Annonse
04:00 - 01. juni 2007

Å besjele en by

Nærvær: Sigrid Undsets bøker var ikke noe der, men noe her. For mange av damene var dette det eneste de noensinne hadde kjøpt for sin egen del, skriver Karin Sveen. Illustrasjonsfoto: Gunnar Askeland/Scanpix
Annonse

Sigrid Undset hørte jeg om lenge før jeg leste bøkene hennes, og det jeg hørte, strakte seg ut over både det biografiske og det litterære. Men altså, først personen, så diktekunsten. Rekkefølgen ga Sigrid Undset en særstilling som min tilgang til lesning. Jeg var fjorten, femten år og grundig lei av å henge ute ved søppeldunkene i gården da jeg oppdaget at mine nærmeste visste noe om en forfatter. Plutselig så jeg dem i et annet lys, og det de fortalte, ga meg følelsen av at Hamar by var en annen enn jeg trodde, og livet et annet.

Ifølge mine nærmeste hadde Sigrid Undset gått i de samme gatene som dem, pustet inn samme luft, sett de samme husene, handlet i de samme butikkene, frosset i den samme kulda og svettet i den samme sommervarmen. Sigrid Undset hadde vært i deres egen by; hun hadde kjent den søte lukten fra mjølkefabrikken og den mjøltørre fra flatbrødfabrikken, hørt bankelydene fra jernbaneverkstedet og fresingen fra jernstøperiet. Hun hadde for sitt indre øre hørt nålene på skjortefabrikken og kanskje hadde hun sett dem, sett dem som unge jenter i snøføyka på vei til husposten hos advokaten og hans hustru, eller til symaskinen og kåpestoffene på sysalen hos Skogli konfeksjon. Der jobbet moren min, og der streiket hun for retten til å organisere seg mens Sigrid Undset ruget over de urolige tidene i et tømmerhus på Lillehammer.

Og kunne det ha skjedd at mine nærmeste også hadde sett henne, i den store, svarte bilen, kjørende gjennom Ringsaker og Furnes mot Hamar på det de kalte sjåsjeen, riksveien som tok av over Solvang og fortsatte innover byen først mot sjukehuset og barnehjemmet, deretter forbi kirken og ned bakken et stykke før bilen, den skinnende, tunge bilen, svingte av til høyre mot fengslet, men som før den kom så langt, duvet over mot venstre og stanset langs fortauet på hjørnet ved Sankt Torfinn, den katolske kirken, der nederlandske nonner gikk ut og inn med rare smil under skautet. Noen var sikre på at de hadde sett henne, og at hun hadde sittet ved rattet sjøl. Andre var mer i tvil, men sikre i sin tvil, det måtte være ‘a Sigrid Undset som kom kjørendes akkurat der og akkurat da, for de visste hva hun skulle; hun skulle til messe, og de visste ikke om andre som skulle dit fra den kanten, fra Lillehammer, ankomst en tidlig søndags morgen.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse