Legger vi egentlig merke til naturens og livets forringelse når vi lever i skyggen av våre nettprofiler og etter tempoet til varslene fra våre applikasjoner? Google, Facebook og Amazon vil ikke lede oss ut av klimakrisen. Innvevde i deres vidstrakte nett vil disse selskapene og deres plattformer kanskje snarere lede oss inn i fristelsen til å ignorere den.
«…the cars and the buses, from the northbound number 3 to the number 32 up to the number 38, inexorably creep along on the steaming asphalt roads built parallel on both embankments, then the rapidly propelled bicycles below the breakwaters, the men and women strolling next to the river along the paths that were built or inscribed in the dust, and the blocking stones, too, set down artificially and asymmetrically underneath the mass of gliding water; everything is at play or alive, so that things happen, move on, dash along, proceed forward, sink down, rise up, disappear, emerge again, run and flow and rush somewhere, only it, the Ooshirosagi, does not move at all…»
László Krasznahorkai, Seiobo There Below (2013: 3-4).
I en av sine senere bøker, Seiobo There Below, velger den ungarske forfatteren László Krasznahorkai å starte sin søken etter glimt av perfeksjon og skjønnhet – etter tegn på mening og transcendens – med en lengre beskrivelse av væremåten til en fugl med navnet Ooshirosagi.
Denne enorme snøhvite fuglen, jaktende ved en elv i hjertet av Kyoto, skiller seg ut fra sine naturlige og tekniske omgivelser. For stående helt stille i strømmen av vann, vind og vær, blant vannskapninger, vanedyr og varebiler, er fuglens blikk urokkelig fokusert på Kamo-elvens overflate. Nedsteget i den heraklitiske elv og med nakken lenende forover i en S-form, venter fuglen på en fisk, en frosk, en bille, før den, med en presis og rask bevegelse, «shall strike with its beak, and lift something up» (2013: 4). Stående i en slik spenning, konsentrert ventende på sitt bytte, forblir fuglen usett ikke bare av det den jakter på, men også av det som jakter den. For fuglens ene naturlige fiende, menneskene, sitter for øyeblikket med blikket trygt festet til sine smarttelefoner og spiser sin raskt tilberedte nigiri fra 7-Eleven ved elvens bredder.
Krasznahorkai beskriver trolig en egretthegre (Ardea alba modesta) som foruten Japan har store deler av Sørøst-Asia og Oseania som hjem. Denne fuglearten har hatt en sentral betydning og verdi for en rekke av verdens historiske kulturer. [1] I japansk mytologi ble hvite fugler, som den snøhvite egretthegren, forbundet med sjelelige transformasjoner. Langs elven Kamo i Kyoto skal det siden 800-tallet ha vært avholdt et hellig ritual, en hegredans. Et ritual som skulle hindre spredningen av smittsomme sykdommer gjennom sjelelig renselse. Blant de innfødte maoriene på New Zealand ble egretthegren ansett for å være en borger av den spirituelle underverdenen Reinga, og hegrefjær ble brukt i hodepryden til maorihøvdinger, både i livet og inn i døden. Gitt navnet Kōtuku er egretthegren fremdeles et symbol på alt det som er sjeldent og vakkert blant maoriene på New Zealand hvor fuglen over lengre tid har vært utrydningstruet. [2]
Om egretthegren tidligere har hatt en kulturell verdi og religiøs betydning i land som New Zealand og Japan kan en spørre seg: Hvordan stiller dagens kulturer og samfunn seg til denne fuglen? Hva finner man egentlig om man googler egretthegrens japanske navn, shirasagi? På første side ledes man til et hurtigtog, et japansk publiseringssystem, et varemerke fra Osaka, Gas Chemicals Co., og et feriehus til leie i Kyoto. Søket leder en med andre ord til lenker ment å selge oss produkter og tjenester med en monetær verdi. Det informasjonsteknologiske kosmos virker i så måte ikke til å ha øyne for slike livsformer som egretthegren og den kulturelle verdien den har hatt. For selv om fuglens død i dag blir registrert av teknisk måleutstyr, og informasjon generert av administrative organer med ansvar for fugleartens overvåkning og videre eksistens, forblir fuglen usett, dens nærvær uten verdi, utryddelsen ikke bemerket i nettverkets virvel.
