Vi befinner oss i NRKs lokaler på Marienlyst, hvor Adiele Helen Krüger Arukwe jobber som musikkprodusent. I tillegg til i velge ut musikk og annet innhold for NRK P3, MP3 og den nye nettradiokanalen P3X, er hun også DJ på kveldstid – du har sikkert hørt henne på Blå eller andre av hovedstadens utesteder sammen med tidligere makker i Gymmen, Nora Mamdu, eller kanskje har du til og med fått med deg en av de fete klubbkveldene hun har arrangert sammen med lokale DJ-er i New York.
Det er ikke bare på klubbscenen Adiele er i sitt ess, hun er også lokalkjent i korridorene i FNs hovedkvarter på Manhattan. En god kombinasjon av journalistisk og politisk interesse, kombinert med musikalsk teft, har gjort at hun fikk den sjeldne æren å bli omtalt av utenriksministeren i pressen og bli en av hennes favoritt-DJ-er! Etter en kort fotoshoot på NRKs tak en solrik søndag formiddag, sitter vi på kjøkkenet i etasjen av bygget som huser P3-avdelingen. Frisk vårluft siger inn av det åpne vinduet bak oss, og blander seg med lukten av kaffen Adiele lager til oss. Hun sier fornøyd:
– Hehe, det er jo helt vilt, ikke sant? Det var en kombinasjon av ekstremt mange tilfeldigheter og hard jobbing. Det hele startet med at jeg jobbet i den norske FN-delegasjonen i New York, som nå jobber med en kampanje for å komme seg inn i sikkerhetsrådet. Det innebærer hardt kampanjearbeid for å sikre at så mange land som mulig stemmer på Norge under valget. Hvordan de forskjellige landene velger å lansere kampanjen sin er en veldig stor greie i FN, det er da man presenterer kampanjeproduktene, fargekodene og kjernesaker man har valgt å bruke. Det hele begynner med en stor lanseringsfest, og etter festen begynner alt kampanjearbeidet opp mot valget. Mens Irland hanket inn U2 og hadde en superfancy privat fest for alle de øverste i systemet, så hadde Norge en stor fest for alle sammen, hvor jeg spilte. Det ble en stor suksess – utenriksministeren danset så mye at hun til slutt måtte ta av seg skoene, og det var sånn jeg ble en av favoritt-DJ-ene hennes!
– Du kom til FN på grunn av studiene, men benyttet også sjansen til å jobbe med musikk mens du var i New York. Har det vært utfordrende å drive med to så forskjellige ting samtidig?
– Ja, jeg tar en master i journalistikk, og oppholdet i FN tok jeg som en del av denne graden. Først var jeg trainee, men en i en periode fylte jeg rollen som presseansvarlig. Journalistikken har alltid vært en stor yrkesmessig interesse, og i NRK så får jeg kombinert den med musikk, som er hobbyen min. Sånn sett er det en veldig fin kombo, de to interessene mine utfyller hverandre i én jobb.
– Hva var det viktigste du lærte av oppholdet i New York?
– Jeg lærte veldig mye om meg selv. Jeg fikk et annet syn på det å drive med musikk og kreative ting. I New York er det så sykt mange miljøer, så sykt mange nisjer … Det er plass til alle. I stedet for å prøve å tvinge seg inn i en eller annen ramme, som man kanskje i større grad føler at man må gjøre her i Norge, så kunne man bare være selv seg – uten å måtte tilpasse seg noen eller noe. Og så lærte jeg både gjennom jobben i FN og gjennom musikken at the sky is the limit; man kan gjøre akkurat det man har lyst til å gjøre, og nå akkurat dit man har lyst til å nå. Man må bare jobbe hardt!
(…) så jeg meldte meg på som DJ på UKA i Trondheim, uten å være DJ.
Teknisk fra første stund.
Adiele forteller om hvordan det å bo i New York gjorde henne mer uredd, både når det gjelder å være seg selv som person, og også som artist. Jeg mistenker likevel at hun alltid har vært litt mer uredd enn andre, og det får jeg bekreftet når hun forteller hvordan hun begynte som DJ:
– Jeg fikk et vikariat som musikkprodusent for mange år siden, og siden alle de andre musikkprodusentene var DJ-er i tillegg, tenkte jeg at jeg også burde prøve meg på det. Så jeg meldte meg på som DJ på UKA i Trondheim, uten å være DJ. Jeg bare solgte meg selv inn med «jeg kan mye om musikk og jobber i P3, jeg kan ikke spille teknisk, men er åpen for å lære det». Jeg ble valgt med i en DJ-gruppe på ti stykker, og jobbet som frivillig der i tre uker. På den måten lærte jeg å spille med de andre DJ-ene. I tre uker jobbet jeg i P3 fra 9–17 på dagtid, dro hjem, trente, sov en time eller to, spiste middag, og dro på ny jobb klokka 23 og spilte til tre om natta! Det var beinhardt arbeid, men det var sånn jeg kom inn i det. Resten lærte jeg sakte, men sikkert – blant annet spurte jeg et utested i Trondheim, Diskoteket, om jeg kunne stå der og øve sammen med ei venninne. Vi øvde i flere timer to ganger i uka, og etter hvert ble vi gode. En kollega på P3 hadde også et kurs for meg og en annen om det tekniske, altså hvor alle ledninger skal inn og sånn. Det er veldig viktig å kunne det også, spesielt som kvinne. Jeg har opplevd mange ganger å komme på spillejobber og at menn er sånn, «jeg tar ledningene,» da er det greit å kunne si «neida, jeg kan ta dem selv, jeg».
