Annonse
08:42 - 11. april 2019

Komedie i krenkehysteriets tidsalder

ARGUMENT: I et nettsamfunn der alle har tilgang til å ytre sine meninger må vi balansere mellom å vise hensyn og sensur som følge av oversensitivitet. Er snøfnugg-generasjonen i ferd med å ta livet av komedien? 

Annonse

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

I nyere tid har vi i den vestlige delen av verden fått et hav av diskusjoner om «politisk korrekthet». Som en helhet har vi blitt mer tolerante i forhold til for eksempel homofili, transkjønnethet og ikke-binære kjønnskategorier. Dette har vært en revolusjonerende fremvekst i nyere historie som har åpent dørene for de som lenge har vært «utenfor» til å kunne «komme inn». Vi snakker mer åpnet om mental helse, uførhet, kjønnsidentitetsforstyrrelser, seksualitet, ja, you name it. Vi kan gi oss selv en klapp på skulderen for å ha kommet så langt, men det er likevel en lang vei igjen. Vi som har vokst opp med internett og hatt tilgang til ytringer fra hele verden – fra alle politiske retninger, sosiale klasser og tilhørigheter – har måttet forholde oss til langt mer enn tidligere generasjoner. Og selv om sosiale medier har forbedret hverdagen vår betydelig, så har de også en negativ side: Internett kan brukes som kanal for spredningen av falske nyheter og overdrivelser, og er en plattform for nettroll som har som mål å krangle med andre. Den teknologiske fremgangen har gitt alle og enhver anledning til å uttale seg, noe som er bra for ytringsfriheten og demokratiet, men ikke nødvendigvis like bra for kvaliteten på den offentlige samtalen. Som en bieffekt av dette ser vi en tendens til forsøk på sensur. Vi kan påstå at toleransen har gått så langt at den har krysset en grense: Man tviholder på dens faktum og benekter alt som kan true den, kanskje, til en grad hvor det blir irrasjonelt. Er den nye generasjonen for sensitiv? Har vi mistet evnen til å tulle og le?
 

Snøfnugg
Begrepet «snowflake», brukt om personer, blir av urbandicitonary.com definert som: «En veldig sensitiv person som lett blir såret eller fornærmet av andres uttalelser eller handlinger.» Noen påstår at snøfnugg-generasjonen er sensitive på grunn av overbeskyttelse gjennom oppveksten og stadig ros over den minste oppnåelse eller gode handling. Andre, som allerede nevnt, forklarer det gjennom internettets stygge side. Uansett så vil jeg hevde at denne sensitiviteten har gått for langt. I definisjonen ligger det en påstand om en narsissistisk tankegang, nemlig at verden handler om en selv. At når det er noe man selv ikke liker så blir man krenket. På den ene siden kan man si at det er bra at den yngre generasjonen tar viktige temaer mer på alvor enn hva som har vært tilfellet tidligere og ønsker å skape en offentlig arena for åpenhet og toleranse. På en annen side kan det føre til en innsnevring av hva som kan snakkes om i det offentlige, at det ikke lenger tillates at visse temaer blir spøkt om eller drøftet på en annen måte enn det en selv mener er «politisk korrekt». Hvor går grensen mellom å ta hensyn og oversensitivitet?
 

(Manglende) fornuft og følelser
Man skal ikke se langt for å finne en komiker som har blitt møtt med anklagelser fra snøfnugg-generasjonen om uholdbar oppførsel. Komiker Ricky Gervais er en av de som har fått mye hets på blant annet Twitter, et medium han bruker flittig til å slå ned på det han mener er en bølge av sensurforsøk. Disse sensurforsøkene kommer gjerne fra en politisk korrekt venstreside som mener at harselering med ulike grupper kan støte dem vekk fra å delta i det offentlige ordskiftet. I standup-filmen sin Humanity sier Gervais at «Verden blir verre. Ikke misforstå meg, jeg tror jeg har levd gjennom de beste 50 årene av menneskeheten. 1960 til 2015, toppen av sivilisasjonen for alt. For toleranse, for frihet, for kommunikasjon, for medisin! Og nå går det litt i den andre veien.» En spøk om at annonseringen av en medpassasjers nøtteallergi ga komikeren mer lyst på nøtter enn noensinne førte til at Gervais ble verbalt angrepet på nett av foreldre til barn med livstruende nøtteallergi. De mente at dette ikke er et tema som må spøkes med. Med en slik rasjonalisering, hvor man er redd for at noen kan ta humoren bokstavelig eller at det legitimerer slike handlinger, kan man sensurere det meste som blir sagt. I en reportasje i magasinet Time skrev komiker Jim Norton at «Vestlig kultur som en helhet har stadig blitt en mer reaksjonær folkemengde av selvsentrerte narsissister der alle har sine egne personlige grenser. Det går bra med en komiker så lenge han ikke krysser deres spesifikke grense, som selvfølgelig, i tankesettet til en narsissist, er den eneste grensen som betyr noe.»
 

Advarsler om triggere
Som en forlengelse av denne tendensen har man fenomenet «trigger warnings». Slike advarsler om triggere brukes for å advare publikum om at det som kommer kan trigge et anfall eller en negativ respons hos for eksempel de med epilepsi eller posttraumatisk stress syndrom (PTSD). Siden har dette konseptet blitt adoptert av den feministiske bevegelsen, og har også i de senere år blitt et kjennemerke for det som ofte omtales som den politisk korrekte venstresiden. Ofte brukes begrepet for å advare om bruk av ord eller temaer, som «voldtekt», som vil dukke opp i teksten eller foredraget selv om dette ikke er hovedtema. Ved å gjøre oppmerksom skal man hindre ubehagelige minner og å støte folk som har hatt slike vonde opplevelser. Kritikere mener at trigger-advarsler og såkalte «safe spaces», for å vite hvor man skal slippe å bli utsatt for kritikk, fører til berøringsangst og dermed innsnevrer ytringsrommet. Noe så uskyldig som sjampo kan bli en trigger for enkelte hvis de for eksempel hadde blitt bundet fast inne på skoletoalettet på barneskolen og blitt tvunget til å drikke sjampo av de eldre, skumle bøllene. En slik opplevelse er nok traumatisk for vedkommende, men vil det si at man har rett til å forlange at sjampo ikke skal kunne spøkes med? Hvor går grensen for hvor mye hensyn en skal ta i den offentlige diskursen?
 

Komedie og diskriminering

Hva med mer generelle temaer som omfatter utsatte minoriteter? Hva med, igjen, Ricky Gervais som spøker om Caitlyn Jenners transformasjon fra mann til kvinne under Golden Globes monologen sin i 2016?  «Jeg skal være snill i kveld. Jeg har forandret meg. Ikke så mye som Bruce Jenner da, selvfølgelig,» starter han med og går videre til å si at Jenner har vært et bra forbilde for transkjønnede ved å bryte ned stereotyper, men ikke vært så bra for stereotypen av kvinnelige sjåfører. Her refererer han til bilulykken Jenner var involvert i der en kvinne døde.  Skal det være greit å spøke om transkjønnethet, og hvis ikke, hvorfor ikke? Aktivist og kommentator Lindy West skriver i The New York Timesat verden er i utvikling, men at Gervais ikke er det. At hans spøk om Jenner ikke kan ses i et vakuum, men i den reelle konteksten, nemlig at transkjønnede fortsatt blir utsatt for mye diskriminering på mange av samfunnets arenaer. Hun slår hardt ned på Gervais og det hun mener er hans mangel på sensitivitet rundt visse temaer. Hun, og mange andre, mener at denne slags komedie og diskurs bidrar til å skape et samfunn som diskriminerer mot transkjønnede. Sigmund Freud skrev i sin bok Jokes and their relation to the unconscious at funksjonen av en spøk er å snu uakseptable impulser og følelser til behagelige, ved å erstatte uanstendighet, aggresjon, kynisme og dyp skepsis med latter. På samme måte som ubevisstheten bruker drømmer til å frigjøre spenninger, bruker vi komedie til å le av det vanskelige vi gjerne vil gi slipp på. Derfor trenger vi kanskje ikke å anta at en spøk bidrar til å fremme diskriminering uten at vi har forstått hva slags komedie vi blir presentert med og hva denne komedien faktisk prøver å oppnå. Kan ikke nettopp det at man tillater seg å tulle med noe være med på å etablere det som en del av «normalen»? 

Satiren og det usmakelige
I motsetning til blant annet West har vi de som mener at denne type sensurering er en farlig trend. Komiker Patton Oswalt mener at det hetset komikere opplever av en viss gruppe mennesker kan gjøre en alvorlig skade for selve progressiviteten i samfunnet.  Chris Rock og Jerry Seinfeld drømmer tilbake til en tid da komedie var mer fritt. Rock har begynt med selvsensurering i tilfellet noen i publikummet skulle filme han og senere bruke det mot han. Journalist og filmskaper Jon Ronson undersøker trenden med hets mot komikere i sin bok So you’ve been publicly shamed, og blir overbevist om at for hvert lille gode som denne motstanden gjør for sosial rettferdighet så gjør den langt mer skade. Han legger til at det virker som at publikum i dag ikke klarer å skille mellom en rasistisk spøk og en liberal spøk som kommenterer på rasisme. Og det er nettopp der det viktige skillet ligger. Snøfnugg-generasjonen hører et triggende ord og reagerer uten å egentlig reflektere over hva som faktisk blir sagt. Bedre blir det ikke av at media ofte utnytter denne konfliktlinjen og vinkler saker på måter som fører til mer polarisering. Ricky Gervais har nok ikke noe imot transkjønnede. Han er progressiv og liberal nok til å forstå kroppsdysmorfi, men han bare lar seg ikke bli sensurert.  Han setter et humoristisk lys på det som skjer rundt oss, noe som faktisk er komikerens jobb. Noe som, for å trekke tilbake til Freud, utgjør en slags spenningsfrigjørelse. Og ikke minst, komedie setter ting på spissen. For vi skal kunne diskutere temaer uten at de mest sensitive får bestemme rammene for debatten. Komedie skal kunne være på kanten og sjokkere oss. 
 

Ikke så ille
Likevel overdrives kanskje karakteriseringen av snøfnugg-generasjonen og den evige tralten om at «alt var så mye bedre før». Som debattant Eivind Trædal minner oss på i magasinet Subjekt: selv om mange hevder at vi lever i et krenkehysteri så var det langt verre i gamle dager. «Menn måtte utfordre hverandre til duell, med døden til følge, om de følte seg fornærma. Vikinger kakka hverandre i huet med en øks over den minste krangel for å «bevare sin ære.» Dueller med pistoler eller sverd var helt vanlige hendelser. Vi skal ikke langt tilbake i historien heller. Så kanskje vi kan si oss heldige at vi lever i dag? Og kanskje vi ikke skal klage så mye på disse snøfnuggene allikevel, for hva er en «slem» Twitter-melding i forhold til en øks i hodet?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

I 2019 har det for noen blitt politisk korrekt å avvikle statusen til kunstnere med dokumentert eller antatt forkastelig livsførsel.

MONTAGES: Almodóvars parafraser av et liv: Smerte og ære.

TDNFDet er sosiale forskjeller i tilgangen til spesialisthelsetjenester i Norge. 

MONTAGES: Uprofesjonell vurdering av Tuva Novotnys Blindsone.

ARGUMENTOppdagelsen av honningbienes imponerende luktesans har inspirert forskere.