Portal

Tre gåter i Mellom-Amerika

VERDENSMAGASINET X: El Salvador, Guatemala og Honduras har verdens høyeste drapsstatistikker uten å være i krig. Mens vi stadig ser blodige tall, hører vi lite om årsakene. En reise gjennom de tre hovedstedene gir deg historiene bak volden.

---

Verdensmagasinet X

Artikkelen er hentet fra Verdensmagasinet X, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Du når magasinet på epost redaktor(at)xmag.no. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Verdensmagasinet X er et redaksjonelt uavhengig magasin med fokus på globale spørsmål, utviklings- og utenrikspolitikk. Magasinet setter søkelys på mennesker, historier og perspektiver fra Afrika, Asia og Latin-Amerika.

---

Tegucigalpa, Honduras

– Det er synd å si det, men vi har flaks vi som lever.

Berta Cáceres satt ved et rundt bord, inne på en suite i femte etasje, på et av Tegucigalpas aller fineste hotell. Om det var her hun pleide å bo når hun besøkte hovedstaden? Hun lo og avkreftet. De som inviterte henne til byen betalte for oppholdet. Det var unektelig komfortabelt og hun følte seg trygg, for en gangs skyld.

Hun kunne ikke bo på samme sted over lang tid. Det var for farlig. Som en av de aller mest synlige politiske aktivistene i landet, visste hun at livet var skjørt.

– Det er viktig for oss å vite at vi ikke er alene i denne kampen. Vi har verdighet, historien friskt i minne og vi gjør opprør. Men vi tar en risiko, og trenger å vite at det er flere med oss, sa hun.

Tre måneder etter dette møtet, i mars 2016, kommer beskjeden om at Cáceres er drept. Skutt i sin egen seng, av maskerte menn som brøt seg inn i hjemmet hennes.

Tre måneder etter dette møtet, i mars 2016, kommer beskjeden om at Cáceres er drept. Skutt i sin egen seng, av maskerte menn som brøt seg inn i hjemmet hennes. Hendelsen har sendt et allerede hardt prøvet land ut i kaos.

I flere tiår hadde Cáceres dedikert livet sitt til miljøet og for urfolks rettigheter. Hun var selv fra lencafolket, og det var deres rettigheter som stod i fokus da hun kjempet mot demningsprosjektet Agua Zarca - en kamp hun i 2015 ble tildelt den prestisjetunge Goldman-prisen for.

Prosjektet ble påbegynt uten konsultasjon av urfolk i området, og motstanderne - med Cáceres i spissen - hevdet derfor at prosjektet stred med internasjonal lovgivning.

I 1993 var hun med på å grunnlegge organisasjonen Copinh, som ble etablert som en reaksjon på truslene mot urfolkssamfunn i landet.

Organisasjonen har siden da rettet verbalt skyts mot både selskaper og myndigheter, og den tydelige kritiske stemmen har kostet: Cáceres fikk en rekke trusler på telefon, sms og mail. Uken før Cáceres ble drept gikk hun offentlig ut og fordømte trusler og drap på sine medaktivister. Mange trodde Cáceres var trygg, fordi hun var så kjent.

– Vi lever takket være solidariteten, både nasjonalt og internasjonalt. Takket være mobiliseringen og nettverkene våre, sa hun i desember og la til:

– Men denne staten tar ikke vare på folks liv, den er ikke bygd for det.

Uken før Cáceres ble drept gikk hun offentlig ut og fordømte trusler og drap på sine medaktivister. Mange trodde Cáceres var trygg, fordi hun var så kjent.

Globale konsekvenser. Drapet på Cáceres har satt Honduras på den internasjonale dagsorden for første gang på lenge. Flere europeiske investeringsbanker trakk seg ut av damprosjektet Agua Zarca på grunn av angrepet. Tusenvis av mennesker fylte gatene da den hvite kista ble båret gjennom byen Esperanzas gater.

Bildene har gått verden rundt. Både Cáceres’ fire barn, menneskerettighetsorganisasjoner og sosiale bevegelser i landet stiller krav om en internasjonal uavhengig etterforskning av drapet. Så langt har myndighetene krevd å få gjøre den på egenhånd.

