Lena Amalie Hamnes om fiskeripolitikk

«Ti tonn død fisk spyles rett på havet. Trålfisker med sjokkvideo.» Dette er overskriften på en notis i Dagbladet det første året på 00-tallet. Jeg husker det godt. Videoen som avisen Nordlys hadde fått hånd om starter med at «trålposen popper opp av havet, sprengfull av rød snabel-uer. Gjennom støyen kan det høres kommentarer som understreker at dette dreier seg om en dagligdags situasjon. – Det er typisk. Søndag så får man rød fisk, sier en i mannskapet og flirer, ifølge Nordlys, hemningsløst av sin egen vits. I mellomtida gjør mannskapet klart for dumping. Videokameraet dokumenterer at mannskapet plages på grunn av mengdene med fisk i de to trålposene. Så åpnes posene i bakkant, og ti tonn steindød uer raser ut gjennom hekkporten.» Ti tonn fisk. Halve årsinntekten til en vanlig kystfisker. Førti tusen middagsmåltider rett på havet. Jeg har lyst til å gråte.

På begynnelsen av 00-tallet er det utallige slike notiser i fiskeriaviser, lokalaviser, og en sjelden gang når de rikspressen: «Lekte katt og mus med kystvakta», «Lå til kai og fisket 50 tonn», «Pirater raner Barentshavet». Det urapporterte piratfisket truer kysten og landets økonomiske eksistensgrunnlag og kan lede fiskebestanden i Barentshavet mot stupet av økologisk katastrofe, slik vi så det på the Great Banks i Newfoundland på begynnelsen av 1990-tallet. Likevel ble ikke temaet førstesidestoff av den grunn. Ikke før i 2005.