Annonse
12:34 - 15. juli 2019

Så unike er vi ikke

ARGUMENT: Homo sapiens har eksistert i rundt 200 000 år, og fortsetter, fra et menneskelig perspektiv, å utvikle seg i sneglefart. Hvor kommer vi fra, og hvor ulike er vi blitt?

Illustrasjon: Thor Merlin Lervik
Annonse

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

For rundt 40 000 år siden ble Homo sapiens stående igjen som eneste menneskearten på jorda. Homo neanderthalis. Eller neandertalerne som vi kaller dem på norsk, ble utryddet og H. sapiens stod fritt til å bre seg utover verden. Før dette var det flere ulike menneskearter som ruslet rundt på jordoverflaten. Evolusjonen av mennesket som vi kjenner det i dag er ikke en enkel utvikling slik den gjerne fremstilles: fra tidlige primater, via aper, og så til slutt det oppreiste mennesket. Utviklingen er mer kompleks enn som så, inkludert utryddelser og krysning mellom ulike arter. Men, går man langt nok tilbake i tid vil alle greinene samle seg i en felles stamform. De siste årene har bedre og billigere genteknologi virkelig satt fart på forskningen på menneskeartens historie. Ved hjelp av nye teknikker kan vi ganske presist følge fotsporene til forfedrene våres helt tilbake til menneskets opprinnelse, med noen hull – for fossilregisteret er ikke komplett. La oss skru klokka 200 000 år tilbake i tid, og ta en nærmere titt på kontinentet Afrika.

Et mangfoldig Afrika. Vi er alle afrikanere. Utviklingen av Homo sapiens som art skjedde hovedsakelig i Afrika. Det tidligste fossilet som ligner på moderne H. sapiens funnet i Etiopia og er rundt 200 000 år gammelt2. Sannsynligvis er det dette området vi kommer fra, men akkurat hvor i Afrika det første moderne mennesket oppstod er usikkert. Det er mulig at ulike trekk utviklet seg i ulike populasjoner og etter hvert kom sammen ved genflyt (krysning av individer mellom ulike populasjoner). Det genetiske mangfoldet blant befolkningen på det afrikanske kontinentet er stort sammenlignet med etnisiteter i andre deler av verden3. Dette skyldes at mennesker levde i Afrika i titusener av år før vi begynte å vandre ut til andre kontinenter. Da vi først etablerte oss utenfor Afrika, var populasjonene små og dermed ble den genetiske variasjonen mindre i etterkommerne.

Migrasjoner. For om lag 60 000 år siden utvandret deler av H. Sapiens fra det afrikanske kontinentet. Hvorfor vandrelysten plutselig gjorde seg gjeldende er usikkert, men det har trolig noe med klimaendringer å gjøre: dette foregikk midt i den forrige istiden, og klimaet i deler av Afrika endret seg til det mer ugjestmilde. Prognosene for et bedre sted å leve kan ha drevet menneskene ut av kontinentet. Det finnes fossiler som stammer fra mennesker som migrerte selv tidligere enn dette, men de døde mest sannsynlig før de rakk å etablere seg utenfor Afrika, og har derfor ikke bidratt genetisk til menneskene som lever idag4. Akkurat hvor mange populasjoner som migrerte er usikkert, det kan ha vært alt fra én til flere spredninger og migrasjonsruter5. Når klimaet begynte å bli bedre, spredde H. sapiens seg videre og splittet opp i ulike ruter som førte arten gjennom Midtøsten inn i Eurasia, langs kysten av India og siden inn i Sørøst-Asia og Australia, fra Midtøsten og Sentral-Asia inn i Europa, og tilslutt fra Asia til Amerika via Beringstredet. På veien møtte de på og interagerte med andre menneskearter.

Neandertalere og denisovanere. Forfedrene til alle etterkommere av ikke-afrikanske folkeslag menget seg med neandertalere: minst 2 prosent av genomet til ikke-afrikanske etterkommere består av DNA Homo neanderthalis. Sannsynligvis møtte de første utvandrerne på neandertalere ganske raskt etter at de forlot Afrika. I Eurasia bodde det også en annen menneskeart, Homo denisova. Man vet ikke så mye om hvordan denisovanerne så ut, men de er nærmere beslektet neandertalerne enn Homo sapiens. Gener fra denisovanere finnes også i folkeslag som lever i dag, blant annet i Sørøst-Asia og Melanesia. Sannsynligvis var blanding mellom moderne og arkaiske menneskearter mer vanlig enn det forskerne har trodd til nå6. Det er uklart hvordan og hvorfor både denisovanerne og neandertalerne ble utryddet, men spor av deres eksistens bæres fortsatt rundt på jorda i dag.

Hvor like er vi egentlig? Historien om menneskets utvikling og erobringen av jorda stopper ikke her. Etter titusener av år med jeger- og sankersamfunn satt jordbruket virkelig fart på menneskers utbredelse. Vi bosatte oss, dannet stabile samfunn, og begynte å produsere mat. Videre kom inntreden av industri og moderne forskning og teknologi, som har hatt stor innvirkning på menneskesamfunnets utvikling. Til tross for den rivende utviklingen har menneskets grunnleggende biologi forblitt nokså uendret og befolkningen på jorda er genetisk ganske like. Som nevnt, var det relativt få mennesker som utvandret fra Afrika, og det var disse som la grunnlaget for den genetiske variasjonen som finnes utenfor det Afrikanske kontinentet i dag. Generelt sett er det liten genetisk forskjell mellom dagens folkegrupper. Ofte er det mer variasjon innen populasjoner enn mellom dem. Sammenligner man to tilfeldige individer fra ulike steder på kloden, vil ikke den genetiske ulikheten være større enn rundt 0,1 prosent7. Trekk som tidligere har blitt brukt som argumentasjon for rasediskriminering har derfor ikke grunnlag.

Fysiologiske ulikheter kan oppstå fra de samme genene. Videre har også miljøet mye å si for hvordan geneneblir uttrykt. Miljøpåvirkninger kan for eksempel være tilgang på næringsrik mat og skolegang, noe som er mangelvare i flere utviklingsland. Med globaliseringen av jorda vil ulike folkeslag interagere mer og de tilsynelatende forskjellene vil kanskje med det viskes ut. På grunn av mutasjoner og andre mekanismer som skaper endringer i genomet, vil allikevel den genetiske variasjonen øke med tiden og antallet mennesker på jorda. Evolusjonen er en konstant prosess, selv om den fra et menneskelig perspektiv opererer i skilpaddefart. Én ting er dermed sikkert: menneskene om 200 000 år vil være ulike menneskene som lever i dag.

Referanser:

1 3 5 6 Nielsen, R. et al. (2017) Tracing the peopeling of the world through genomics. Nature [internett]. Tilgjengelig fra: https://www.nature.com/articles/nature21347 [Hentet: 20.mars, 19].

2 4 National Geographic (2019) Map of Human Migration [Internett]. Nathional Geographic Partners, LCC. Tilgjengelig fra: https://genographic.nationalgeographic.com/human-journey/ [Hentet: 20.mars, 19].

3 7 Smithsonian Institution (2019) What does it mean to be human? [Internett] Tilgjengelg fra: http://humanorigins.si.edu/evidence/genetics [Hentet: 20.mars, 19]

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

I 2019 har det for noen blitt politisk korrekt å avvikle statusen til kunstnere med dokumentert eller antatt forkastelig livsførsel.

MONTAGES: Almodóvars parafraser av et liv: Smerte og ære.

TDNFDet er sosiale forskjeller i tilgangen til spesialisthelsetjenester i Norge. 

MONTAGES: Uprofesjonell vurdering av Tuva Novotnys Blindsone.

ARGUMENTOppdagelsen av honningbienes imponerende luktesans har inspirert forskere.