Den internasjonale oppmerksomheten rundt Honduras har vært påfallende liten, med tanke på situasjonen landet har befunnet seg i. Kriminalisering av sosiale bevegelser, straffefrihet og korrupsjon har merket statsapparatet, og landet har gjennom flere år tronet på toppen av lista over drap per innbygger, for land som ikke er i krig. I 2014 var den honduranske byen San Pedro Sula verdens farligste, med 171 mord per 100 000 innbyggere.

Tusenvis av mennesker fylte gatene da den hvite kista ble båret gjennom byen Esperanzas gater.

– Det er egentlig en ganske enkel historie, sier den amerikanske antropologen Adrienne Pine, en av få forskere som har fordypet seg i Honduras gjennom en årrekke.

I boka Working Hard, Drinking Hard: On Violence and Survival in Honduras går hun dypere inn på årsakene til volden som preger landet. Boka fokuserer på USAs dominerende rolle i Honduras, og effekten den økonomiske avhengigheten har hatt på landets institusjoner.

– Alt går tilbake til USAs intervensjon i regionen, sier hun.

Amerikanske drømmer. USAs antikommunistiske inngripen i mellomamerikanske land under den kalde krigen er velkjent. Den amerikanske tilstedeværelsen i Honduras strekker seg imidlertid mye lenger - helt fram til dags dato.

På den militære fronten har USAs posisjon i Honduras har vært sterk i årtier, selv om landet aldri har hatt noen borgerkrig som Guatemala og El Salvador. Ifølge Advocacy for Human Rights in the Americas mottok Honduras rundt 30 millioner dollar i militær bistand mellom 2009 og 2013.

– Amerikanerne vil bare ha honduranerne «vekk», for å skape et godt businessmiljø. De vil ha et land der USA kan investere. Det er som om det er den kalde krigen fremdeles. Chávez er fortsatt den store fienden, selv om han er død!, sier Pine og ler.

«Det er som om det er den kalde krigen fremdeles. Chávez er fortsatt den store fienden, selv om han er død!»

—   Adrienne Pine, amerikansk antropolog

Honduras ble formelt demokrati i 1986, men har i praksis blitt styrt av landets økonomiske elite – med tette bånd til militæret og med støtte fra amerikanerne. Da den venstreorienterte presidenten Manuel «Mel» Zelaya kom til makten i 2006 ble en lang tradisjon dermed brutt.

I 2009 ble verdens øyne rettet mot Honduras da Zelaya ble avsatt i et militærkupp. Hensikten med kuppet var å hindre Zelaya i å gjennomføre en grunnlovsendring som var støttet av de sosiale bevegelsene i landet. Presidenten ble hentet i sitt hjem i bare pysjamasen og sendt i eksil til Costa Rica.

Kuppet ble fordømt av FN, EU og en rekke andre land, mens USA lot vente på seg. Med daværende utenriksminister Hillary Clinton i spissen, anerkjente derimot USA umiddelbart nyvalget som ble organisert av kuppregimet, selv om det ble boikottet av FN. Det sittende regimet i Honduras er med det støttet av USA.

En stat i oppløsning. Siden kuppet har menneskerettighetssituasjonen i landet blitt verre. Drapet på Berta Cáceres har fått stor oppmerksomhet, men hun er ikke alene. To uker etter Cáceres ble Nelson García, aktivist fra den samme organisasjonen, skutt og drept av uidentifiserte menn.

Bare i 2014 ble 12 miljøaktivister drept i Honduras. Med det er landet det farligste i verden for miljøaktivister. Også andre politiske aktivister og fagorganiserte er truet. Mange ser det å forlate landet som eneste mulighet.

I 2014 var det en kraftig økning i antallet som emigrerte fra Honduras, men også Guatemala, El Salvador og Mexico på grunn av volden, de fleste av dem tar den farefulle landeveien fatt. Fra januar til august 2014 ble 50 000 mindreårige migranter fra disse landene stoppet på grensa til USA, ifølge Flyktninghjelpen. FN advarer mot en ny flyktningkrise i regionen.

