Annonse
04:00 - 29. september 2006

«Politisk rystende»?

Den (utenriks-)politiske analysen i Dag Solstads nye roman er enkel og basert på absolutter.

Annonse

I en utenrikspolitisk spalte kan det være betimelig å stille spørsmålet om hva som i disse dager kvalifiserer som «politisk». I en anmeldelse i denne avisen roser Erik Bjerck Hagen Dag Solstad fordi han i sin nye bok Armand V: Fotnoter til en uutgravd roman «prøver å være politisk på en måte han ikke har vært på svært lenge, kanskje ikke siden 1970-tallet, og de siste hundre sidene må betraktes som både betagende og originale i så måte». Dagsavisens anmelder Trond Haugen skriver at boken er «en litteraturhistorisk hendelse i vår tid» som inneholder «dype demokratikritiske innsikter» og har et «rystende […] politisk innhold».

Hovedpersonen i Solstads bok, Armand V, er en spiller i slekt med de fleste mannlige skikkelsene som har spasert gjennom Solstads litterære bylandskaper siden 60-tallet. Men han skiller seg ut ved å ha en fremskutt posisjon i det norske byråkratiet. På slutten av boken er Armand V ambassadør i London. Det paradoksale i hans situasjon er at han fremfører en politikk han ikke står inne for, og i mot- setning til Gymnaslærer Pedersens følelse av «indre jubel» bærer Armand på et «innvendig skrik». Samtidig som han ønsker å leve et «edelt liv», har han i praksis solgt seg til den «Gud» det norske diplomatiet tjener, nemlig USA. Denne alliansen medfører at Armand avkreves en slags gammeltestamentlig blodskatt: Hans egen sønn blindes under et militært oppdrag i Afghanistan. Men som så ofte i litteraturen fører blindhet til innsikt. Under en mottagelse i London havner Armand side om side med den amerikanske ambassadøren på toalettet. Der oppdager han at ambassadøren har grisehode. Tydeligere kan det vel neppe sies. Det norske diplomatiet, og i forlengelsen, den norske stat og det norske demokratiet, tjener fluenes herre. Sønneofferet medfører at Armand får øyene opp, og slutter seg til ayatollah Khomeinis syn på USA som «den store Satan».

Mens bokens form er komplisert, stilen ironisk og selve handlingen av og til uklar, er den (utenriks-)politiske analysen i Armand V enkel og basert på absolutter. USA beskrives som en stabil, entydig og negativ aktør, og noen norsk utenrikspolitikk ut over å støtte amerikanerne og utbringe tullete skåler for kongen finnes ikke. Samtidig som «medløperiet» gjør at Armand lever et skjermet og «behagelig liv», fyller hans allianse med Satan ham med angst. Den sosialdemokratiske friheten vi opplever er som sådan et fengsel, og så videre…

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse