåsa

Det blir stille noen sekunder.

– Morgenbladet, du.

Det blir stille noen sekunder til.

– Kjenner du varmen?

Den gamle mannen med stokken har lagt en av sine viden omtalte hender på min vonde skulder; en riktig museskulder har den vært de siste fire–fem årene. Men jeg kjenner ingen varme – likevel svarer jeg et nølende «ja». Tenker at den manglende varmen har noe med meg å gjøre.

– Morgenbladet, du, gjentar han. – Da får du bli med inn.

Snåsamannen går foran meg og peker på kvinnen som sitter ved et kjøkkenbord og baker krumkaker.

– Skal du ta bilder, så skal hun der være med.

Kvinnen hilser bare med et lite nikk. Jeg er ikke den første fremmede som inntar stuen hennes. Noen gigantiske blomsterbuketter pynter opp her inne.

– Den der var det en dame som kjørte helt fra Arendal for å gi meg, sier Snåsamannen og peker på en med oransje liljer.

– Det var bare det kom hun for. Ingenting annet. Kjørte hit, ga meg buketten, og kjørte tilbake.

Det er langt fra Arendal til Snåsa. Kjempelangt.

 

I huset på bildet. Den sørsamiske kommunen Snåsa med rundt 2000 innbyggere, for ikke så lenge siden 3000, ligger et godt stykke forbi der Norge begynner å bli langt og smalt, og avstandene begynner å bli deretter. Her er skiltene skrevet på både samisk og norsk, og begge nasjonenes flagg vaier side om side langs veiene. Det er en fin dag, men stille i sentrum: en Coop, en blomsterhandel, «Karens salong» og hår- og fotpleieren Topp & tå, et bibliotek, Kafé Midtpunktet, en rørleggerforretning og en Sparebanken-filial, pluss jernbanestasjonen.

Inger Johanne Strugstad er min mors venninne og bor her i Snåsa. Hun har hentet meg på togstasjonen og kjørt meg til den synske sambygdingen sin. Huset til Joralf Gjerstad har jeg sett på mange bilder. Nå er jeg her, inni det. Litt svimmel, men jeg har ikke kreft. Da er det vel bare nervene.

Flere enn 50 000 mennesker skal Snåsamannen ha helbredet. Han skal være synsk, og kunne finne bortkomne mennesker, dyr og gjenstander. Står det til troende? Historiene er tallrike.

Da jeg var tolv, ble min ni år yngre kusine plutselig alvorlig syk. De beste doktorhodene på Rikshospitalet fant ikke ut hva hun feilte. Min fortvilte tante, selv barnelege, satt over sykdomslitteratur dag og natt, mens mor og far forberedte oss søsknene på at kusinen vår kanskje kom til å dø.

Inger Johanne fikk telefon fra mor. Kunne Snåsakallen hjelpe? Hun husker det godt, og minnes høyt:

– Joralf var på vei nordover i bil, da han fikk det for seg at han måtte snu. Han kom rett til gården vår. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg så ham. «Jenta blir frisk, det snur i kveld,» sa han, helt uten videre.

Vi synes begge det er underlig. Særlig jeg; jeg tror det ikke helt. For Inger Johanne virker det mer dagligdags. Hun har mange ganger oppsøkt «Snåsakaill’n» for ryggvondt og migrene – og alltid har smertene gitt seg. Selvfølgelig har de det! At «kreftene hans Joralf» virker, er ikke noe å lure på. Sånn er det bare.

 

Bygdedoktor. Snåsninger flest flirer litt i skjegget over alt oppstusset rundt sambygdingen. Dette som de fleste av dem lever med i sitt dagligliv, og som bygda har hatt tradisjoner for i hundrevis av år. Som om dette var noe nytt da Ingar Sletten Kolloen lanserte sin bestselgerbiografi i 2008! Nei, Snåsakallen er bare én i en lang rekke bygdedoktorer; folk som var gode å ty til i nøden når den nærmeste doktoren bodde milevis unna og alene skulle dekke utallige kvadratmil.

Vi har putret gjennom det åpne, nordtrønderske beitelandskapet ut til Inger Johannes gård. Hun har plukket frem noen bygdebøker fra bokhyllen sin, tatt på seg lesebrillene, og nå leser hun høyt fra Det gamle Snaasen. Snaasens kulturhistorie til året 1907, skrevet av Hans Skar.