I en egen FN-rapport fra 2015 påpekes det at kvinner rammes spesielt hardt av volden. I rapporten, som gjengir intervjuer med kvinnelige flyktninger fra regionen, oppgir over 60 prosent at trusler eller direkte angrep fra væpnede kriminelle grupper var hovedårsaken til at de flyktet. Ifølge kvinnerettsorganisasjonen CDM blir en kvinne drept hver 16. time i Honduras.

Volden i landet er omfattende, og blant aktivister og menneskerettighetsforkjempere tegnes et bilde av et land i krise. Likevel har antallet drap sunket, ifølge offisielle tall, selv om kritikere sår tvil om statistikkene.

Ifølge politiet var det 2716 drap de første seks månedene i 2015, 16 prosent lavere enn året før. Voldsobservatoriet i Tegucigalpa har derimot dokumentert ytterligere 30 drap som ikke var med i politiets tall, og hevder dermed at de offisielle tallene er mangelfulle.

Tilliten til maktapparatet er generelt lav i Honduras, og spesielt lav er tilliten til politiet. I 2012 svarte 84 prosent at de hadde lav eller ingen tillit til politimakten, ifølge en rapport fra Det latinamerikanske forsvars- og sikkerhetsnettverket RESDAL.

Kampen om tallene. Politiet selv mener utviklingen er på rett spor. Leonel Sauceda benytter enhver anledning til å trekke fram nedgangen i antall drap. Han er strategisk kommunikasjonssjef for politiet i Honduras, og gir nettopp politiet mye av æren for at drapstallene har sunket.

– Jeg er veldig optimistisk! Det vil bare bli bedre og bedre.

Han er en berømt skikkelse i Honduras, og veggene på kontoret hans er prydet av innrammede utklipp fra sladreblader; hjemme-hos-reportasjer med Sauceda og familien i sentrum. Han har tro på familieverdier, forteller han, og hevder det er en nøkkel til å løse problemene landet står i.

Sauceda mener ungdom i landet mangler muligheter, men også at moralen deres må endres - det må konsumeres mindre alkohol, og det må fokuseres mer på religiøs aktivitet. De må lære seg å respektere familien og autoriteter. En kombinasjon av politiets innsats - med fokus på å fengsle flere kriminelle - økt moral og flere muligheter for de unge, er oppskriften, mener han.

«Om ti år vil Honduras være landet med minst vold, ikke bare i Mellom-Amerika, men i verden!»

—   Leonel Sauceda, kommunikasjonssjef for politiet i Honduras.

– Vi må ha åpenhet om hvordan politiet jobber og ha fokus på menneskerettigheter i vårt arbeid, sier Sauceda, som hevder tillitten til maktapparatet og politiet er økende.

– Vi er på den rette vei.

– Hvordan ser du Honduras om 10 år?

– Om ti år vil Honduras være landet med minst vold, ikke bare i Mellom-Amerika, men i verden! Hvorfor ikke? Hvis vi setter oss det som mål som samfunn, kan vi få det til. Vi må drømme stort.

San Salvador - El Salvador

Han ser tilforlatelig ut, den spede mannen som sitter foran oss i en grå t-skjorte med reklame for BMW på brystet. Men han kjederøyker, og har gusten hud, dessuten er bekymringsrynka mellom øyebrynene dypere enn for de fleste på hans alder.

Som talsperson for en av verdens mest beryktede gjenger, Barrio 18, er det kanskje ikke så rart at han ser seg over skulderen. Den gamle og bulkete bilen hans har sotete ruter. Han vil kalles for Santiago, selv om det ikke er hans egentlige navn.

– Det er vi som kontrollerer drapsstatistikkene. Antall daglige drap har gått ned med over ti fra denne måneden fra forrige. Nå ligger det på 13-14, og det er fordi gjengene har bestemt seg for det.

Han snakker fra forsetet i bilen. Santiago må kjøre til et nabolag der Barrio 18 regjerer før han tør å gå ut på asfalten. Om et profilert gjengmedlem oppholder seg i feil nabolag, ber han om bråk. I fjor ble det drept 52 mennesker i døgnet i El Salvador. Det var for mye, synes også han. Santiago satt ved forhandlingsbordet for å få til en våpenhvile med den rivaliserende gjengen, Mara Salvatrucha.

– Vi gikk inn i fredsforhandlinger fordi vi egentlig ikke har noe i mot hverandre. Det er politiet som er vår virkelige fiende, og de burde være redde for oss fordi vi er så mange. Jeg kan ta én telefon og starte en krig i El Salvador.

Akkurat dét kan Santiago har rett i. 2015 var det voldeligste året i landets historie siden borgerkrigen. Det er en økning på 70 prosent fra året før. Myndighetene har erklært krig mot gjengene, og San Salvador har blitt en krigssone. Santiago påstår at en halv million mennesker sympatiserer med Barrio 18. Han snakker som en politiker og kaller gjengen sin for en sosial bevegelse.

«Jeg kan ta én telefon og starte en krig i El Salvador.»

—   «Santiago», talsperson for gjengen Barrio 18

Santiago har ingen synlige tatoveringer, kun under t-skjorta. Gjengene tatoverer seg ikke lenger på hendene og i ansiktet, de blir for synlige for politiet. De aller fleste fulltatoverte gjengmedlemmene i El Salvador i dag er enten fengslet, eller drept.

Den nye krigen. I det lille landet, på størrelse med Nord-Trøndelag, er vold noe man vokser opp med. Alle i El Salvador kjenner til noen som har mistet livet i den brutale borgerkrigen som tok rundt 75.000 menneskeliv mellom 1980 og 1992.

Med militærregimet på den ene siden og en koalisjon marxistiske geriljaer på den andre, satt herjingene dype spor i befolkningen. I dag er det over tjue år siden fredsavtalen ble signert mellom partene, og koalisjonen Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional (FMLN), sitter med regjeringsmakt i El Salvador. Samtidig er dødsraten høyere nå, enn under borgerkrigen.

– Freden var dårlig planlagt, sier Edgardo Amaya om hvordan gjengene fikk fotfeste på nittitallet. Han er rådgiver for dagens regjering og har sikkerhetsproblematikk som spesialområde.

Flere av gjengene i El Salvador ble startet i Los Angeles i USA på 1980-tallet. Mange salvadoranere som reiste til USA under borgerkrigen, fant seg ikke arbeid og og havnet i et sosialt utenforforskap i de fattige nabolagene i Los Angeles. Samtidig som svarte, marginaliserte afroamerikanere gjorde det, dannet mange salvadoranere kriminelle grupperinger i hver sine områder, som livnærte seg på narkotrafikk og utpressing.

Etter at freden kom til El Salvador i 1992, ble mange straffedømte salvadoranere deportert tilbake til landet sitt. Amaya mener at gjengene fylte et maktvakuum etter at fredsavtalen ble signert.

– Landet hadde tusenvis av folk med krigserfaring som ikke ble fulgt opp, fra militæret, men også fra geriljaene. Disse fant seg til rette i gjengene.

Myndighetene har for lite erfaring i hvordan de skal håndtere situasjonen, mener Amaya og sier regjeringens største utfordring er å gjenvinne tillitt. Andelen av det totale budsjettet som prioriteres til sikkerhetstiltak er for liten, pengene strekker ikke til. Det siste tiltaket er en svært upopulær telefonavgift, for å øke inntektene til staten.

I tillegg har myndighetene tatt i bruk kontroversielle terrorlovgivninger for å hanskes med gjengene, og politiet har blitt anklaget for en rekke utenromrettslige henrettelser av gjengmedlemmer i utkanten av San Salvador. Amaya mener det er vanskelig å komme videre om en ikke satser preventivt. Man må sørge for at ungdommen ikke blir rekruttert.

– I El Salvador er ikke volden tilfeldig, men gjennomorganisert. Gjengene velger til en hver tid hvor mye vold det skal være i landet. De har tatt over politiets rolle en rekke steder. I noen områder er det slik at hvis en mann slår kona i hjemmet, så ringer hun ikke politiet, men gjengene ordner opp.

Å være føre var. Denne dynamikken prøver organisasjonen Proyecto Nahual å endre. Ordet nahual stammer fra mellomamerikansk folketro og beskriver et menneske som kan endre seg spirituelt eller fysisk, til dyr som jaguar, puma, fugl eller hund. Det er en psykologisk endring hos gjengmedlemmer og voldsutøvere organisasjonen arbeider for, med praktiske verktøy:

– Folk mister identiteten sin når de blir med i en gjeng. Vi hjelper gjengmedlemmer til å bli mennesker igjen.

Det er en fengselspsykolog som forklarer over en stor, sukret donut på et kjøpesenter i San Salvador. Han vil ikke ha navnet sitt på trykk, ettersom Proyecto Nahual er avhengig av å holde en profil for å kunne fortsette arbeidet sitt.

Organisasjonen jobber med rehabilitering av gjengmedlemmer. De gir psykologisk hjelp i fengsel, der de også legger til rette for familiebesøk og vielser. I tillegg jobber de i utsatte nabolag, med fotballskoler og støtte til små bedrifter for folk som har kommet seg ut av gjengene.

Nahual har eksistert i 15 år i El Salvador og Guatemala, og har stor tillit i mange nabolag. Organisasjonen har støtte fra den norske ambassaden i Guatemala fram til mai 2016, så er det slutt.

– Det er få som har tilgang som oss. Alle sier de vil jobbe preventivt mot volden, men ingen tenker på å rehabilitere dem som kommer ut av fengsel. Der kommer vi inn.

Fengselspykologen i Proyecto Nahual har selv vokst opp i ekstrem fattigdom i San Salvador, noe han karakteriserer som en egen form for vold. Han har liten tro på «hard hånd-metoder» og bruk av terrorlover, som han mener er mer politiske enn praktiske. Psykologen har vært med i Proyecto Nahual fra begynnelsen og tror arbeidet de gjør kan være med på å bygge opp regionen på nytt.

– Mange spør oss hvorfor vi vil hjelpe folk som har gjort så mye skade. Men vi er nødt til å gi dem hånden om vi vil ha et samfunn uten vold, sier han.

Guatemala by, Guatemala

Lisbeth, Diana og Ana står kledt i rødt i Casa de la Memoria, Minnenes hus. De har stilt fire bilder opp mot veggen, av fire unge menn som smiler og gjør grimaser til kamera. Det er venner de har mistet i en av Guatemala bys såkalte røde soner.

– Hva er en rød sone, ifølge Wikipedia? spør Ana. Et sted fullt av kriminalitet, fattigdom og prostitusjon, står det.

– Vel, det er der vi bor, der vi kommer fra.

De tre unge kvinnene kjenner godt til beskrivelsen av nabolaget deres, hvordan det omtales i avisene, på nettet og på radio. Men de vil fortelle historien om sin egen situasjon selv. Derfor har de laget en teaterforestilling basert på egne og venners erfaringer i de røde sonene.

De forteller om lek, forelskelser og klesvask - og om å være redd, bli forfulgt og miste folk de er glad i for tidlig. Lisbeth, Diana og Ana lever med volden som herjer byen deres hver dag. De vil endre situasjonen i de røde sonene:

«– I dag, fortsetter de å drepe oss

– I dag, vil de at vi skal holde kjeft

– Det var straffefrihetens kuler som drepte vennene våre,

– men gledene deres tar vi med oss videre»

Tilflukt i teatret. Den lille, men sterke forestillingen er laget bak veggene til Caja Ludica, et kunstskole for utsatte ungdommer i Guatemala by. Utdanningen skal være et alternativ til vold og kriminalitet for ungdommer i faresonen, sier kunstnerisk leder, Dorian Bedoya:

– Marginaliserte ungdommer utnyttes av gjenger til å rane og drepe. Mange er innestengt i husene sine av frykt – for hva skal de gå ut for? Vi kan lage magi med forestillingene våre, sier han.

Utdanningen er støttet av den norske ambassaden i Gautemala.

– Vi har et veldig godt samarbeid med den norske ambassaden, sier Bedoya. Det blir vanskelig å si hvordan det skal gå med det nå, sier han.

Caja Ludica er en av 90 organisasjoner som har skrevet under et opprop om at den norske ambassaden ikke må stenges.

