15:21 - 11. desember 2019

Georgisme – den tapte ideologien

ARGUMENT: Kan en økonomisk teori fra 1870-tallet være løsningen på en ustabil verdensøkonomi, studentboligmangel og klimakrisen?

Foto: Smith Collection/Gado/Getty Images

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

People do not argue with the teachings of Henry George, they simply do not know it. And it is impossible to do otherwise with his teaching, for he who becomes acquainted with it cannot but agree. – Leo Tolstoy (1905)

Hvem var denne Henry George, og hva gikk hans lære ut på? Og hvordan kan noen få for seg at alle egentlig er enige om den samme politiske ideologien?

Få har hørt om georgisme, men «Monopol» kjenner vi derimot alle til. Dette populære brettspillet er interessant nok en fin introduksjon til denne undervurderte ideologien. Originalversjonen av spillet, «Landlord’s Game» av Elizabeth Magie, ble nemlig laget med hensikt å gi vanlige mennesker en morsom og interaktiv måte å forstå Henry Georges grunnprinsipper på. I «Landlord’s Game», og plagiatet «Monopol», ser vi hvor lønnsomt det er å kjøpe opp landområder og gjøre disse utilgjengelige (monopolisere) for resten av spillerne/ samfunnet. Ja, da kan man jo like gjerne sette opp hoteller og profitere grovt – i en slags påtvunget form for utleie – takket være utilgjengeligheten man har skapt selv.
 

Fri og markedsstyrt økonomi. Dette aksepterte ikke Henry George (f. 1839), en fattig, uskolert og selvlært økonom fra et stadig mer oppkjøpt USA. Hans såkalte remedy var både snedig, enkel og rettferdig: beskatning av eiendommens grunnverdi, det vil si alle faktorer landeieren selv ikke kan ta æren for, men som øker eiendom- mens verdi. Dette inkluderer selve grunnen, beliggenheten, den nærliggende strukturelle og sosiale infrastrukturen samt velferds- goder, naturressurser, naturlige monopoler, osv. George mente alt dette, i moralsk forstand, var å anse som offentlig eiendom. Denne skatten, kalt grunnrenteskatt, skulle i prinsippet erstatte alle andre former for skatt og alene finansiere offentlige utgifter.

Med en slik skatt ville landeiere fått insentiver til å optimalisere nyttegjøringen av grunneiendommen til fordel for samfunnet, da det ellers hadde vært for dyrt å la den stå ubrukt. Prisen på eiendom hadde sunket, både fordi ubrukte landområder ville blitt gjort tilgjengelig, men også fordi boligspekulantene, med sin drastiske prispåvirkning, hadde trukket seg ut av markedet og funnet andre, mer lønnsomme og verdiskapende investeringsobjekter. Noe av tanken bak er å bruke skatt som straff for å optimalisere velferden og fremdriften i samfunnet. Denne skatten er gjerne også progressiv på et vis, for eksempel ved at den økes eksponentielt per kvadratmeter eid av et individ, gjerne i takt med populasjonstettheten i et gitt område. På den måten ville monopolisering av landområder svekkes ytterligere, mens vanlige mennesker, som da ikke eier masse land på bekostning av andre, ville vært relativt uberørte. Klimautslipp og diverse andre negative eksternaliteter ville bøtelegges med en såkalt pigouskatt (etter økonomen Arthur Cecil Pigou) siden disse påvirker det som er å anse som offentlig eiendom. Utover dette ønsket George så lite statlig regulering som mulig og en relativt fri og markedsstyrt økonomi.

Forvaltning av eiendom i mindre tettbebygde strøk hadde blitt mer lønnsomt som igjen hadde ført til mindre sentralisering og «urban sprawl», altså at byer eser ut i flere retninger og legger beslag på stadig større areal. Drastiske prissvingninger på boligmarkedet hadde avtatt sammen med spekulantenes uønskede virksomhet. Befrielsen fra skattebyråkratiets tyranni hadde økt fremdriften i den private sektoren og gjort det enklere for nye bedrifter å etablere seg. «Skatteunndragelse» hadde blitt et ord for historiebøkene. Offentlig eiendomsforvaltning hadde blitt billigere og mer gjennomførbart enn noen gang før. Økonomiske insentiver hadde vært mindre dominerende i en verden hvor mennesker ikke hadde blitt utnyttet for deres grunnleggende behov for et tak over hodet, og måter vi hadde uttrykt oss i samfunnet ville til gjengjeld vært mer preget av altruisme, resiprositet og genuinitet.
 

