Annonse
10:52 - 13. august 2019

Bruksanvisning for en verden i endring

PAN: John Michael Greers bok The Long Descent er «brukerveiledningen for industrialderens slutt» som utforsker mulighetene som åpner seg når vi innser samfunnets dødelighet og slutter å satse på livsforlengende behandling til enhver pris.

Sivilisasjon til grunne: Angor Wat i Kambodsja. Foto: Ian Walton/Getty Images
Annonse
  • Pan skal bidra til å modne og bre ut det grønne perspektivet i norsk politikk. Vi vil fremme politisk diskusjon basert på økologisk tankegang, sosial rettferdighet, ikkevold, grasrotdemokrati og respekt for mangfold.
  • Bak nettidsskriftet står foreningen Tankesmia Pan, der styret består av Ingrid Liland, Per Espen Stoknes, Simen Tveitereid og Eivind Hoff-Elimari. 
  • Simen og Eivind er redaktører for Pan.
  • Økonomisk støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Bergesenstiftelsen har gjort oppstarten mulig. Pans artikler publiseres gratis som en egen kanal på Harvest.
  • Abonner på nyhetsbrev med Pan-artikler. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Skal vi tro dagens grønne retorikk, står verdenssamfunnet overfor to muligheter. Håpet er at vi tar til vettet, faser ut fossile brennstoff så raskt som mulig og dermed unngår de verste klimaforstyrrelsene. Vi redder planeten og går kanskje til og med en lykkeligere fremtid i møte i en utslippsfri, grønn økonomi. Men sett at det ikke skjer? Sett at utslippene og naturødeleggelsene fortsetter å øke i omfang? Da får vi galopperende klimaendringer og ødelagte økosystemer som risikerer å ta knekken på menneskeheten, om ikke resten av livet på jorda går med i dragsuget.
 

Peak-oil-bevegelsen

For noen år siden var et lignende veiskille på dagsorden. Det handlet også om fossile brensler, men ikke så mye om klima. Det handlet om at samfunnet hadde gjort seg grunnleggende avhengig av begrensede, ikke-fornybare ressurser, og at tidspunktet der vi ikke lenger ville være i stand til å øke uttaket av disse ressursene var nært forestående. Dette ble kjent under navnet peak oil – oljetoppen –, ettersom utsiktene til knapphet på verdensøkonomiens viktigste smøremiddel var det mest skremmende. Peak oil-teoriens talspersoner advarte om konsekvenser som like gjerne kunne vært hentet fra dagens klima-appeller: en nært forestående katastrofe med konsekvenser som bare kunne unngås med gjennomgripende, raske samfunnsforandringer.

OM SKRIBENTEN

Jarle Fagerheim er IT-konsulent og kirkeorganist. Han hadde flere sentrale verv i Miljøpartiet De Grønne frem til 2013.

Denne artikkelen tar for seg John Michael Greers bok The Long Descent: A User’s Guide to the End of the Industrial Age. Tenth anniversary edition. (Founders House Publishing, 2019)

Peak oil-bevegelsen var en broket forsamling av geologer, oljeanalytikere, finansfolk, militære og miljøaktivister som fant sammen i overbevisningen om at nye oljefunn ikke ville kunne dekke opp for nedgangen i produksjonen fra eksisterende felter. Lenge så det også ut til at de ville få rett. Den globale oljeproduksjonen nådde en topp i 2006. På dette tidspunktet hadde oljeprisen, korrigert for inflasjon, allerede passert nivået fra oljekrisen i 1973–74. Men til tross for de høye prisene økte ikke tilbudet av olje på verdensmarkedet. Produksjonen gikk faktisk litt nedover. Dermed økte prisene videre mot den historiske toppnoteringen fra «den andre oljekrisen» rundt den iranske revolusjonen i 1979–80. Sommeren 2008 passerte oljeprisen for første gang hundre dollar fatet. Et fat olje kostet nå opp mot ti ganger så mye som i de glade 1990-årene.

Les flere saker fra Pan her. 
 