Bedoya, som kaller seg artivista, kunst-aktivist, mener kunstskolen er livsviktig som tilfluktssted for unge i utsatte nabolag. Et av de pedagogiske målene på skolen er å utdanne de unge til å ta plass, kjenne sine rettigheter - og leke.

Bedoya tror det trengs for at ungdommene skal komme ut av skallet og bli trygge på seg selv.

– Mange er veldig blyge i begynnelsen, men med tiden forandrer de seg. Frykten går over i tillitt og glede, og de blir en del av nettverket.

Rød som i farge. Etter forestillingen setter Ana, Lisbeth og Diana seg på trekassene de har brukt som scenografi og puster ut. Diana forteller at det har vært viktig for henne å lage forestillingen med utgangspunkt i sitt eget liv.

Det for å kunne nå ut til jenter som er yngre enn henne selv, og som kan havne i de samme situasjonene hun har vært i.

– Det er ikke lett å fortelle om det vi har opplevd, sier hun. Vi snakker også for kvinnene som har blitt drept eller voldtatt, og som ikke kan snakke selv.

Ana, som har vært i Caja Ludica siden hun var 14 år, skyter inn:

– Vi gjør det sånn at folk skal forstå at hele Guatemala er en rød sone, selv om vi ikke vil se det.

Å holde historien i live. Det er ikke tilfeldig at Caja Ludica fremfører forestillingen sin i Minnenes hus i Guatemala by. Den første forestillingen Lisbeth, Ana og Diana lagde, handlet om Guatemalas store sår: den 36 år lange borgerkrigen.

Krigen, som hadde regjeringshæren på den ene siden og en rekke revolusjonære geriljaer på den andre, varte fra 1960 til 1996. Nesten 200 000 mennesker mistet livet og 40 000 forsvant mens konflikten pågikk, hele landsbyer ble jevnet med jorden og det ble begått store overgrep mot urbefolkningen i landet.

Historien er fortsatt synlig til stede i hovedstaden. Langs gatene i sentrum i Gautemala by er det klistret opp plakater med ansikter i svart-hvitt, av unge mennesker som forsvant da krigen herjet som verst.

Da fredsavtalen ble signert av geriljarepresentanter fra Union Revolucionaria Nacional Guatemalteca (URNG) og den guatemalanske staten i 1996 - med norsk diplomatisk tilrettelegging - hadde mange fortsatt blod på hendene.

Få av overgrepene hadde blitt etterforsket, og i 1999 konkluderte den FN-oppnevnte sannhetskommisjonen med at den guatemalanske staten sto bak flere massakre på begynnelsen av åttitallet.

Det var militærgeneralen Efraín Ríos Montt som var president i Guatemala på denne tiden, i 1982 og 1983. Først i mai 2013, etter konstant press fra menneskerettighetsadovokater og det guatemalanske sivilsamfunnet, ble Ríos Montt funnet skyldig i folkemord. Han var da 86 år gammel og ble idømt 80 års fengsel.

Krigsrapportering. – Jeg kunne brukt et helt liv på å snakke om straffesystemet i Guatemala.

Alejandra Gutiérrez Valdizán er redaksjonssjef i Plaza Pública, Guatemalas fremste nettsted for undersøkende journalistikk. Hun er blant 16 ansatte som arbeider for å fremme demokrati, menneskerettigheter og sannhet i et land der straffefriheten er mer enn utbredt.

Da den internasjonale kommisjonen mot straffefrihet i Guatemala ble opprettet i 2007, var det fordi mordere gikk ustraffet i 96 til 98 prosent av tilfellene - ifølge myndighetenes egne, offisielle tall.

Da Lisbeth, Diana og Ana sa at «straffefrihetenes kuler drepte vennene våre» i teaterforestillingen sin, var det dette de mente.

Gutiérrez prøver å sette søkelys på problematikken uten å publisere bilder av døde kropper. Hun har hyret inn en journalist som kun skal dekke voldsproblematikken i Guatemala et helt år, gjennom klargjøring av statistikken, oppfølging av straffesaker, og analyse av de virkelige årsakene.