 

Snåsahjelper 1: Sersjant Ingebrigt Christoffersen Østvig, født 1767, dødsår ukjent.

«(…) Viden om kjendte folk hans navn. For han kunde med stor dyktighet hjælpe syke og svake, dels ved medicin, dels ved en eiendommelig mirakelkraft. Folk valfartet til ham langveis fra, og sikkert er det, at han kunde mer end andre, baade i sygdomstilfælde og andre tilfælde. (…) Jeg har talt med flere som søkte ham. De siger, der gikk som strøm gjennem dem, naar han følte på dem. At stanse blødninger var for ham den letteste sak av verden. (…) Han kunde finde stjaalne ting ogsaa. (…) Ogsaa at forutsige kommende ting kunde han.»

 

 

Snåsahjelper 2: Kristofer Olsen Østvig, født 1808, døde 1895.

«Han var (…) kjendt, baade indenbygds og utenbygds, som en mester i sykdomshjælp. ( …) Sandt at sige manglet han oplysning, andet end erfaringen hadde bragt ham. (…) Men der laa en underlig kraft i hans legeme. Naar han behandlet syke, holdt han gjerne i en lillefinger og følte paa pulsen samt strøk dem over panden. Og da strømmet det saa varmt og forunderlig gjennem dem. (…) Blødninger stanset han, selv om han ikke var tilstede. (…) Folk kom endog fra Nordland og Sverige. (…) Aldrig forlangte han stort for hjælpen.»

 

Snåsahjelper 3: An Almo, født 1819, døde 1903.

«(…) An var en av disse merkelige mennesker, som kunde helbrede sygdomme, stanse blødninger, smertefrit sætte i led en arm eller en fot – – og helbrede dyr. Ingen hadde lært hende noget; men evnen laa i hende. (…) Rygtet om hendes dyktighet spredtes vidt ud. Til de nærmeste byer, Stenkjær og Namsos, maatte hun gjøre reiser. Like ind i Sverige blev hun hentet. Og paa saadanne utfarter strømmet folk fra alle kanter til hende for at søke raad. Og hjemme – det gikk nesten ikke dag, uten at syke indfandt sig. (…) Aldrig tok hun betaling for hjælpen. (…) Hun gjorde saa meget godt og ofret sig saa meget for samaritangjerningen, at dette minde – ved siden av det paa folkemunde – bør staa til kommende slegter.»

 

Snåsahjelper 4. Lasse Hullet, fødselsår ukjent, døde 1905.

«Lasse var svenske og (…) bekjendt for at kunde helbrede den engelske syke. (…) Han brukte et sammenkok av 7 slags trær. Dertil haandspaalæggelse. I bygden findes flere, som tror at ha faat fuldstendig hjælp av ham. Da han blev gammel og svak, vilde han lære sin yngre kone kunsten, saa den ikke skulle glemmes. Men hun hadde ikke de egenskaper, at hun dugde. Dog skal det findes en anden kvinde, som har lært av ham. Sine sidste aar levde han paa bygdens bekostning paa Rosberg, hvor han døde 1905. Det var altid fattig for ham. (…) Det bemærkes, at Lasse var sterkt religiøs.»

 

Snåsahjelper 5, 6 – og 7. Etter at Det gamle Snaasen ble skrevet, har både Bernt Moum, født 1850, sønn av nevnte An Almo, og hans datter igjen, Bergitta Moum, født 1910, innehatt «den gode kraften».

– Bernt Moum hjalp datidens doktor Melhus med å sette på plass ledd uten at det gjorde vondt, han kokte medisin til utvortes bruk, og han kunne stanse blod, forteller Inger Johanne. – Og Bergitta kan jeg huske kurerte migrenen min over telefon.

Og, som den foreløpig siste av Snåsas bygdedoktorer: Joralf Gjerstad, født i 1926, nå i sitt 85. år, kjent land og strand rundt for sin særegne kraft, sanne syner og legende hender …

For Inger Johanne er det rett og slett ikke noe hokuspokus med Joralf Gjerstad: Snåsakallen kan helbrede. Og det har mange snåsninger kunnet før ham.

