Annonse

Annonse

04:00 - 11. januar 2008

Siste skrik: Nedrustning

Kamp­ro­pe­ne mot kjer­ne­vå­pen har stil­net, men trus­se­len er stør­re enn noen­sin­ne. Nå re­lan­se­res ned­rust­ning.

Skrek­kens eks­em­pel: Fryk­ten for at Iran, Nord-Korea el­ler ter­ror­grup­per kan skaf­fe og bru­ke mas­se­øde­leg­gel­ses­vå­pen set­ter stor­mak­te­nes ar­gu­men­ter om av­skrek­king på prø­ve. Ko­pi­er av nord­ko­re­an­ske ra­ket­ter på ut­stil­ling i Sør-Ko­reas krigs­mu­se­um, de­sem­ber 2007. Foto: Scan­pix

– Nedrustning er like viktig som kampen mot global oppvarming, aids og fattigdom, ja, kanskje enda viktigere, sier forsker, journalist og fredsaktivist Dan Plesch. Han er leder for Centre for International Studies and Diplomacy ved School of Oriental and African Studies (SOAS, i Norge best kjent som kronprinsessens skole) i London.

Denne uken var han vert for akademikere, politikere og ideelle organisasjoner fra en rekke land på konferansen «Disarmament and Globalization» – en av flere internasjonale konferanser som Norge er med på å finansiere for å skape økt engasjement for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning.

Knust over natten. Målet er en atomvåpenfri verden, og i første omgang å bidra til at den neste tilsynskonferansen for avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) i 2010 blir vellykket.

– Fremdeles finnes rundt 5000 stridshoder som kan bli avfyrt i løpet av 45 minutter. Verden kan bli knust over natten. Det er like lett å trykke på knappen som under den kalde krigen, selv om ingen snakker om det lenger, sier Plesch, som blant annet har levert politiske og militære analyser for tv-kanaler som BBC og CNN.

Under den kalde krigen ble atomvåpen ofte omtalt som et nødvendig redskap for å holde de to stormaktene i sjakk, fordi konsekvensene av å bruke dem ville vært så alvorlige at både USA og Sovjetunionen ble avskrekket fra å gå til krig mot hverandre.

Nye land å frykte. I dag er situasjonen en annen: Nye land har fått atomvåpen, og frykten for at Iran, Nord-Korea eller terrorgrupper kan skaffe og bruke masseødeleggelsesvåpen, gjør at argumentet om avskrekking blir satt på prøve.

– Rundt 98 prosent av dagens kjernevåpen befinner seg i USA og Russland, og derfor må disse statene gå foran med et eksempel og kvitte seg med dem. Men det vi ser i øyeblikket er det motsatte: De store atommaktene oppfører seg som alkoholikere som klager over tenåringer som drikker. De krever at andre stater skal gjøre som de sier, og ikke som de gjør, sier Plesch.

Stille etter stormen. Under det såkalte «gylne tiåret» for nedrustning på åtti- og nittitallet ble stridshodene redusert fra 50 000 til 30 000. Mange trodde at atomtrusselen nesten var over. Senere ble det stille: Nedrustning er ikke blitt frontet av mediene, akademia eller politikere, og ikke-spredning har fått en sterkere plass i kjernevåpendebatten.

– Under det siste FN-toppmøtet i 2005 var det ikke mulig å komme til enighet om nedrustning eller ikke-spredning. Begge deler er viktig, og må ikke settes opp mot hverandre, sier nedrustningsrådgiver Knut Langeland i Utenriksdepartementet.

Hele samfunnet. Han har kommet til London for å snakke om Norges syn på kjernevåpen, og forteller om det såkalte 7-lands initiativet for ikke-spredning og nedrustning som Norge leder. I tillegg er Australia, Chile, Indonesia, Sør-Afrika, Romania og Storbritannia med i samarbeidet. Hensikten er å utvikle forslag til tiltak som kan samle bred oppslutning og dermed bidra positivt for å bringe nedrustningsprosessen fremover.

– Vi støtter konferanser og forskning som akademiske institusjoner gjør. Institusjonene er viktige premissleverandører for ideer, og en forbindelse til både det sivile samfunn og myndigheter. Vi ønsker å engasjere hele samfunnet i å få nedrustning på dagsordenen. Det er ikke mulig å bli kvitt alle atomvåpen på kort sikt, men det er flere som snakker om en verden fri for kjernevåpen nå enn for få år siden, sier Langeland.

Verden uten våpen. En ny stemme i debatten er USAs tidligere utenriksminister, Henry Kissinger, som sammen med de politiske ringrevene George P. Shultz, William J. Perry og Sam Nunn i januar i fjor publiserte artikkelen «A World Free of Nuclear Weapons» i The Wall Street Journal.

De mener USAs ledere står foran en historisk mulighet til å fjerne alle atomvåpen for godt, og siterer Rajiv Gandhi som i juni 1988 hadde følgende appell til FNs generalforsamling: «En atomkrig vil ikke bare betyr at 100 millioner mennesker dør. Eller ikke engang bare at 1000 millioner mennesker dør. Det ville bety utslettelsen av 4000 millioner, og slutten på liv slik vi kjenner det på jordkloden.»

Frykter Russland. Presidentkandidat for demokratene i USA, Barack Obama, har også uttrykt sterk bekymring over sikkerheten i verden på grunn av kjernevåpen, særlig med tanke på at mange våpen fra den tidligere Sovjetunionen er dårlig sikret i dag.

Han frykter at internasjonale terroristorganisasjoner kan få tak i våpnene som befinner seg innen grensene for det tidligere Sovjetunionen, og etterlyser en plan for fremtiden til nedrustningsavtalen «Cooperative Threat Reduction program».

Men alle er ikke like entusiastiske når det gjelder å avskaffe masseødeleggelsesvåpen. Dr. Timothy J. Lynch, lektor i amerikansk utenrikspolitikk ved Institute for the Study of the Americas i London, mener det er gode grunner til at USA bør beholde sine kjernevåpen.

– Hvis USA velger å ruste ned, kan det få katastrofale følger. Se bare på historien: Hvis de hadde valgt nedrustning eller militær isolasjon i forrige århundre, hadde vi alle snakket tysk i Europa i dag. Og hva hadde skjedd på Balkan dersom USA ikke hadde grepet inn? spør Lynch.

I sin nye bok After Bush. The Case for Continuity in American Foreign Policy argumenterer han for at George W. Bush med sin krigerske politikk bare gjorde det enhver amerikansk president ville ha gjort etter et tilsvarende terrorangrep som i New York 11. september 2001.

– Svakhet fører veldig sjelden til fred. Hvis USA hadde rustet ned, ville ikke andre stater fulgt etter. Problemet med atomvåpen er ikke at de finnes, men hvordan de blir brukt, spør Lynch.

Tar det personlig. Initiativtager Dan Plesch på SOAS-konferansen er helt uenig. Han sammenligner seg med bombeflygeren Yossarian i Joseph Hellers satiriske roman Catch 22, som tar alle angrep under andre verdenskrig personlig og hevder at fienden prøver å drepe nettopp ham.

– Jeg har det samme perspektivet til atomvåpen: «De prøver å drepe meg!». Barna våre har ikke muligheten til en trygg oppvekst i dette hundreåret dersom vi ikke skjerper oss og tar ansvar for å kvitte oss med kjernevåpen, sier Plesch.

Annonse