Annonse
14:11 - 10. mai 2019

Skarp skildring av klasse og identitet

MONTAGES: Det postkoloniale blikket i Ousmane Sembenes gjennombruddsfilm Black Girl.

Medaljens bakside: Diouana  (Mbissine Thérèse Diop) får jobb som barnepike hos en borgerlig, fransk familie. Alle foto fra Black Girl (1966) / Ousmane Sembene / Christian Lacoste
Annonse

Sofia Coppolas audiovisuelle moodboard
I et usedvanlig analogt og stofflig univers av brokadesilke og musselin, skaper Coppola en taktil opplevelse som går langt utover hva vi forventer av såkalte kostymedramaer i Marie Antoinette.

Paul Verhoeven – Den komplekse provokatør
Det vi fant var mye mer – Verhoevens samlede filmer var en åpenbaring. Vi fant en rik, eklektisk og modig filmografi, preget av humor og snert, energi og intelligens, lek og spenning, samfunnskritikk og voldsomme virkemidler.

Logan ofrer seg for superheltenes fremtid
 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Ousmane Sembenes gjennombruddsfilm Black Girl («La noire de…», 1966) er en skarp skildring om klasse og identitet, som retter kritikk mot sosiale maktstrukturer og nykolonialismen, gjennom å fortelle historien om Diouana (Mbissine Thérèse Diop), en ung, afrikansk jente som er barnepike hos en borgerlig, fransk familie i Dakar – og glad for å være i jobb – men som får se baksiden av medaljen når hun følger med dem til Frankrike.

Filmen åpner med bilder av passasjerskipet MS Ancerville som legger til kai et sted i Sør-Frankrike, en gang midt på 1960-tallet, og vi følger en slank, sort kvinne i en chic sommerkjole (hvit, med sorte prikker – som for å uttrykke hele filmen i et plagg) komme av båten med en liten koffert i hånden. Hun blir møtt av en hvit, fransk mann, Monsieur (Robert Fontaine), som kjører henne til familiehjemmet i Antibes, der hun innkvarteres på sitt lille værelse og går i gang med sitt arbeid. Diouana forstår raskt at hun nå ikke bare er barnepike, men også hushjelp og tjener for alle i familien, og ved hjelp av en dagboklignende fortellerstemme på lydsporet får vi etter hvert høre hennes indre tanker, som indikerer at ikke alt er som det skal: «Kjøkkenet, badet, soverommet, stuen… det er alt jeg gjør. Hvem er menneskene som bor her? Dørene er stengt, dag og natt… natt og dag.»

Etter denne åpningssekvensen introduserer Sembene en tilbakeblikkstruktur i narrativet, og vi fraktes tilbake til Dakar – hovedstaden i vestafrikanske Senegal, som i over hundre år (fra 1854 til 1958) var en fransk koloni, og som i august 1960 ble en fullt ut selvstendig stat. Som en liten silhuett i millionbyen finner kameraet tilbake til den unge kvinnen, her noen måneder tidligere, mens hun er ute for å lete etter en jobb. Det er ikke lett, forstår vi, men optimismen og pågangsmotet råder – hun er et medlem av den unge, frigjorte generasjonen som skal være med å forme denne unge, frigjorte nasjonen.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Mer fra Portalen

I 2019 har det for noen blitt politisk korrekt å avvikle statusen til kunstnere med dokumentert eller antatt forkastelig livsførsel.

MONTAGES: Almodóvars parafraser av et liv: Smerte og ære.

TDNFDet er sosiale forskjeller i tilgangen til spesialisthelsetjenester i Norge. 

MONTAGES: Uprofesjonell vurdering av Tuva Novotnys Blindsone.

ARGUMENTOppdagelsen av honningbienes imponerende luktesans har inspirert forskere.