 

Umulig legesituasjon. Inger Johanne har fisket frem enda en bok fra hyllen sin: Snåsas bygdebok, Snåsaboka bind II. Bygdehistorien etter år 1800, av Jørn Sandnes. Her siterer Sandnes en annen, fortidig bygdeobservatør ved navn Brun:

«De sygdomme, der ere meest gjengse her i Bøygden, ere: Gigt, som af Bønderne kaldes Braana og Rendsel; Kolik, i Bøndernes Sprog: ondt over sig; Øiensvaghed, Ros og Brok.»

Årsaken finner Brun blant annet i fjellturene om vinteren, med langvarig slit i kulde og snøvær, og deretter heimkomsten «til det, med tør Birk og Granved vel forsynede lig et ildsprudende Berg brakende, Ildsted».

Videre nevner han overdreven bruk av brennevin, tungt skogsarbeid og myrslått om sommeren som svært skadelig.

Sandnes’ bygdebok forteller inngående at Snåsa ikke hadde noe organisert helsevesen før nærmere århundreskiftet til 1900-tallet. Regimentskirurgen eller korpslegen i Steinkjær-distriktet kunne lite, og den lange veien til Snåsa gjorde ham umulig å budsende annet enn i større epidemitilfeller. Også da distriktslegeordningen ble innført, fortsatte legene å bo langt unna, gjerne i Steinkjer. Snåsas vanskelige stilling måtte være tydelig for alle, skriver Sandnes:

Så håpløse var legeforholdene at snåsningene stort sett måtte hjelpe seg selv mot sykdom og vanhelse, slik som de hadde gjort i hundrevis av år før. (…) Det kan ha vært delte meninger om den gamle legekunsten (…) I våre dager er det lett å avfeie slikt som gammel overtro (…) men en slik innstilling vitner om en manglende forståelse for den historiske virkelighet (…).

 

Bibliotekarens katarr. Vi står altså midt oppe i en medisinsk tradisjon som ikke er blitt nevneverdig merket av moderniteten. Nå går turen til Snåsas bibliotek. Der kommer jeg i prat med bibliotekaren, den andre snåsningen jeg møter på, Gunn Gran heter hun. Hun forteller at hun, etter et besøk hos Snåsakallen, endelig ble kvitt en seiglivet blærekatarr, som «skolelegene» etter to års elendighet ennå ikke hadde klart å knekke.

– Han fortalte også mange ting om hva som hadde skjedd med meg opp gjennom årene. Helt spesielle ting som han visste uten at det egentlig skulle vært mulig, forteller hun.

Hun sier at de fleste her har vært hos Joralf i en eller annen sammenheng.

 

Kommunelegens vitnemål. Kommunelege Olgeir Haugs kontor er som legekontorer flest, fagbøker i bokhyllene, bokstavplakat på veggen, et skrivebord med to stoler til, og en undersøkelsesbenk. Her har jeg liksom sittet før.

– Jeg har sett ting som jeg ikke hadde trodd var mulig, sier Haug.

Han har vært i Snåsa i snart 40 år og kjenner både Snåsakallen og bygda godt. Selv ble han frisk fra en øyesykdom noen år tilbake, etter at Joralf Gjerstad ga ham en varm, hjelpende hånd.

– Jeg hadde en kronisk forandring av øyebunnen, en sykdom som egentlig ikke skal kunne gå over av seg selv slik den gjorde etter at Joralf hadde behandlet meg. Jeg kan jo ha vært en av de 1000 hvor sykdommen snur av seg selv, men symptomene forsvant såpass fort at jeg har ingen annen logisk forklaring på det enn at det var Joralfs krefter som gjorde utslaget.

Kolliderer ikke denne troen ganske kraftig med ditt eget fag?

– Det går så mange historier om Joralfs evner at dette ikke er noe å tvile på. Slike ting skjer, og vi må akseptere det uten at vi kan forklare det. Den akutte bedringen han forårsaker, og synskheten hans, er noe vi bare må erkjenne. Det er jo heller ikke alt innen skolemedisinen vi vet hvorfor virker, men vi bruker det likevel, nettopp fordi vi ser virkningen. Jeg tenker at dette er krefter som fremtidens vitenskap vil vise oss årsakene til, som vi i dag ikke kjenner, sier kommunelegen.