Utryddelsen av dette naturvesenet og forvandlingen av dette ordet til et symbol for visse varer og tjenester, kan i så måte forstås som et stille mordav både en kulturell og biologisk form. Som Arne Johan Vetlesen argumenterer for i The Denial of Nature er dette ikke et mordutført på bakgrunn av en intensjon eller en moralsk overveielse fra samfunnets eller individets side (2015: 183-188). Mordet er snarere et resultat av en mangefasettert prosess gjort mulig av den erfaringsmessige og fysiske avstanden som har oppstått mellom mennesket, kulturen og samfunnet på den ene siden, og den ville natur og dets skapninger på den andre. Dette er, som vi skal se, en prosess som er nært knyttet til både ideologiske og tekniske utviklinger i moderne tid.
Teknologier er ikke nøytrale.
I et opptak fra dokumentarfilmen D'ailleurs Derrida forteller den franske filosofen Jacques Derrida, mens han står foran et akvarium i fødebyen Algers, om det første spørsmålet han stiller seg selv når han konfronteres med blikket til et dyr, i denne sammenheng en fisk (Fathey 1999). Spørsmålet dreier seg om tid, siden både nærheten mellom fisken i akvariet og Derrida foran videokameraet, og den uendelige avstanden som skiller dem fra hverandre, er knyttet til tidens gang. For selv om både fisken og filosofen eksisterer i dette ene punktet i tid, vil erfaringen av denne tiden forløpe seg svært så ulikt for de to. Å møte blikket til et dyr er i så måte å skimte overflaten av en annen temporalitet vi aldri fullt ut kan forstå eller virkelig sett oss inn i.
Denne parallelle livsverdenen til en livsform ulik vår egen kan kun vise seg på bakgrunn av måten vi mennesker erfarer verden i tid og rom, her og nå. I denne sammenheng må det påpekes at selve måten verden blir forståelig og nærværende for oss har gjennomgått en rekke transformasjoner i moderne tid. Lysningen gjennom hvilket noe viser seg som noe bestemt – hvordan for eksempel en fugl viser seg som en fugl – slik den tyske filosofen Martin Heidegger ville formulerte det, innehar ikke lengre karakteren av en lysning i skogen. I dag lever vi i gjenskinnet fra skjermene våre, i skyggen av nettprofilene våre, og etter tempoet til varslene fra våre applikasjoner, og ikke som Heidegger, vandrende under ruvende grantrær i Schwarzwald. Slik den franske filosofen Bernard Stiegler argumenterer for i trebindsverket Technics and Time må vi derfor anerkjenne rollen teknikken spiller i utformingen av vår livsverden (1994-2001). I kontrast til Heidegger hevder Stiegler at menneskets erfaring av tid og rom grunnleggende sett konstrueres av de dominerende teknikkene og teknologiene som til enhver tid karakteriserer en historisk epoke. Når vi i økende grad er avhengige av våre smarttelefoner og deres økologi av applikasjoner for å navigere byens rom – for å holde oss oppdaterte i nyhetsbildet, for å kommunisere med våre venner og bekjente, for å identifisere oss som studenter, borgere og til og med som medlemmer av DNT i den norske fjellheimen – er det klart at rammene for det rommet og den tiden som mennesket for øyeblikket lever i settes av informasjonsteknologier.
Hvordan vi minnes fortiden, planlegger fremtiden og eksisterer i samtiden preges derfor av algoritmene som leder vår trafikk og oppmerksomhet på plattformene eid av Google, Facebook og Amazon.
Et hovedargument i Stieglers filosofi er at et verktøy alltid også er et minne (1998: 254). Som deler av vårt eksterne, tekniske minne er verktøyene vi benytter oss av verken nøytrale eller uskyldige, men bestemmende for hvordan våre hverdagsliv er. Hvilke liv vi lever, blir i så måte i stadig større grad bestemt av applikasjonene på våre smarttelefoner og hva eierne og utviklerne av dem ser seg interessert i å påminne oss om. Hvordan vi minnes fortiden, planlegger fremtiden og eksisterer i samtiden preges derfor av algoritmene som leder vår trafikk og oppmerksomhet på plattformene eid av Google, Facebook og Amazon. I urbanisten og teknologen Adam Greenfield sine øyne eroderer disse selskapenes personaliseringsfiltre selv vår erfaring av en felles verden (2017: 24). En slik erosjon av det offentlige, delte og kollektivt tilgjengelige muliggjøres av at sporene av våre hverdagslige bevegelser registreres og dernest lagres i et minne lokalisert – utenfor syne og utenfor sinn – i den virtuelle skyen.
