Annonse
10:48 - 04. april 2019

Spontanitet, lenge leve! Eller?

ARGUMENT: Spontanitet er ofte assosiert med noe positivt. Å være en spontan jente ser flott ut i Tinder-bioen. Du høres morsom og eventyrlysten ut. Men kan de spontane påfunnene gå for langt?

Annonse

For meg startet det i det små. Jeg sa ja til fester i forkant av viktige gjøremål, selv om jeg blir over gjennomsnittet dårlig av alkohol. Jeg hadde flere avtaler på samme dag som kræsjet med hverandre. Jeg klarte ikke å takke nei til frivilligverv og slang på en bartenderjobb ved siden av fulltidsstudier. Det hele toppet seg i fjor, da tre konkrete hendelser viste meg hvor latterlig langt jeg kan gå hvis jeg ikke tenker meg om.

Det korte livet som Rocky Satan. Etter et halvt år i min første bartenderjobb innså jeg at det ikke var noe for meg – jeg hadde verken tiden eller evnene som trengtes. Aldri skulle jeg stå på feil side av baren igjen. Men så dukket den opp; stillingen som kombinert skuespiller og bartender i en ny kunstbar. Hvem kan si nei til det?

Som selverklært «verdens verste bartender» burde jeg ha forstått at dette ikke var deltids- jobben for meg, men en måned senere sto jeg der i en lærshorts jeg ikke fikk puste i, knallrøde nettingstrømper, sølvøyenskygge og boots – og var Rocky Satan. Ja, jeg valgte selv både navn og kostyme. Det endte med at jeg sa opp og fikk gå på dagen. Jeg skulle ønske dette var slutten på visa, men jeg takket ja til enda en bartenderjobb noen måneder senere.

Den tunge tiden i jungelen. Da jeg sa opp jobben som bartender måtte jeg gjøre noe annet, og begynte derfor på master. Det viste seg raskt at det ikke var noe for meg, det var altfor teoretisk og jeg ble gradvis mindre motivert til å nærme meg lesesalen. Som et avbrekk dro jeg og besøkte min danske venn i København, som også er ganske spontan. Dagen jeg kom hadde hun sagt opp sin faste jobb og var helt i hundre. Nå skulle hun ut og reise!

«Du vil ikke bare bli med til Vietnam eller noe, da?» spurte hun meg. «…jo» svarte jeg.

Vi bestilte billetter til Hanoi og en uke senere satt vi på flyet til Vietnam, midt i eksamensperioden. Det var ikke eksamen som bekymret meg, det var vaksinene. De fleste drar nemlig ikke til et fremmed, eksotisk land uten å være godt vaksinert. Det gjorde vi.

Selvfølgelig skjedde det uunngåelige. En time inn i en tur dypt inne i en fuktig og mørk jungel slang guiden vår nonchalant ut, «I hope everyone has taken their malaria medicine». Vi så skrekkslagne på hverandre. Blikket sank ned på våre bare armer og ben. Vi sto der som to naive unger med vannkopper, begge badet i røde, utstående stikk fra topp til tå.

Da jeg var manager for to klovner. I min jobbsøken sendte jeg ut flere søknader enn jeg hadde kontroll på. Derfor dukket det opp ting jeg ikke hadde satt meg inn i. Etter et veldig hyggelig jobbintervju, men uten noe håndfast om tid og penger, takket jeg ja til en managerstilling for et teaterkompani. Kompaniet besto av to personer som begge var utdannet til klovner ved en av teaterskolene i Paris. To uker etter at jeg hadde takket ja satt jeg på flyet til London, i min nye managerstilling, for å være med dem på show. I fire dager var jeg med på alt fra øvinger til å lage rekvisitter, til å kjøpe mat og skrive Facebook-innlegg. Joda, moro med teater og kultur, ingen tvil om det, men jeg hadde ingen erfaring med å være manager. Det hele toppet seg da forestillingen var i ferd med å starte og vi innså at vi manglet tekniker. Det hadde liksom forsvunnet i tegningen av plakater og øvingen av replikker. Så plutselig satt jeg der da, på en tilfeldig teaterscene i østre del av London et sted, og styrte lyd via et miksebord for to klovner. Ikke hadde jeg sett hele stykket live før heller, det rakk vi aldri, så når «All the single ladies» skulle dundre over anlegget var rimelig uklart for meg.

Kort tid etter fikk jeg et annet tilbud om fast jobb og kunne derfor ikke bli med de følsomme klovnene på den månedslange turneen i Edinburgh – min managerkarriere var over.

Jeg liker å tro at jeg har lært av disse hendelsene, men ærlig talt er det vanskelig å gå fra å være like kronisk ja-menneske som Jim Carrey, til å skulle begrense sine impulser. Jevnt over er det herlig å være spontan og å ikke lide av beslutningsvegring. Det kan ta deg steder – som til London og Vietnam! Men ta det fra meg, noen ganger er det lurt å tenke seg om én gang til.

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

SYN OG SEGN: Kunst og kyrkje, det er litt som å seie kvinner og kyrkje.

PAN: En borgerlønn på drøyt 200 000 kroner til alle slår ikke hull på statskassa.

ARGUMENT: Er snøfnugg-generasjonen i ferd med å ta livet av komedien? 

THE DOYENNES: – Utelivet i Oslo er veldig segregert.

ARGUMENT: Til alle ja-mennesker som ikke kan begrense sine impulser.