Er dette med «å tro» eller ikke tro litt sånn landet mot byen? Folket mot eliten?

– Du vet, det har vært en dyd av nødvendighet å ta i bruk tradisjonell folkemedisin på landsbygda, siden skolemedisinen ikke alltid har vært tilgjengelig her ute. Bruk av denne type hjelp og gode råd har nok derfor hatt langt bedre grobunn i periferien enn i bymiljøene.

Olgeir Haug er nøye med å presisere at han selv kun bruker skolemedisin i sitt virke, og aldri henviser folk til Snåsamannen selv. Men han er nok åpnere enn skolemedisinere flest.

 

Gjeting og syner. Tilbake i Joralf Gjerstads vinterstue. Omgitt av blomster og nips, og med den synske superkjendisen rett ved siden av meg. Uten kreft, men med nerver.

– Du var gjeter da du begynte «å se». Er nærhet til naturen en forutsetning for å utvikle synskhet og helbredende evner?

– Det tror jeg, ja. I naturen utvikler du et slags instinkt. Har du vært gjeter, klarer du ikke å slippe det. Det er med deg resten av livet. Det var i naturen jeg begynte å se, jeg gikk liksom i meg selv. Naturen lærte meg store ting, jeg fikk en følelse av friheten som lå der ute, og i mennesket. Jeg ble opptatt av det jeg kaller «åndskraften».

– Hva er denne «åndskraften»?

– Den er storheten i alt levende, og den er tilknyttet en hellig makt. Denne makten er lukket for vår viten. Det samme med kraften; vitenen om den er ikke tilgjengelig. Kraften er knyttet til meg, men det hellige har råderett over den. Tenk deg de millioner av kloder og soler så harmonisk sammensatt, og så systematisk alt går for seg. Den systematikken er skapt av noen. Storheten i skaperverket kan ikke menneskene fatte, selv om vi har greid å reise til Månen.

– Er du avhengig av at pasientene tror på deg, eller i det minste på Gud?

– Du ville ikke tro hvor mange ganger jeg har helbredet folk som verken har trodd på meg eller på noen gud, som nærmest har sittet og ledd og protestert høylytt mens jeg har behandlet dem. Så blir de bra likevel. Så svaret er nei.

– Hva sliter folk med?

Før var aldershjemmet et fattighjem. Nå er eldreomsorgen blitt så vidunderlig fin.

– Urettferdighet for hvert enkelt menneske. Det er ikke sant at fattigdommen er slutt i Norge. Vi lever i et lukket samfunn, hvor mange fattige ikke kommer frem. Mange kommer hit med det som i bunn og grunn er samfunnsproblemer. De har mistet fullstendig oversikten over seg selv.

– Mistet oversikten. Hva mener du?

– At en direktør som har gjort gale ting, får millioner, mens fattige mennesker må sitte og se på, gjør noe med folk. Vi må få de beste folkene i Norges land inn i storting og regjering.

– Hvem er det?

– De beste folkene i Norge.

– Men hvem er det? Har du noen navn?

– Jeg følger linjen til Johan Nygaardsvold. Jeg synes han var et vidunderlig menneske, som dessverre mistet mye av æren han skulle hatt i 1945.

 

Gale veier. – Har du en sosialistisk fordelingstankegang?

– Ja. Likheten er ikke til stede i samfunnet. Det er en skam at det er blitt penger som teller. Jordisk rikdom er noe jeg har arbeidet imot. Jeg ble født i stua der borte, i fattigdom. Jeg har jo mistet hørselen, men jeg har fått hjelp til å høre så godt som mulig uten å betale et øre. Det er et fabelaktig system.

– Har vi glemt å være takknemlige i Norge i dag?

– Det har vi fullstendig glemt. De slåss om eldreomsorgen i Norges land, men det finnes ingen tid hvor eldreomsorgen har vært så god som nå. Det er en fryd å gå på Snåsa aldershjem og se hvor godt de eldre har det. Før var aldershjemmet et fattighjem. Nå er eldreomsorgen blitt så vidunderlig fin.

– Hvordan bør vi leve?