Motargumenter. Selv om noen land har implementert grunnrenteskatt i enkelte sektorer (Norge f.eks. i vår oljeutvinning og vannkraft), er det nok mange forskjellige grunner til at denne skattepolitikken knapt har sett dagens lys. Først og fremst på grunn av åpenbare økonomiske interesser fra medlemmer i flere samfunnsklasser. Alle som befinner seg på innsiden av boligmarkedet tjener på boligprisveksten og utgjør som regel et stort flertall, hele 77% i Norge. De gangene eiendomsskatt har vært på agendaen har lobbyister strukket seg langt for å overbevise om at Ola Nord- mann, altså vanlige selveiere, vil bli hardest rammet. Men vanlige selveiere er langt ifra de eneste som har følt seg truet. I Georges tid skal oljebaronen John D. Rockefeller og tømmerbaronen Ezra Cornell ha brukt voldsomme ressurser på å infiltrere økonomiavdelinger innenfor akademia for å svart- male georgisme og ivareta egne interesser. Det kan også tenkes at assosiasjonene til landkonfiskering og kommunisme, som er fyord her i vesten, har lagt en demper på georgismens utbredelse.

Kanskje er det mest vanlige argumentet mot georgisme at grunnrenteskatt alene ikke er nok til å dekke statsbudsjettet. Siden det aldri har blitt utprøvd er det vanskelig å motbevise dette, og det motsatte, nemlig et enormt overskudd, kan like gjerne være en mulighet. Andre reagerer negativt på enhver form for innskrenkning av privat eiendomsrett og mener denne retten er en nødvendighet for progresjon, utvikling og utbygging generelt sett, for ikke å snakke om frykten for at letingen etter naturresurser som olje vil avta. Trikset med grunnrenteskatt er å justere den slik at man fortsatt ivaretar privates innovasjon og samfunnsbidrag, slik at dette fortsatt er lønnsomt. Ideelt sett skal de mest verdiskapende næringene bli de mest lønnsomme. Enkelte, spesielt de hardeste egalitarianistene, ville nok savnet beskatning av kapital dersom Georgisme ble innført.
 

Hva vil vi ha? Georgisme! Når vil vi ha det? NÅ! Vi lever i en spesiell tid, og georgisme har kanskje aldri vært så relevant som nå. I 2008 var vi vitne til de katastrofale konsekvensene av eiendomsspekulasjons med «Subprime»-boblen som utløsende faktor til en internasjonal finanskrise. En finans- krise av denne skalaen hadde vi ikke sett maken til siden den store depresjonen på 1930-tallet, som i sin tid var en avgjørende forløper til andre verdenskrig. Verden er i flammer takket være manglende reguleringer av klimautslipp. En stadig økende boligprisvekst rammer de unge hardere enn noen gang før, og det har oppstått et drastisk klasseskille mellom selveiere og leietagere. NAV-kontorene er fulle av husløse som sliter med å overleve og omsider ender opp med å leie av private til markedspris på statens regning. Med andre ord, vi trenger en forandring. Vi trenger georgisme!

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

ARGUMENTHva kan Euphoria fortelle oss om grunnleggende aspekter ved det å være menneske?

ARGUMENT: Kan en økonomisk teori fra 1870-tallet være løsningen?

I 2019 har det for noen blitt politisk korrekt å avvikle statusen til kunstnere med dokumentert eller antatt forkastelig livsførsel.

MONTAGES: Almodóvars parafraser av et liv: Smerte og ære.

TDNFDet er sosiale forskjeller i tilgangen til spesialisthelsetjenester i Norge.