Portal

30 år med World Wide Web

MEDIEHISTORISK TIDSSKRIFT: Den første beskrivelsen av World Wide Web stammer fra 1989. Nå i 2019 fyller weben altså 30 år.

«March 1989», skrev den unge britiske fysikeren Tim Berners-Lee da han skulle datere et notat han nettopp hadde skrevet. I notatet foreslo han en ny måte å organisere den interne kommunikasjonen på ved det europeiske partikkelfysikklaboratoriet CERN, i grenseområdet mellom Sveits og Frankrike, der han arbeidet. Notatet er den første beskrivelsen på det han senere ga navnet World Wide Web. Nå i 2019 fyller weben altså 30 år. Jubileet – og medieformen – har siden reist uendelig mange spørsmål. Ett av dem er dette: Hvordan skal vi plassere World Wide Web – verdensveven – i medienes historie?

Umiddelbart må vi i dag kunne slå fast at også nyere medieformer som weben nå må kunne tildeles en plass i mediehistorien. Riktignok står vi fortsatt svært nær i tid, og det kan være krevende å betrakte utviklingen av verdensveven med historisk distanse. Dette er likefullt noe av det mest karakteristiske ved de nyeste medieformene: Til tross for at vi lever med dem til daglig, må vi også kunne forstå dem i et lengre tidsperspektiv og som historiske fenomener. Mediehistorie er et åpent og inkluderende fagfelt og må være nysgjerrig også overfor de nyeste mediene. For plutselig er de blitt et par menneskealdre gamle – og dermed en del av vår fortid.

Tim Berners-Lee konstaterte at ingenting skjedde ved CERN etter at han hadde sendt ut sitt notat. Året etter sendte han det derfor ut på nytt, nå med dateringen «May 1990». [1]

Vi kan altså datere World Wide Web-konseptet til årene 1989–90. Det hjelper oss til å plassere det i samtiden: 1989 var året da kommunismen brøt sammen i Øst-Europa. Mest kjent er Berlinmurens fall den 9. november, men hele året var fullt av forandringer. De fortsatte i 1990 da Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent. Sovjetunionen brøt sammen i 1991. Årene 1989–1991 ble de mest dramatiske i Europa på mange tiår og kom til å danne avslutningen på den kalde krigen, som hadde preget verden siden 1945. Rivaliseringen mellom øst og vest hadde utgjort mye av drivkraften bak den teknologiske utviklingen i USA og Sovjetunionen fra 1945 og frem til 1990. Etter at Sovjetunionen imponerte verden med sin Sputnik 1-satellitt i 1957 og deretter med stadig nye bragder i verdensrommet, opprettet USA sin egen romfartsorganisasjonen, NASA, i 1958. Mindre kjent er det at president Eisenhower samme år også opprettet organisasjonen Advanced Research Project Agency (ARPA), som utviklet ARPANET, som i dag regnes som forgjengeren til Internett. ARPANET stod ferdig i 1969 og ble demonstrert offentlig for første gang i 1972. Formålet var å knytte sammen datamaskiner fra eliteuniversiteter langs øst- og vestkysten av USA. [2] Det var forskere i disse miljøene som deretter utviklet protokollene som skapte Internett: TCP-protokollen i 1973–74 og IP-tillegget i 1978. Den samlede protokollen – TCP/IP – utgjør fortsatt den tekniske definisjonen av Internett. Hensikten med utviklingen av Internett var å skape et datanett som kunne knytte sammen andre datanett, uavhengig av deres innbyrdes systemer og standarder. Dette lyktes: Utover i 1980-årene skapte Internett forbindelse mellom stadig flere datanett. ARPANET begynte derimot å bli utdatert og ble lagt ned i 1990. Frem til da hadde Internett mest fungert som et arbeidsredskap for forskere, ingeniører og data-entusiaster. De var primært interesserte i hvordan datakommunikasjon kunne overføre informasjon enklest mulig mellom brukerne. De utviklet derfor «pakkesvitsjing» som overføringsmetode: en melding deles opp i småbiter som sendes via en rekke ulike veier før de settes sammen igjen hos adressaten. [3]

LES HELE MEDIEHISTORISK TIDSSKRIFT HER

Veiskille. Internett stod altså ved et veiskille i årene 1989–90, men ble lite brukt av vanlige mennesker da Tim Berners-Lee begynte å formulere sine idéer. Han hadde gjort seg kjent med den eksentriske dataguruen Ted Nelson, som i 1965 hadde lansert ideen om «hypertekst» som en ikke-lineær måte å organisere tekster på. Nelson tenkte seg at en tekst, via en lenke, kunne vise til en annen tekst, og den igjen til enda flere. Leseren trengte ikke å lese tekstene i noen bestemt rekkefølge; den var det opp til brukeren å bestemme. Dette var nyskapende tenkning om forholdet mellom tekster. Så kom Tim Berners-Lee inn i bildet. Hans idé var å knytte hypertekst og lenker sammen via Internett. Han ville med andre ord kombinere hypertekst og Internett. Det var noe nytt. Han klarte deretter å utvikle en måte å gjøre det på. Resultatet kalte han World Wide Web.

I 1999 utga Tim Berners-Lee sin egen beretning om hva han hadde gjort, Weaving the Web. Boken er et kildeskrift om den tidligste webhistorien, slik opphavsmannen ønsker å fortelle den. Likevel er det lett å bli nysgjerrig på innholdet: Hva var det egentlig som drev ham? Og i hvilken grad forstod han de fremtidige dimensjonene i det han holdt på med?

Tim Berners-Lee forteller at hans datainteresse tok form med inspirasjon fra en gammel viktoriansk bok i foreldrenes bokhylle: Enquire Within upon Everything. Bokens magiske tittel var en portal inn til en verden av kunnskap. Han så sitt første dataprogram – Enquire – som et forsøk på å skape noe liknende med data. Og han beholdt denne intensjonen mens han gradvis utviklet ideen til World Wide Web – forstått som en verden av kunnskap, der alt var knyttet til alt. [4]

Fremstillingen holdes oppe av hans tre forskeropphold ved CERN. For hver gang var han kommet lenger i utviklingen av sin idé. Han innrømmer at han kom inn på arenaen da hypertekst forelå som idé og Internett allerede fantes. Det avgjørende var at han forstod at ved å kombinere dem kunne han realisere sitt gigiantiske mål: å lage et system som knyttet sammen all informasjon på verdens datamaskiner. Han likte ideen om at et stykke informasjon ikke ble definert av sitt faktiske innhold, men av hva det var relatert til, og hvordan. Det var der – i selve lenken – at informasjonens mening befant seg, tenkte han. Hjerneceller var forbundet på en liknende måte: Det viktige lå i forbindelsene mellom dem. [5]

Et minimalistisk system. Mellom linjene kan vi lese at den unge fysikeren må ha vært besatt av sin idé – ellers ville han ikke ha arbeidet så mye med den, i jobb og fritid. Han så for seg et minimalistisk system med så få regler som mulig. For jo færre regler, jo større utbredelse kunne systemet få. Alle i hans system skulle derfor kunne fortsette å bruke sine datamskiner og systemer som før. Alle skulle lett kunne knytte seg til alle andre. Det skulle være enkelt å legge til en ny lenke. [6] Tim Berners-Lee er nokså nøktern i omtalen av hvordan han utviklet systemets grunnleggende bestandeler: protokollene. Det var tre av dem: Hypertext Markup Language (html) som definerte måten å lage nettsider på, Hypertext Transfer Protocol (http) som definerte overføringsmåten og Universal Resource Identifier (URI, senere URL), som anga adresseringen.

Som betegnelse på det hele vurderte han navn som «Information Mesh» og «The Information Mine», før han bestemte seg for å kalle det for «World Wide Web». Han puttet altså sin personlige visjon om et globalt lenke-system inn i selve navnet. Julen 1990 hadde han verdens første World Wide Web-browser og editor i funksjon på sin egen datamaskin ved CERN. Han kombinerte det videre utviklingsarbeidet med foredrag, demonstrasjoner på konferanser og utlegging av informasjon på Internett.

Folk ble imponert da de så at datamaskinen hans fant den etterspurte informasjonen på et tiendedels sekund. Det var ingen ventetid. Søkeresultatet kom umiddelbart. [7] Folk hadde vanskelig med å forstå at det ikke var noe mer enn disse tre: html, http og URI-ene. Det var ingen sentral datamaskin: Hans web var ikke en fysisk ting på et gitt sted, men et abstrakt rom der informasjon kunne eksistere. Straks noen hadde gjort et stykke informasjon tilgjengelig et sted, gjorde dette rommet innholdet tilgjengelig for alle de andre. [8] Brukerne kunne lage forbindelseslenker til et hvilket som helst annet dokument og referere til alt med letthet. Og alle skulle være i stand til å publisere og korrigere informasjonen.

Tidobling på ett år. Interessen økte etter at Tim Berners-Lee begynte å gjøre webteknologien kjent i hypertekstmiljøene. Fra da av begynte folk å gi ham hyppigere tilbakemeldinger. Og gradvis begynte databrukerne nå å oppdage World Wide Web. I årene 1991–93 økte antallet webtreff sterkt. Men webutviklingen trengte browsere, altså søkeprogrammer i den enkelte datamaskin. Flere slike ble utviklet – og med Mosaic i 1993 eksploderte aktiviteten på web. På ett år tidoblet bruken seg. [9] Utviklingen gikk så fort at Tim Berners-Lee begynte å se behovet for en nøytral teknisk instans som kunne videreutvikle webteknologien uten kommersielle motiver. I USA sa Massachussets Institute of Technology (MIT) ja til å huse hans konsortium. Tim Berners-Lee flyttet da over fra CERN til USA. Derfra ledet han så institusjonen han hadde skapt: World Wide Web Consortium, også kalt W3C. Dets oppgave var å lede webteknologien frem til sitt fulle potensial ved å videreutvikle protokoller og tekniske spesifikasjoner. [10]

I bokens andre del blir Tim Berners-Lee mer abstrakt og filosoferende. Han skriver at World Wide Web var mer en sosial oppfinnelse enn en teknisk. Han designet den for å få folk til å arbeide sammen. [11] Han ville at weben skulle være en vev, ikke et hierarki. [12] Han tillegger altså seg selv en rekke ideelle motiver, men er samtidig klar over problematiske sider ved teknologien han hadde skapt, for eksempel hvordan cookies og klikkregistrering av brukerne utfordret deres personvern ved at annonsører kunne å kjøpe slike data. Den observante leser kan her merke at Tim Berners-Lee egentlig er teknolog og ikke samfunnsforsker: Han forstår kanskje teknologien bedre enn de kreftene som virker i samfunnet. Tenkningen hans kaster likevel lys over webteknologien: Hans drøm var at alle skulle kunne dele kunnskap, og at maskinene skulle være der for menneskene og ikke omvendt. [13] Han ønsket at brukerne skulle skape noe selv på weben, ikke bare finne det andre hadde skapt. [14] Han brukte åpen kildekode, slik at alle skulle kunne laste ned, bruke og forandre, helt gratis. Mot slutten av boken skisserte han ideene til det han kalte en «semantisk web», som han mente kunne ta teknologien enda videre i fremtiden. [15] Ikke overraskende avsluttet han sin bok på en optimistisk måte: «if we have the individual will, we can collectively make of our world what we want.» [16]

Enmannsarbeid. Weaving the Web er en lettlest bok, til tross for sitt tekniske innhold. Den er skrevet for allment interesserte lesere, ikke for IT-eksperter. Den viser at webteknologien langt på vei var et enmannsarbeid. Tim Berners-Lee hadde ingen stab og måtte gjøre mye av utviklingsarbeidet alene, kun med noen ytterst få interesserte kollegaer. Det er påfallende sammenliknet med Internett, som ble utviklet av store forskermiljøer i fellesskap. Og som så mange andre forskere og kunstnere i historien ble han møtt med likegyldighet og manglende forståelse i årevis. Det må ha krevd stor utholdenhet av ham å fortsette under slike forhold, men fremtredende forskere har ofte spesielle personlige egenskaper: De lykkes fordi de aldri gir opp.

Resultatet han skapte – World Wide Web – viste seg snart som en særdeles kraftfull teknologi. Med webteknologien gikk Internett inn i en ny fase: den la seg på en måte over Internett og åpnet det for alle. Internett forlot forskernes verden og ble til markedsplass, debattforum, atelier, seminarrom, politisk arena og plattform for medier av alle slag. World Wide Web utgjør derfor det viktigste skillet i Internettets utvikling. Webens opprinnelse i 1989–90 og de påfølgende årene var avgjørende. Antall websider vokste raskt fra 1993. IT-bransjen opplevde snart en ellevill vekst. Nye bedrifter etablerte seg. Alle bygde på kombinasjonen av Internett og World Wide Web. Deres navn er idag velkjente: Yahoo! (1993), Amazon (1994), Google (1998), Facebook (2004) osv.

Idag er World Wide Web så mye brukt at teknologien nærmest har vokst inn i det moderne samfunnets virkemåte. Vi må derfor kunne slå fast at det er få enkeltforskere som har hatt større betydning for vår tids kommunikasjon enn Tim Berners-Lee. I mediehistorien kan vi uten videre plassere ham og webteknologien ved siden av Morse og telegrafen, Bell og telefonen og Marconi og radioen. Altså i første rekke. Intet mindre.

Plassering i mediehistorien. Det som gjenstår, er å plassere World Wide Web i selve mediehistorien. Dens plass der må defineres på en bredere måte enn kun ved å henvise til opphavsmannens egenskaper og intensjoner, selv om de var avgjørende i starten. Om det skyldtes teft eller tilfeldigheter skal være usagt, men timingen var perfekt: Internett stod ved et veiskille, og datafolk hadde maskiner som ofte ikke fungerte sammen. Ved å utvikle sine minimalistiske løsninger for protokollene html, http og URL-er skapte Tim Berners-Lee akkurat det dataverdenen trengte for å komme videre. Oppfinnelsen av World Wide Web ble avgjørende for den videre utviklingen av Internett i 1990-årene – som dermed også for alle senere nettbaserte medier. World Wide Web har over tid gått fra å være en av flere applikasjoner på Internett til å bli en slags hovedplattform for nye sosiale applikasjoner, slik som Facebook og Twitter. Dette har foregått i flere trinn: via den såkalte Web 2.0-fasen som tillot presentasjon av identitet og bygging av relasjoner og frem til et nytt stadium ble nådd rundt 2010 med apper, strømming og markedskonsentrasjon. [17] Slik har webteknologien kommet til å gjennomsyre mediebransjen i stadig større grad.

I tillegg er webteknologien for lengst integrert i infrastruktur og samfunnsbærende institusjoner. Den har fått en nesten grenseløs påvirkning på folks hverdagsliv, men også på kultur, politikk og samfunn i en mer generell forstand. Selv om Tim Berners-Lee tenkte seg World Wide Web som en publiseringskanal åpen for alle, er det grunn til å spørre om han innså hva webteknologien ville bety, helt konkret, på forskjellige samfunnsområder. Hans bok tyder på at han nok tenkte mer generelt og idealistisk om akkurat dette. Han skriver for eksempel intet om at han hadde til hensikt å revolusjonere undervisningsformene i utdanningssektoren eller innholdet i et fag som historie. Han skriver heller intet om forholdet mellom webteknologien og historieforskningen. Men i dag kan vi slå fast at Internett og World Wide Web allerede har kommet langt i å revolusjonere også denne typen arbeid. Det er nok å vise til bøker som Toni Wellers History in the Digital Age og T. Mills Kellys bok Teaching History in the Digital Age. [18] Både innholdet og titlene på disse bøkene viser at historieforskning og -undervisning i dag utfordres på en nesten grunnleggende måte av de nye digitale medieformene: Et stort antall historiske kilder legges daglig ut på Internett, det vil si ut på websider – som Tim Berners-Lee la grunnlaget for. Dermed er det ikke lenger nødvendig å oppsøke et fysisk arkiv for å finne historisk materiale. Nå ligger de åpent og tilgjengelig på Internett.

Dette gjelder like mye for fagfeltet mediehistorie. Vi finner omfattende samlinger av historiske aviser, fotoer, filmer, samt radio- og TV-programmer og så videre på websidene til Nasjonalbiblioteket og NRK – og utallige andre steder. Det betyr at vi må utvikle en ny type historiefaglig kildekritikk, som tar opp i seg hva de digitaliserte kildene på weben egentlig betyr. [19] Selv om en digital versjon gjengir innholdet fra en fysisk originalkilde – en papiravis, filmrull og så videre – nøyaktig helt ned til minste detalj – så er det en stor misforståelse å tro at det er et enkelt en-til-en-forhold mellom de to. Den digitaliserte versjonen på weben er ikke originalen, den gjengir kun originalkilden i digital form, det vil si som en datafil lagret i en database. Mens papiravisen og filmrullen er fysiske og materielle former, er den andre kun en immateriell, digital reproduksjon. Flere bøker er allerede skrevet om akkurat denne forskjellen, slik som James Mussells The Nineteenth-Century Press in the Digital Age (2012) og Paul Goodings Historic Newspapers in the Digital Age (2017). Begge bøker argumenterer for at overgangen fra arkiver med originale papiraviser til digitaliserte nettversjoner av de samme avisene må sees som en prinsipiell og helt grunnleggende forandring som forskerne er nødt til å ta hensyn til.

Man kan ikke forvente at Tim Berners-Lee skulle diskutert slike ting i sin bok. Han er mer teknolog enn sosiolog og mer dataekspert enn historiker. Men som webteknologiens far la han et grunnlag som i dobbelt forstand utfordrer dagens mediehistorikere: først alle de nye webbaserte medieformene – som i seg selv representerer et enormt felt for forskning – og dernest indirekte gjennom vår tids oppbygging av enorme webarkiver med mediehistorisk innhold i digital form. Disse siste er nå i ferd med å få betydning for hele det mediehistoriske fagfeltet og dets metoder. [20] Det får bli oss andre som tar opp slike spørsmål. Og det mediehistoriske kunnskapsfeltet er – av innlysende grunner – nettopp et sted der slike diskusjoner hører hjemme.

Referanser:

Berners-Lee, T. (1999/2000). Weaving the Web. The Original Design and Ultimate Destiny of the World Wide Web. New York: Harper Business

Gooding, P. (2017). Historic Newspapers in the Digital Age: «Search all about it!». Oxon & New York: Routledge

Jensen, H.S. (2017). «Digitale arkiver som medskabere i ny historieskrivning». Drotner, K. og Iversen, S.M. (red.). Digitale metoder. At skabe, analysere og dele data. Fredriksberg: Samfundslitteratur

Kelly, T.M. (2016). Teaching History in the Digital Age. Michican: University of Michigan Press

Mussell, J. (2012). The Nineteenth-Century Press in the Digital Age. Basingstoke: Palgrave Macmillan

Rasmussen, T. (2006). Nettmedier. Journalistikk og medier på Internett. Andre utgave. Bergen: Fagbokforlaget

Rasmussen, T. (2007). Kampen om Internett. Oslo: Pax

Rasmussen, T. (2016): Hva skjer med Internett og Web? Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Sloan, W.D. red. (2014). The Media in America: A History. Niende utgave. Northport: Vision Press

Weller, T. red. (2013). History in the Digital Age. London & New York: Routledge


[1] Tim Berners-Lees notat, «Information Management: A Proposal, March 1989, May 1990», er fullstendig gjengitt i Berners-Lee 2000: 211 f.

[2] Sloan red. 2014: 506

[3] Rasmussen 2007

[4] Berners-Lee 2000: 1 ff.

[5] Ibid.: 12

[6] Ibid.: 2000: 16

[7] Ibid.: 38

[8] Ibid.: 37

[9] Ibid.: 65

[10] Ibid.: 94

[11] Ibid.: 132

[12] Ibid.:139

[13] Ibid.: 157–158

[14] Ibid.: 169

[15] Ibid.: 180

[16] Ibid.: 209

[17] Rasmussen 2016

[18] Weller 2013, Kelly 2016

[19] Jensen 2017

[20] Se temanummeret «Den historiske digitaliseringen», Mediehistorisk Tidsskrift nr. 2 (30), 2018

Mer fra Portal