– Naturen må være som den er. Skogen må renskes, åkeren må pløyes. Ut over det må vi ikke begynne å skulle forandre alt. Folk vil en dag se at vi er på gale veier, og de vil forandre sinnelaget sitt. Misunnelsen forsvinner. Gleden stiger. Det blir et helt nytt samfunn. Det er begynt å skje, og det vil synes innen en tiårsperiode. Det har å gjøre med kristendommen.

Men det blir jo flere og flere uten noen gudstro?

– Jeg tror at alle tror, men de tror mer eller mindre. Noen har gjennomgått noe i livet som gjør at de kaller seg ikke-troende. Men det er min mening at alle tror, innerst inne. Vi vil se en oppblomstring av folk som tar til seg det kristne budskapet. Samfunnet kommer til å forandre seg til det gode. Snart ringer kirkeklokkene rene, snart kan vi gå til kirken og få åndsnæring.

– Religion og «det hellige» for ulike religioner skaper jo en del problemer?

– Det verste er jo når såkalt religiøse skal tvinge igjennom sine meninger med vold. Da er det ikke religion lenger. Vi går ikke til aksjon og hevn, vi må gjennomføre troen på en fredelig måte.

 

Kraften. – Hva fikk deg inn i denne spesielle gjerningen?

– Lenge var jeg to personer i én, en som så, og en som lot som ingenting. Jeg satt på skolen og skulle lese om engelen Gabriel, men tenkte på noe helt annet, og så ting som de andre ikke så. Jeg visste for eksempel hva vi skulle ha til eksamen, men jeg syntes det var en falsk ordning, ville ikke at det skulle være sånn. Så jeg utnyttet det ikke. Folk pratet og det var vanskelig. Så møtte jeg min læremester i Tyskland, da jeg ennå var ung. En synsk dame som så mine evner og mente jeg måtte bruke dem og med tiden ville bli kjent langt ut over Norges grenser. Hjemme i Norge ga etter hvert klokkergjerningen i Snåsa meg fred og trygghet, med nærheten til kirken, og etter som årene gikk ble det også mindre folkesnakk. Etterpå skal vi kjøre opp til kirken en tur, du og jeg.

– Du vil vie ditt liv til «de som er påført lidelse og fornedring». Hva har du selv fått igjen for det du har gjort?

– Jeg har hatt et godt liv. Som 84-åring sitter jeg her og ser at den synske damen i Tyskland fikk rett. Jeg har fått fred og gleden ved å stå til tjeneste for andre. Hver dag får jeg brev fra folk som takker meg. Men det er jo ikke meg. Det er kraften, fra Vårherre. Men jeg gleder meg over at jeg har vært med på å få folk friske eller på rett vei.

 

Til kirken vi går. Noen minutter etter går Snåsamannen og jeg sammen inn i Snåsa kirke. Den usedvanlig vakre steinkirken som ligger på en høyde i bygda, har vært et ankerfeste for Gjerstad i mesteparten av hans liv. Den enorme hånden hans hviler på skulderen min – stokken ligger igjen hjemme. Jeg spør om han behandler meg når han går sånn og støtter seg på meg.

– Klart jeg gjør. Kjenner du ikke det? spør han.

Det blir stille en stund, en fylt stillhet, mens jeg tar noen bilder av den tidligere klokkeren når han sitter og ber foran den flotte altertavlen.

– Du, sier han plutselig. – Hvordan verk er det på deg?

Hva mener du nå? Jeg verker ingen steder, lykkeligvis.

– Hvordan verk er det på deg?

Jeg skjønner ikke. Jeg verker ikke noe sted.

– Intervjuet. Hvordan virker (snåsadialekt) det på deg?

Jo, det går da greit, tror jeg? Det vet vel du? Går det greit?

– Du må ikke gråte bak kulissene, du.

Hva?

– Du forstår hva jeg mener, gjør du ikke?

Hm. De synene du har, kan du mane dem frem, eller kommer de bare til deg? Er det ord eller bilder?

– Det kommer som bilder. Hva arbeidet faren din med?

Han var lege.

– Han er død.

Ja, han er død.

– Du må ikke gråte bak kulissene, du. Forstår du hva jeg mener? Du forstår hva jeg mener.

Hm.

– Synes du jeg er en raring?

Du er jo ikke helt alminnelig.

– Hehe. Nei, jeg er ikke helt alminnelig.

tu@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse