Nynazisten som ble grønn antirasist

Esa har rukket mye politikk i løpet av sine 33 år. Som barn var han fascinert av alt militært. Interessen begynte etter hvert å rette seg mot Nazi-Tysklands militarisme og strenge disiplin. Som 13-14-åring begynte et nazistisk verdensbilde å ta form i hodet hans. Han ble med i en lokal skinhead-gjeng, men han var først og fremst en intellektuell. Han ble en aktiv skribent og fikk etter hvert et stort internasjonalt nynazistisk nettverk. I 2008 fikk han og venner godkjenning fra Den Nordiske Motstandsbevegelsen (DNM) om å starte en finsk avlegger (DFM). Esa ble lederen. Hvordan kunne han ende opp i De Grønne ti år senere?

– Fra tidligere intervjuer får jeg inntrykk av at det var en svært gradvis prosess som gjorde at du forlot DFM/DNM og at det mest skjedde fordi du følte deg alene som intellektuell i bevegelsen. Var det rett og slett de andre nynazistenes stupiditet som gjorde at du gradvis begynte å se også nynazistiske ideer som like stupide?

– Det viktigste var at jeg begynte å se organisasjonen i et nytt lys. Jeg hadde vært venner med noen medlemmer som i 2010 forlot organisasjonen. De ble sett på som forrædere og det var strengt forbudt å ha noe som helst å gjøre med dem, selv om de hadde sluttet seg til eller dannet andre nynazistiske organisasjoner i Sverige. Likevel ønsket jeg å finne ut de virkelige årsakene som gjorde at de hadde forlatt organisasjonen. Jeg tok kontakt og møtte dem i Stockholm. De bekreftet mine tanker om organisasjonen. Jeg hadde begynt å føle at den var veldig kult-aktig, og jeg følte at den sto i veien for min egen utvikling. Diverse voldelig og hooligan-liknende atferd av enkelte medlemmer føltes også veldig ubehagelig. På dette tidspunktet, i 2012, bestemte jeg meg for å ikke lenger lede DFM. Det handlet også om praktiske årsaker siden jeg bodde i Sverige og holdt kontakt med bare noen få medlemmer i Finland.

Nazioppdragelse. – Du hadde fått barn med en svensk kvinne samtidig som du gradvis forlot bevegelsen - var det tilfeldig for prosessen, eller tror du at farskap gjør ekstremisme mindre attraktiv?

– Det er sant at jeg var blitt far ett år tidligere, og det fikk meg til å tenke på hva slags liv jeg ville ha for datteren min. Ville jeg at hun skulle følge i mine fotspor, inn i hatet? Å være aktiv i organisasjonen krevde nesten at familiene brakte sine barn inn i organisasjonen og oppdro dem i nazismen. Jeg kom fram til at det ville ikke jeg. Spesielt da det ble foreslått å starte et DNM-samfunn i Grängesberg i Dalarna, og jeg ble bedt om å flytte dit med familien min, begynte jeg å føle meg fremmed i organisasjonen.

– Litt senere begynte jeg også etter hvert å fjerne meg fra de nynazistiske ideene jeg hadde trodd på i årevis. Jeg tror at når jeg først hadde mentalt skilt meg fra organisasjonen, ble det mulig å se kritisk på nazismen. Jeg hadde mange gode samtaler med meg selv der jeg stilte spørsmål ved den nazistiske ideologien og gikk gjennom livet mitt. Et godt spørsmål var: Hadde nazismen gjort mitt eget eller min datters liv bedre? Selvfølgelig var det å bli far en livsendring. Som foreldre ønsker vi jo alle å beskytte barna våre fra skade og noen ganger fra oss selv. Jeg var blitt fast bestemt på at barna mine ikke skulle leve i hat eller følge i mine fotspor, sier han.

Farlig avhopp. I 2014 var Esa ferdig med nazismen, og han sluttet å ha kontakt med andre nazister. Å komme ut av skapet var likevel en lang prosess som tok 18 måneder og der han fikk hjelp av Hate Speech International. Å hoppe av var ikke bare farlig for ham, men også for barna han hadde fått i Sverige. Han bor ikke lenger sammen med dem, men de er likevel blitt truet av svenske DNM-medlemmer. Esas eks-samboer og barna har måttet flytte. Tilfeldigvis traff Esa en kinesisk kvinne kort tid etter at han hadde besluttet å forlate nynazismen, og de er i dag gift. Dermed ble han et enda mer åpenbart hatobjekt for sine tidligere meningsfeller.

– Hva med kona di, hvordan reagerte hun på din fortid?

– Vi traff hverandre i Sverige, men jeg fortalte henne om det først da vi dro på en lang reise til Kina sammen. Hun var forståelsesfull, sa at vi har alle en fortid men må se framover.

– I et intervju du ga i 2015 sa du at du var apolitisk. Du definerte De Grønne til å være på venstresiden. I dag er du aktivt medlem i partiet. Hvordan skjedde den intellektuelle reisen fra DFM til De Grønne?

– Høsten 2015 var jeg tre måneder i Kina med kona mi og var ikke i stand til å følge med på finsk politikk. Så kom vi hjem i november 2015, midt i den såkalte «migrasjonsbølgen». Den hadde fullstendig endret det politiske ordskiftet i Finland. Høyreekstremister og DFM var veldig aktive. De patruljerte i gatene og volden økte. De høyrepopulistiske Sannfinnene satt i regjering med konservative partier og planla strengere innvandringspolitikk.

– Alt det begynte å bekymre meg. Det føltes rart at alt dette skjedde samtidig som jeg forlot bevegelsen og rasistisk tankegods. Finland var blitt så forandret på bare noen få måneder mens jeg hadde vært i Kina. Jeg følte at ekstremistene hadde klart å påvirke det offentlige ordskiftet. Det føltes som om empatien var borte. Samtidig kuttet regjeringen budsjettene til helse og utdanning. Det føltes urettferdig mot dem som har minst. Jeg ble redd det kunne radikalisere folk enda mer eller få dem til å melde seg ut av samfunnsdebatten.

Finland var blitt så forandret på bare noen få måneder mens jeg hadde vært i Kina. Jeg følte at ekstremistene hadde klart å påvirke det offentlige ordskiftet.

Grønn tilnærning. – I den opphetede debatten la jeg merke til at De Grønne syntes å beholde hodet på skuldrene. Jeg følte at deres politikk handlet mer om omsorg og at den var nær folk flest. Så jeg ble nysgjerrig, leste meg opp på politikken deres og fulgte dem nøye. Det var særlig den medmenneskelige tilnærmingen deres jeg satte pris på. Etter et års tid bestemte jeg meg for å melde meg inn. Det var også fordi jeg fikk inntrykk av at de ikke dømte folk for deres tidligere liv og at de faktisk trodde på det gode i mennesket.

– Tror du grønne ideer kan være en vei ut av høyreekstremisme for noen?

– Det kan kanskje fungere for noen. Vi må se avradikalisering fra enkeltindividets perspektiv.

– Pan hadde nylig en kronikk av Maria Darwish, basert på den prisvinnende masteroppgaven sin der hun analyserer grønn retorikk i DNMs podkaster. I masteroppgaven slår det meg at mye av det de sier faktisk kunne bli sagt av mange grønne. Er det en bevisst strategi for DNM å dele “sympatiske” grønne tanker i utadrettet kommunikasjon? Med andre ord, er det grønne budskapet utad forskjellig fra hva som diskuteres internt?

– Først må vi forstå hva som er de «grønne tankene» i DNM og nazismen generelt. Det kan høres ut som om det er noen likheter, men jeg anser dem for å stå langt fra hverandre. DNMs «grønne» ideer er, for å forenkle, troen på «naturlig utvelgelse» og den sterkestes rett. Deres «grønne» ideer inkluderer også ideen om at forhold på tvers av kulturer er «naturstridige». De tror at folk skal følge prinsippene og reglene i «naturen». Selv om de har noen punkter om miljø og til og med dyrs rettigheter, blir det lagt lite vekt på det i den ideologiske debatten internt. DNM, som så mange andre høyreekstreme bevegelser, tror ikke på klimaendringer men anser det som en konspirasjon.

– Det er absolutt mulig at de har tatt til seg noen «mykere grønne ideer» for å tiltrekke seg medlemmer og for å framstå som mer respektable. De har forandret hvordan de framstår og i årevis har de prøvd å tiltrekke seg spesielt flere kvinner. De ønsker absolutt å framstå som en gruppe som mener noe om alt folk er opptatt av.

DNM, som så mange andre høyreekstreme bevegelser, tror ikke på klimaendringer men anser det som en konspirasjon.

Når splittelsen truer. – I flere europeiske land ser det ut til at vi ser en stadig sterke «grønn-brun» akse i politikken, der de grønne framstår som den klareste og sterkeste motstanderen til høyrepopulisme. Samtidig mener noen at suksessen til De Grønne i Tyskland nylig blant annet skyldes at de er blitt mer moderate, litt mer verdikonservative, med litt mindre hippie-faktor. Hvordan tror du at grønne bør navigere i europeiske politiske landskap i dag?

– Jeg kjenner meg igjen i at de grønne partiene over hele Europa har blitt hovedmotstandere av høyrepopulismen – det var det jeg så også i Finland. Verdiene til de grønne partiene er helt forskjellige fra de nazistiske «grønne» verdiene. Grønne verdier er menneskerettigheter, likestilling, trygt miljø, ren luft og natur – saker som er nær folk. Det er viktig for grønne å være der folk er og å fronte disse ideene tydelig når splittelser truer samfunnet vårt.

– I dag studerer du og jobber som ungdomsarbeider. Kjenner ungdommene til din fortid? Hvordan reagerer de?

– Ja, de fleste ungdommene er klar over fortiden min. De er nysgjerrige på det og lurer på hvordan jeg har vært i stand til å forandre min radikale rasistiske overbevisning, og stiller ofte spørsmål om fortida mi.

– Gjør bakgrunn din at du lettere kan hjelpe ungdom bort fra ekstremisme?

– Ja, jeg tror det hjelper ungdommer til å legge hatet bak seg. Jeg kan forstå og relatere til hat, samtidig som jeg kan vise dem at det alltid finnes en vei ut av hatet.