– Vi kan ikke skjule virkeligheten: Guatemala, El Salvador og Honduras er i krig innvendig. Men vi må ivareta ofrenes verdighet, og vi vil ikke bidra til en normalisering av voldskulturen - selv om det selger bedre, sier hun.

Ifølge Gutiérrez går noe av oppdraget hennes ut på å plukke fra hverandre myter om hva som skaper vold, og hva som skaper trygghet i Guatemala.

Hun mener årsaker som fattigdom, lav utdanning og marginalisering er underkommunisert når en for eksempel snakker om gjenger i de røde sonene i Guatemala by.

– I stedet for å ta disse problemene på alvor, overdrives maktposisjonen til gjengene og militæret settes inn for å «skape trygghet» i byen. Det er ikke deres rolle, og det høye antallet våpen skaper bare mer vold, sier hun.

Seieren. Guatemalas hær har en brokete historie når det gjelder å ta vare på sin egen befolkning. Et av de fremste eksemplene på hærens brutalitet, er hva som skjedde i militærleiren Sepur Zarco under borgerkrigen.

Gjennom syv år, fra 1982 til 1988, ble en gruppe urfolkskvinner utsatt for en rekke grove overgrep i leiren nord-øst i Guatemala. Kvinnene, som tilhører folkegruppa maya q’eqchi, tiet i årtier om hva som hadde skjedd med dem og deres familier i Sepur Zarco.

Det er første gang en nasjonal domstol har dømt krigsforbrytere for seksuell tortur og slaveri.

Men så begynte de å snakke, for å få dømt dem som hadde misbrukt makten sin og få rettferdighet. Urfolkskvinnene anmeldte overgrepene i 2011, og fem år senere falt dommen. Fredag 27. februar 2016, ble Esteelmer Reyes Girón og Heriberto Valdéz Asij fra det guatemalanske militæret dømt til henholdsvis 120 år og 240 år i fengsel. De ble funnet skyldig i systematisk seksuell vold, tortur, slaveri, forsvinninger og drap. 33 år etter forbrytelsene hadde skjedd, fikk urfolkskvinnene rettferdighet. Det er første gang en nasjonal domstol har dømt krigsforbrytere for seksuell tortur og slaveri.

Dommen har blitt et symbol på at straffefriheten kan overvinnes også i Guatemala. Med dét blir kanskje veien kortere til et trygt og rettferdig land for alle.

Tiden og veien. Årsakene til volden i Guatemala, El Salvador og Honduras er sammensatte. Både fattigdom, diskriminering, straffefrihet og korrupsjon er strukturelle problemer som gjør fredelige samfunn vanskelige. De blodige borgerkrigene i Guatemala og El Salvador har satt dype spor i befolkningen, samtidig som de ansvarlige for krigsforbrytelsene ikke har blitt dømt før i senere tid – og flere har gått fri.

Etter borgerkrigene ble veien for mange kort fra militæret og geriljaene inn i kriminelle gjenger. Det har vært få gode alternativer, noe de fattige og sosialt ekskluderte i dag også kjenner på. At de tre landene er plassert midt i ruta for kokainen som fraktes fra Sør-Amerika til USA, gjør ikke situasjonen enklere.

Uten muligheter for utdanning, tilhørighet og arbeid er det lett å falle utenfor og inn i onde sirkler. Det er nær sagt umulig å skape trygge samfunn uten rettferdighet for regionens mest utsatte og marginaliserte grupper. Selv om kampen for mer likeverdige samfunn i alle tre landene er vanskelig, fortsetter den også i de mørkeste tider.

Den finnes i teatergruppa Caja Ludica i Guatemala, hos fengselspykologene i Proyecto Nahual i El Salvador og i den honduranske urfolksorganisasjonen Copinh.

Kriminalisering av sosiale bevegelser og mangelen på beskyttelse av urfolksaktivister som Berta Cáceres, gjør imidlertid hverdagen utrygg for dem som vil skape endringer.

– Denne staten tar ikke vare på folks liv, den er ikke bygd for det, sa Cáceres i desember ifjor. Den tok heller ikke vare på hennes.

Mer fra Portal