– Det har jeg hørt av omtrent alle damene jeg har intervjua som jobber med musikk, at lydmenn aldri tror de kan noe teknisk!
– Ja, det er derfor det helt fra begynnelsen av har vært viktig for meg å lære disse tingene. Jeg er sånn som person, at hvis jeg skal gjøre noe, så vil jeg gjøre det ordentlig, og hvis jeg skal kunne noe, så vil jeg kunne det ordentlig. Det tror jeg reflekteres på mange måter i livet mitt, men også i DJ-ingen. For meg er det veldig viktig for å kunne hevde meg som kvinne at jeg vet hva jeg driver med, at jeg ikke bare står der når noe må fikses.
– Mens vi snakker om å vite hva du driver med. Hva gjør egentlig en musikkprodusent på radio?
– Tittelen musikkprodusent får jo ofte folk til å tenke at vi lager musikk, men det å produsere musikk for radio er noe helt annet. Det går ut på at vi får ekstremt mange mailer fra artister og plateselskaper med musikk som vi hører gjennom – jeg prøver etter beste evne å høre gjennom alt, det synes jeg er veldig viktig og det har vi et ansvar for i NRK. Vi vurderer musikken vi får inn og tar med det vi liker best inn på musikkmøter. Der sitter vi fem stykker og vurderer låtene for spillelisting. Så jobben går egentlig ut på å til enhver tid passe på musikken på P3 og MP3. Det er veldig mye jobb bak musikken, man tenker kanskje at noen bare slenger inn noen låter og så går det som det går, men alt er veldig nøye lagt opp – både hvilke låter og rekkefølgen vi spiller dem i er veldig viktig for at det skal bli det du hører på radio.
– I tillegg til P3 og MP3, jobber du også med det nye P3X-prosjektet, kan du fortelle oss litt om det?
– P3X er et prosjekt for urban musikk, fordi vi i veldig mange år nå har sett at urban musikk vokser i popularitet. Det blir mer og mer viktig for ungdom, folk identifiserer seg med det. Det handler ikke bare om sjangeren hiphop eller artister som Travis Scott og Sheck Wes, det handler om en kultur, det handler om stil, det handler om klær og sko, måter man prater på, serier man ser, humor man har – det er en hel kultur, og vi ønsker å ta denne kulturen på alvor. Vi har derfor opprettet en nettradiospiller som bare spiller hiphop og R&B døgnet rundt, en kombinasjon av norsk og utenlandsk. Vi spiller det nyeste og beste innen hiphop og R&B, og parallelt med dette har vi opprettet en videopodkast på Youtube hvor vi intervjuer sentrale personer innen det urbane miljøet i Norge. Vi har startet med artister, og kommer til å intervjue flere andre etter hver. Det er et dybdeintervju, en lengre samtale som går mer inn på livet og dypere ting, ikke bare musikken deres eller overfladiske ting. Vi så at det manglet noe sånt, at man ikke prater med det urbane miljøet om de dypere tingene – det er det vi har lyst til å gjøre.
Utelivet er veldig segregert, selv om musikk ikke er det.
Fokus på heterogenitet.
Mangfold har på mange måter vært viktig for Adiele siden begynnelsen av hennes DJ-karriere, ikke bare når det gjelder likestilling og å bli tatt på alvor selv, men også når det gjelder å skape et miljø hvor alle føler seg velkomne. Det begynte med Gymmens første gig, på det nå nedlagte utestedet Fisk & Vilt i Oslo:
– Vi skulle varme opp for en annen DJ, men hun måtte dessverre i en begravelse, og da sto vi der og bare «oi, shit, nå må vi ta den kvelden her selv!» Vi var helt ferske og hadde aldri spilt for et publikum sammen som en duo, men vi lot det stå til, og det ble til en av de beste kveldene jeg har hatt som DJ! Det jeg likte så godt var at det var et så mangfoldig publikum – det var så mange forskjellige folk både når det kom til alder, bakgrunn, hudfarge og legning, og vi likte den stemningen veldig godt. Det ble veldig viktig for oss som duo i arbeidet vårt fremover å prøve å holde på denne stemningen, fordi vi ofte hadde sett at musikksjanger og alder ofte bestemte hvor du går ut. Utelivet er veldig segregert, selv om musikk ikke er det. Du kan jo være hvem du vil og høre på hva du vil, mens hvor du velger å gå ut, handler ikke bare om hva du hører på, men hva du identifiserer deg som og hvor du hører hjemme. Jeg hører for eksempel masse på disko house, det var det musikkinteressen min begynte med, men jeg går aldri ut på vestkant-steder som spiller det. Ikke fordi jeg ikke liker musikken, men fordi jeg ikke identifiserer meg med den kulturen. Sånne ting gjør jo at klubbverdenen blir mer segregert enn den egentlig trenger å være. Det vi så på Fisk & Vilt-kvelden var at dette handler jo bare om å ha det gøy sammen og å ha glede av den samme musikken, men det er vanskelig – som DJ er man veldig temmet av utestedene og hva de vil ha. Man ser ofte i utlandet at klubbene er veldig tydelige på at det skal være no sexism, no homophobia, no racism, at det er noe man er veldig opptatt av, men det er ikke så veldig mye sånt i Norge enda, og mange utesteder er også negative til visse sjangre.
Sosiologisk problem.
Vi snakker videre om hvordan en del klubber, både i Oslo og i andre norske byer, er negative til å spille musikk som tiltrekker seg et mangfoldig publikum. Spesielt hiphop som sjanger har fått skylda for enkeltepisoder med vold som har oppstått på klubber. Adiele sier det ikke musikken som er problemet:
– Det er et sosiologisk problem. Det kommer av at det er forskjeller i den byen her, og det er forskjeller i verden. Hiphop som sjanger tiltrekker seg mennesker som kanskje har det vanskelig eller er vanskeligstilte i samfunnet, fordi den snakker til dem. De kan identifisere seg med den fordi den er laget av andre mennesker som også har eller har hatt det vanskelig. Det er egentlig noe man burde studere eller skrive en sak om, ta de store pilarsjangrene, som house for eksempel: når du hører på house, så er det veldig glad musikk, tekstene er enkle og banale, man synger om livet og at ting er bra. Det når ut til mennesker som er på dop for eksempel, fordi det er veldig euforisk. Også kan du ta rock, hvor man kan synge om alt fra kjærlighet til død, og vanskeligheter knyttet til det, også tar man hiphop, hvor man hører om gunshots, hvor det snakkes om gangstervirksomhet – man snakker om det fordi det er en realitet. Sånn er det, så enkelt er det. Det er et mye større problem enn musikken og enn en DJ kan gjøre noe med.
Tydelige rammer.
Hiphop som sjanger har også endret seg de siste årene etter hvert som den er blitt en del av populærkulturen, og Adiele nevner at mange artister nå uttrykker seg mindre aggressivt, og er mer åpne enn før. De snakker om sårbare temaer som psykisk helse, og på den måten speiler de samfunnet på andre måter enn tidligere. I begge tilfeller mener hun at musikken speiler reelle problemer som det er dumt å undertrykke:
– Det er folk som går rundt med grønnere, det er folk som er i gjenger, det er folk som har det kjipt. Man går jo ikke inn på Blå og skyter noen fordi man synes det er gøy. Man gjør det jo fordi det er et problem et eller annet sted. Vi kan ikke overse de problemene, de problemene må vi ta på alvor. Derfor liker jeg veldig godt Diskoteket i Trondheim, som jeg pleier å spille på. De har en deal med de menneskene i Trondheim de vet kan ha det sånn, at «vi ser dere, vi vet hva dere driver med. Vi vet at dere liker å komme hit og henge, spesielt når det er de og de typer sjangre som spilles, men gjør dere noe galt innenfor våre vegger og innafor våre rammer, da er det rett ut». Da får de den gjensidige respekten. Da vet de menneskene at «ok, når jeg er her, så skjerper jeg meg». Og når de er utenfor, om de må selge dop for å overleve liksom, så er ikke det noe jeg eller utestedet legger seg oppi. Bare ikke gjør det inne på utestedet. Sånn kommer vi tilbake til det vi snakket om i stad, om hvor viktig det er for klubbene å ha klare rammer for hvordan folk skal oppføre seg. Dette gjelder også når det gjelder no sexism, no homophobia, no racism. Det betyr jo ikke at folk med de holdningene aldri kommer på klubben eller at de holdningene ikke eksisterer utenfor klubben, men når man er der, så må man forholde seg til de reglene. Det tenker jeg er et fint sted å starte.
– Hva slags musikk liker du best å spille selv?
– Jeg synes det er vanskelig å definere, jeg aner ikke hva jeg skal kalle de rare SoundCloud-remiksene jeg spiller, hehe! Jeg aner ikke hva slags sjanger det er engang, men etter hvert så har jeg prøvd å koke alt ned til en ting: svart musikk. Det er grunnlinja, og inkluderer alt fra hiphop og R&B til kuduro og dembow, dancehall, afrobeat og reggae og alt imellom! Jeg elsker harde rytmer og trommer og sånn, det er den røde tråden, men så krydrer jeg det også med remikser og edits.
Både The Doyennes og Adiele må videre ut i søndagssola, og vi takker for oss og kaffen. Vi gleder oss til å høre mer fra Adiele, og fram til neste gang hun spiller ute, anbefaler vi at du sjekker ut de nevnte SoundCloud-remiksene hennes.