Spådommene som gikk i oppfyllelse

Da investeringsbanken Lehman Brothers gikk over ende samme høst, og verden med ett befant seg i den største økonomiske krisen siden krakket i 1929, kunne peak oil-bevegelsen koste på seg en dose selvtilfredshet. Det var nettopp dette de hadde spådd: Når oljeproduksjonen nådde toppen, ville verdensøkonomien raskt rakne i sømmene. At krisen tilsynelatende var utløst av uforsvarlig lånevirksomhet i det amerikanske boligmarkedet, var bare et symptom. Det underliggende problemet, slik peak oil-teoretikerne så det, var at økonomien trengte stadig økende forsyninger av billig energi for å vokse. Når dette ikke lenger var mulig, ville økonomien forsøke å opprettholde illusjonen av vekst ved å skape den ene spekulative boblen etter den andre. Finanskrisen var bare begynnelsen.
 

Og forutsigelsene som ble gjort til skamme

Det som skjedde videre passet dårligere med dommedagsprofetiene fra peak oil-hold. At oljeprisen stupte midt i den verste finanskrisen var kanskje som forventet. Men at den fra 2010 stabiliserte seg rundt hundre dollar, for så i 2014–15 å kaste seg ned til halvparten av det igjen – samtidig som oljeproduksjonen tok seg opp igjen til historisk høye nivåer! – ble for mange spikeren i kista for peak oil.

Forklaringen som festet seg var at peak oil-analysen hadde vært riktig og gal på samme tid. Den konvensjonelle oljeproduksjonen hadde muligens nådd et historisk toppnivå rundt 2006. Men de høye prisene hadde gjort det mulig å utvinne enorme reserver fra oljefelter som ikke tidligere var drivverdige. For miljøbevegelsen var dette triste nyheter, for de nye «ukonvensjonelle» oljefeltene i Nord-Amerika baserte seg på ekstremt energikrevende, forurensende og naturødeleggende utvinningsmetoder som åpne dagbrudd, hydraulisk oppsprekking og dampkoking av tjæresand. Da en rapport fra Harvard-universitetet i 2012 viste at disse feltene inneholdt mer enn nok hydrokarboner til å steke kloden i sitt eget fett, fikk det The Guardians spaltist George Monbiot – som tidligere hadde advart mot den kommende oljetoppen – til å slå fast at «vi tok feil om peak oil». Sivilisasjonskollaps som følge av mangel på drivstoff ville ikke redde planeten. Til det var den industrielle forbrukerkapitalismen for robust og økosystemene for skjøre, konkluderte den alltid grundige og samvittighetsfulle journalisten.

De siste årene har miljøbevegelsen følgelig hatt nok med å spå verdens undergang som følge av klimaforstyrrelser og naturødeleggelser. Nevn «peak oil» på et klimaseminar i dag, og du risikerer blikk som om du hadde sagt «chemtrails» eller «illuminati». Den tidligere livskraftige peak oil-bloggosfæren ligger med brukket rygg. Bevegelsens elektroniske leirbål, nettsiden The Oil Drum, vært stengt for nye innlegg siden 2013.
 

En modell for hvordan sivilisasjoner går til grunne

Men ikke alle peak oil-profetene spådde at sivilisasjonens undergang var rett rundt hjørnet. Fra sitt tilholdssted i en gammel industriby i Appalachene samlet en ukjent forfatter en stadig større leserskare rundt en alternativ analyse av situasjonen. Med halvmeterlangt skjegg og stillingen som «Grand Archdruid» i Ancient Order of Druids in America på CV-en, kan ingen anklage John Michael Greer for å mangle de ytre kjennetegnene til en profet. Han har sågar gitt ut bøker om spådomskunst. Men bloggen The Archdruid Report hadde knapt kvalifisert til hederlig omtale på Alternativmessen. De ukentlige innleggene besto av særdeles jordnære analyser av den politiske, økonomiske og sosiale knipen vi befinner oss i.

Kjernen i Greers analyse var en enkel modell for hvordan sivilisasjoner går over ende. Å opprettholde en sivilisasjon krever kontinuerlig innsats av ressurser for å vedlikeholde bygninger, infrastruktur, kunnskap og sosiale strukturer. Hvis disse ressursene hentes fra det naturen tilbyr av fornybare materialer og energi, og fra det arbeidsstyrken er i stand til å yte over tid, kan en sivilisasjon bestå i mange tusen år. Men historien viser at det som oftest ikke går slik. Hver nye konge ønsker å etterlate seg større palasser og monumenter enn forgjengeren. Eller for å bruke et mer dagsaktuelt bilde: Hver nye regjering ønsker å bygge ut velferdsstaten og landets infrastruktur enda et hakk. Når ressursbruken stadig øker, og de tilgjengelige naturressursene ikke øker i samme takt, står samfunnet til slutt overfor et umulig valg. Skal ressursene brukes på å vedlikeholde det som er bygd opp av imponerende sivilisasjon, eller på å dekke befolkningens grunnleggende behov? Det som da skjer kan best illustreres av Romas skjebne i kjølvannet av Vest-Romerrikets fall: det storslåtte Forum Romanum forfalt til Campo Vaccino, en beitemark for krøtter.

Sivilisasjonens langsiktige skjebne i møte med en slik ressurskrise er avhengig av om de viktigste ressursene brukes bærekraftig eller ikke. Et overforbruk av gull, sølv og marmor kan bli katastrofalt for overklassen, men trenger ikke å påvirke vanlige folks hverdag noe særlig. Da er det verre når skogen hogges ned slik at det blir mangel på brensel og matjorden vaskes bort – noe en rekke antikke sivilisasjoner fikk smertelig erfare.
 

Hva vil skje med vår egen sivilisasjon?

I boken The Long Descent sammenligner Greer den med en lottovinner som har kjøpt et hus som er mye dyrere i drift enn han kan finansiere med løpende inntekter. Det går bra en stund, så lenge gevinsten ikke er brukt opp. Men når sparekontoen er tom og forskjellen mellom inntekter og utgifter blir påtagelig, er det lite som kan gjøres. «Pengene er borte, boligeieren står igjen med regninger som langt overstiger de månedlige inntektene, og når inkassobyråene er ferdige med ham er det mye mulig at han må bo på gata.»

Lottogevinsten vår er, om noen skulle være i tvil, de fossile brenslene som utgjør ryggraden i det moderne samfunnet. Også de aktivitetene som står for samfunnets «lønnsinntekter» – jordbruk, skogbruk, fiske og fornybar energiproduksjon – er avhengige av disse brenslene. Det er som om boligeieren har skjønt at han må skaffe seg jobb, men gjør det ved å bruke en del av lottogevinsten til å bestikke arbeidsgiveren.

Et sivilisasjons-sammenbrudd tar mye lenger tid enn en inkassoprosess mot en eks-lottomillionær, og arter seg i rykk og napp som en lang rekke kriser.

Men boligmetaforen er ikke helt dekkende, og i å påpeke dette skiller Greer seg fra mer undergangsorienterte forfattere. Et sivilisasjonssammenbrudd tar mye lenger tid enn en inkassoprosess mot en eks-lottomillionær, og arter seg i rykk og napp som en lang rekke kriser. Etter hver krise kommer samfunnet til en viss grad til hektene igjen, ofte i en slik grad at samtidens optimister vil påstå at nedgangstidene er forbi – før neste krise slår inn. Slik gjentar det hele seg inntil balansen mellom inntekter og utgifter er gjenopprettet. Det er som om den konkurstruede huseieren selger huset og kjøper seg noe mindre, og dermed frigjør nok kapital til å fortsette å leve av sparepenger en stund til. Denne prosessen blir han nødt til å gjenta inntil han skaffer seg en billig nok bolig – om den så består av en pappeske på gata – til at boutgiftene kan dekkes med løpende inntekter.
 

Vi er allerede på veien mot den sikre kollaps

Greers fremtidsprofeti er altså ikke at vi i kjølvannet av sivilisasjonens snarlige undergang blir rekende langs rykende ruiner med handlevogner fullastet av AG3-ammunisjon og boksemat. Den er snarere at vi befinner oss i den tidlige fasen av en sivilisatorisk nedtur. Som så mange sivilisasjoner før oss er vi i ferd med å rulle nedover en ujevn og hullete trapp. Noen av trinnene er store, andre er små, mens andre igjen mangler helt. Trappen har dessuten den smått forvirrende egenskapen at mange av trinnene skråner oppover. Men den fører like fullt nedover, og det vil etter historien å dømme ta en to–tre hundre års tid å nå bunnen.

Utstyrt med denne enkle modellen har den langskjeggede druiden de siste ti–tolv årene utvist et imponerende analytisk klarsyn. I The Long Descent, som kom ut like før finanskrisen i 2008, kunne han by på et flengende oppgjør med undergangsteoretikernes ideer om at Krisen med stor K var like rundt hjørnet. Finanskriser er ingen trussel mot systemet, hevdet Greer. De er en integrert del av et økonomisk system som baserer seg på utveksling av «hallusinert rikdom» i form av penger, aksjer og gjeldsbrev. Disse verdi-representasjonene er til sjuende og sist knapt verdt papiret de er skrevet på – hvis de er skrevet på papir i det hele tatt, og ikke bare utveksles ved å flytte bits og bytes i elektroniske kabler. Her drar Greer paradoksalt nok veksler på sin alternativ-religiøse bakgrunn: for en person som har viet livet sitt til studiet av symbolisme, ritualer og de dypere lag av menneskets psyke, blir det overtydelig at finansøkonomien fungerer som en massehallusinasjon.
 

I tider som dette står rasjonalitet svakere

Å vurdere utviklingen i den reelle økonomien av varer, tjenester og kjøpekraft basert på markedsindikatorer og finansielle statistikker er derfor risikosport. Det er fullt mulig å se for seg en utvikling der aksjemarkedet og andre papirformuer når stadig nye høyder, samtidig som en stadig større del av befolkningen strever med å få endene til å møtes, og massive politiske omveltninger brygger under massemedias redigerte flater. Greers poeng er at det er her analytikerne bør følge med: på utviklingen i de fysiske og biologiske økosystemene, og – ikke minst – i vanlige folks hverdagsliv. Når en amerikansk industriarbeider på syttitallet kunne holde seg med hjemmeværende kone, eget hus og bil, ta med familien på sommerferie hvert år og sende barna på college, sier det noe om et samfunn som på en grunnleggende måte var rikere enn dagens USA, der en arbeiderklassefamilie ofte sliter med å ha til husleie og mat til tross for at begge foreldrene er i full jobb og vel så det. Da hjelper det ikke at landets bruttonasjonalprodukt per innbygger er mer enn tidoblet siden 1970.

Hver nyttårsdag kunne lesere av bloggen The Archdruid Report se fram til en epistel av konkrete spådommer for det kommende året – så også i 2016. Dette året startet Greer med noen spådommer om utviklingen i aksjemarkedet som han selv karakteriserte som risikable og usikre, og som heller ikke slo noe særlig til. Men én ting var han så godt som sikker på: Donald Trump ville bli republikansk presidentkandidat og slå Hillary Clinton. Hvorfor? Fordi Clinton stod for videreføringen av det alt vesentligste i politikken til Barack Obama og George W. Bush, en politikk som hadde gagnet de 20 prosent rikeste på bekostning av resten av befolkningen, samtidig som landets realøkonomi hadde gått utforbakke i flere tiår. I Greers analyse var det ikke annet å vente enn at en irrasjonell populist som Trump ville dukke opp fra utkanten av det politiske etablissementet. Det moderne industrisamfunnet står i en situasjon der fornuftige planer fort kommer til kort. Makt utøves snarere gjennom myter, magi og irrasjonalitet – krefter Trump behersker vesentlig bedre enn sine motstandere.
 

Forutsigelse om oljepriser nesten riktig

The Long Descent bød også på en analyse av oljeprisutviklingen som står seg godt i dag, ti år senere. På et tidspunkt der mange i peak oil-miljøet nærmest krysset fingrene for at den dramatiske oljeprisøkningen skulle fortsette, kanskje opp mot flere hundre dollar fatet, var Greer vågal nok til å spå at oljeprisen, «tjue år etter den endelige toppen i verdens oljeproduksjon», ikke ville være noe høyere enn i 2008. En kortsiktig økning ville utløse en økonomisk krise, som ville gi redusert kjøpekraft blant folk, og dermed redusere etterspørselen etter olje. Samtidig ville sentralbankenes redningspakker sørge for en overflod av investeringskapital og gjøre investeringer i alternativ energi og energisparing særdeles lønnsomme. Dermed ville oljeprisen flate ut, for deretter å gå ned.

Men én ting var han så godt som sikker på: Donald Trump ville bli republikansk presidentkandidat og slå Hillary Clinton.

Dette var, som vi har sett, nøyaktig det som hendte i kjølvannet av at den konvensjonelle oljeproduksjonen nådde toppen i 2006 – bortsett fra en vesentlig detalj. Den alternative energien viste seg å også kunne være fossil, i form av vanskelig tilgjengelig olje og gass fra tjæresand og skiferformasjoner. I Greers analyse blir de massive investeringene i ny fossil energi og ny fornybar energi to sider av samme sak. De kjennetegner samfunnets delvise innhenting i kjølvannet av en krise.

Hvis dette stemmer, er det både godt og dårlig nytt for miljøbevegelsen. De gode nyhetene er at horisontalboringen i skiferformasjoner, tjæresandkokingen og oljevirksomheten i Arktis ikke vil pågå i det uendelige. Når energiprisene stabiliserer seg på relativt lave nivåer, vil investeringene i nye brønner avta, inntil den påfølgende nedgangen i produksjonen sender prisene til nye høyder og utløser en ny økonomisk krise, som vil bidra til å redusere samfunnets langsiktige evne til å drive med kostbar og komplisert energiutvinning. De dårlige nyhetene er at det samme resonnementet langt på vei kan brukes om utbyggingen av ny, fornybar energi.
 

Det store spørsmålet er hvor mye verdifullt arbeid vi får ut av energien – etter at utvinnings-innsatsen er trukket fra

Derfor kan det optimistiske grønne budskapet som har festet seg de siste årene, om at sol- og vindkraft er i ferd med å bli så billig at det kan komme til å transformere verdens energiproduksjon på samme måte som smarttelefonen i løpet av et knapt tiår har revolusjonert kommunikasjonen, snart få et like hardt møte med virkeligheten som peak oil-bevegelsens spådommer om en nært forestående totalkollaps fikk for ti år siden. Det vesentlige på sikt er ikke hvor mye den alternative energien koster i finansøkonomiens hallusinerte virkelighet, men i realøkonomiens fysiske verden. Der blir spørsmålet hvor mye verdifullt arbeid vi får ut av energien – etter at innsatsen som går med til å utvinne energien er trukket fra. I forordet til den nylig utgitte jubileumsutgaven av The Long Descent utdyper Greer dette resonnementet:

«Problemet vi står overfor er ikke at oljen plutselig en dag vil ta slutt. Det er at det for hvert år som går trengs mer energi og flere ressurser for å hente ut hvert fat olje og hver kubikkmeter naturgass, og at energien og ressursene som trengs for å opprettholde energiproduksjonen dermed ikke kan brukes til å møte de andre behovene som står i kø i en kompleks økonomi. […] Akkurat som at produksjonsnedgangen i USAs konvensjonelle oljefelter var drivkraften for 70-tallets energikrise, og produksjonsnedgangen i feltene i Nordsjøen og Alaskas North Slope var drivkraften for energikrisen i 2008–2010, vil en produksjonsnedgang i skiferfeltene i Pennsylvania og Texas bli drivkraft for en ny energikrise, sannsynligvis på 2020-tallet. Vil en ny oljekilde bli funnet som svar på denne kommende krisen? Naturligvis – til en enda høyere kostnad av energi og ressurser per fat, med enda mer alvorlige belastninger på verdensøkonomien og enda mer dramatiske omskiftninger på det politiske området.»
 

Å få høre at du lider av en langvarig, uhelbredelig sykdom - før du forstår at det i dette ligger muligheter

Verken de største optimistene eller de største pessimistene kommer godt ut av analysen i The Long Descent. Vi kan verken se frem til en grønn, fornybar utopi eller en rask, brutal slutt på det hele. Å lese første del av boken føles litt som å bli diagnostisert med en alvorlig, uhelbredelig sykdom – en sykdom som sakte men sikkert vil ta livet av deg, skjønt ikke uten muligheter for relativt gode perioder innimellom. Men der miljøbevegelsens skribenter bruker kreftene på å diskutere stadig mer vågale, uprøvde behandlinger for å redde pasienten – fra storskala teknologiske inngrep i atmosfæren til antikapitalistisk revolusjon – foreskriver Greer lindrende omsorg for å gjøre sivilisasjonens uunngåelige sluttfase minst mulig smertefull.

Andre del av boken utforsker mulighetene som åpner seg når vi innser samfunnets dødelighet og slutter å satse på livsforlengende behandling til enhver pris. Å lagre hermetikk og ammunisjon i hytter i skogen har Greer liten tro på, all den tid vi står overfor en langdryg nedgangsprosess som vil spille seg ut over flere generasjoner. Men lever du av å være et tannhjul i et byråkratisk maskineri, uten å egentlig produsere noe av verdi? Da bør du vurdere å lære deg et håndverk, sykepleie eller noe annet som er mer matnyttig i trangere tider – om ikke annet så for å ha noe å falle tilbake på om det blir nødvendig. Kommer all maten du spiser innpakket i plast? Da skader det ikke å lære seg å drive en enkel kjøkkenhage, ikke for å bli selvforsynt på kort sikt, men for at du skal ha muligheten til å gjøre om plenen til potetåker og garasjen til hønsegård – og hjelpe naboen med å gjøre det samme! – når klimaendringer og forstyrrelser i verdenshandelen gjør at butikken på hjørnet ikke lenger er full av varer fra fjerne himmelstrøk. Baserer du selvfølelsen og identiteten din på god økonomi, helse og materielle goder? Da er det kanskje ikke så dumt å se seg om etter en åndelig praksis som kan være en kilde til mening og glede når verdens ytre forhold går deg imot.
 

Fra å drepe håp til å bli en brukermanual

Selv leste jeg The Long Descent for første gang i 2017. Det viste seg å være heller dårlig timing, siden jeg nettopp hadde tatt på meg vervet som nestleder i Oslo MDG. Med Greers analyser surrende i bakhodet ble jeg helt ute av stand til å la meg engasjere av mitt eget partis optimistiske, grønne budskap. Kanskje burde jeg ha ventet til årets valgkamp med å lese boken, for om man skal trekke noen praktisk, politisk slutning av boken, er det at lokalpolitikk og annet organisasjonsarbeid i nærsamfunnet bare vil bli viktigere og viktigere i tiårene som ligger foran oss. Når de store, fossilavhengige strukturene på nasjonalt og internasjonalt nivå litt etter litt går opp i limingen, blir det mer og mer opp til familier, nabolag, byer og kommuner å gjøre det beste ut av situasjonen. The Long Descent kan da med fordel leses som den «brukerveiledningen for industrialderens slutt» den ifølge omslaget er skrevet som.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

I 2019 har det for noen blitt politisk korrekt å avvikle statusen til kunstnere med dokumentert eller antatt forkastelig livsførsel.

MONTAGES: Almodóvars parafraser av et liv: Smerte og ære.

TDNFDet er sosiale forskjeller i tilgangen til spesialisthelsetjenester i Norge. 

MONTAGES: Uprofesjonell vurdering av Tuva Novotnys Blindsone.

ARGUMENTOppdagelsen av honningbienes imponerende luktesans har inspirert forskere.