Under algoritmiske skylag.
Den kanadiske kommunikasjonsforskeren John Durham Peters har beskrevet naturens skyer som «a kind of democratic theater or democratic cinema.» Skyene er for han øynenes daglige brød og det ultimate kunstgalleri fra oven, slik den amerikanske forfatteren og filosofen Ralph Waldo Emerson engang uttrykte det (Peters 2017). Dette er et kunstgalleri og en skjønnhet som vi alle har fri adgang til. Innsyn i den virtuelle skyens nettverk av datasentre, hvor stadig mer av vårt kollektive minne er outsourcet, er på den annen side begrenset og utilgjengelig for folk flest.
I hans nyeste bok The Marvelous Clouds fra 2015 sammenligner Peters i denne sammenheng Google med en altseende og allvitende gud. Ifølge han har Google på bakgrunn av dets dominerende posisjon i dagens verden nærmest overtatt rollen guder og orakler hadde for fortidens kulturer og samfunn. Lokalisert langt forbi vår fatteevne i de øvre skylag, fremstår valgene til denne søkemotorens algoritmer som objektive, nøytrale og selv, i en viss betydning av ordet, naturlige. Slik vikingene forstod været som Tors domene og torden som et produkt av hans hammerslag, har vi i dag en tendens til å lese både ekstremvær og teknologisk utvikling som en force majeure, ovenfra og ned. Men slik ekstremværet vi nå er vitne til er et produkt av antropogene endringer av klimaer teknologiske utviklinger også resultatet av menneskelige valg. Troen på at skyen, som både metrologisk og teknologisk fenomen, er nøytral er en myte.
For de virtuelle skyer som muliggjør dagens informasjonssamfunn er et stykke eiendom og dataen som lagres i skylagene er en ressurs «to be extracted, refined, and used in a variety of ways» (Srnicek 2016: 40). Personlig data er blitt det tjueførste århundrets olje, og selskapene som utvinner og raffinerer denne oljen er i dag blant verdens høyst verdsatte. [3] Disse selskapene er ikke tjent med at generatorene av deres råstoff – oss brukere – åpner opp deres svarte bokser for nærmere ettersyn ved å kultivere en forståelse av hvordan deres algoritmer faktisk fungerer.
For algoritmer som Googles PageRank forsterker allerede etablerte forestillinger og tankebaner ved å rangere verdens nettsider ut ifra antallet lenker som til enhver tid refererer til dem (Pasquinelli 2009). Google Ads skreddersyr på sin side våre søkeresultater og generelle internettopplevelse ved å benytte både generell og spesifikk brukerinformasjon, inkludert den enkelte brukers søkehistorikk, til å kartlegge våre ønsker og behov. Hva vi vil klikke på i fremtiden er derfor i stor grad et resultat av det vi har klikket på før. Derfor setter algoritmene til kommersielle selskap som Google oss sjelden på sporet av noe nytt, uventet og utfordrende. Rasistiske, sexistiske og andre diskriminerende holdninger som allerede sirkulerer i et samfunn kan på denne måten sedimenteres og forsterkes (Noble 2018).
Personlig data er blitt det tjueførste århundrets olje, og selskapene som utvinner og raffinerer denne oljen er i dag blant verdens høyst verdsatte.
På samme tid er det klart at Googles ulike algoritmer ganske enkelt privilegerer resultater hvor størst mulig monetær verdi kan genereres for selskapet og dets aksjonærer, uavhengig av hvilke andre verdier, humanitære eller naturlige, som står på spill. Hvilke søkeresultater Google gir oss er med andre ord også et resultat av de økonomiske insentivene som kjennetegner det kapitalistiske systems jag etter profitt. Google og andre IT-giganter er en sentral del av dette systemets samtidige konfigurasjon, siden deres algoritmer utgjør selve kjernen av verdiproduksjonen som inngår i dagens kunnskaps- og oppmerksomhetsøkonomi. Demokratisk eierskap og kontroll over informasjonsinfrastruktur, slik som søkemotorer og sosiale medier, er livsviktig i denne sammenheng, både for menneskets og naturens fremtid. Dette er fordi deinformasjonsteknologiske nettverkene, eid av selskaper som Google, Facebook og Amazon, også påvirker hvordan, og i hvilken grad, vi møter og erfarer naturen og dets skapninger.
Vi kan ikke google oss frem til et naturmøte.
Uten egenkapital i det kapitalistiske marked kan ikke egretthegren kjøpe sin vei opp i verdihierarkiet Google genererer. For Googles kvartalsrapporter er Ooshirosagi en eksternalitet, og uten adgang til det informasjonsteknologiske nettverket er dyrerikets marginalisering blitt forsterket i løpet av de siste tiårene. I lys av denne formørkelsen avslutter derfor Krasznahorkai sin skildring av den snøhvite Ooshirosagi med følgende resignerte oppfordring:
«… if you come back tomorrow, or after tomorrow, there will be no one at all to understand, no one to look, not even a single one among all your natural enemies that will be able to see who you really are… so hide away now in the grass, sink down, fall onto your side, let your eyes slowly close, and die, for there is no point in the sublimity that you bear, die at midnight in the grass, sink down and fall, and let it be like that—breathe your last.» (2013: 15).
Om adressaten til Krasznahorkais oppfordring er den fjærkledde jegeren i Kamo-elven, er hans appell rettet til oss mennesker. For det er vi, som på tross av våre tekniske ferdigheter og kognitive evner verken er i stand til å se, anerkjenne, eller verdsette denne fuglens uopphørlige observasjon av vannets boblende overflate. Vi vandrer i våre egne sosiotekniske bobler og sirkler omkring i private tankebaner og begjærsuniverser. Dette livet i boblen kan til forveksling minne om barnets tilværelse i fornøyelsesparken hvor enhver form for motstand, både eksistensiell og materiell, minimeres. Innelukket i en slik boble klarer vi ikke lengre å se verden utenfor boblen som noe annet enn en refleksjon av vår egen. Å utvide våre horisonter mot andre livsformer har de kommersielle selskapene som eier denne boblens infrastruktur ingen økonomisk interesse av. Dyr klikker ikke på annonser og genererer ingen reklameinntekter. For å tjene penger må oppmerksomheten rettes mot oss selv. Slik forblir vi innesluttede i våre egne private verdener.
Ved hjelp av Krasznahorkais observante forteller åpnes likevel en mulighet for å møte Ooshirosagi som et levende kunstverk; et vesen som i sin livsform også innehar kunstnerens evne til å observere verden. I sin observasjon av omgivelsene ser ikke fuglen bare noe annet enn oss, den ser også annerledes enn oss. Når vi således observerer fuglen som observerende – som et subjekt og som en aktør, snarere enn som et passivt objekt – fremstår den i et nytt lys, i hvilket fuglen kan fremstå som en fremmed og møtes med nysgjerrig oppmerksomhet. På denne måten oppfordrer Krasznahorkai med fortellingen om Ooshirosagi, sine lesere til å leve, som fuglen, mer oppmerksomme liv hvor blikket også rettes mot naturens skapninger og økosystemer. Den britiske forfatteren og kunstneren John Berger stilte i denne sammenheng et betimelig spørsmål i essayet «Why look at animals?» fra 1977. Et av svarene på spørsmålet må være at vi mennesker ved å observere dyr i sitt habitat får anledning til å se annerledes på naturen, dyrene, og oss selv.
Ingensteds kan vi møte dyrets blikk.
Muligheten for å se dyr er på den annen side svært begrenset. «Everywhere animals disappear» som Berger skriver i sitt essay. Dyrene i dyrehagen fremstår for han som levende monumenter for deres egen forsvinning (2009: 36). For formålet til dyrehager er å tilby sine besøkende en mulighet til å se på dyr. At dyr også ser på oss har mistet enhver betydning. Ingensteds kan man, i slike rom, møte dyrets blikk og gjensidig se på hverandre. For disse dyrene i dyrehagen er, som objektiverte eksemplarer av artene de representerer, kun påminnelser om vårt evolusjonære opphav. Den fengslede primaten som Berger og hans sønn observerer gjennom et tykt beskyttende lag av pleksiglass er i så måte ikke i stand til å være seg selv og fortelle sin egen historie. Tvunget til å figurere i menneskets triumferende reise mot sivilisasjonen er primaten på denne måten satt til skue lik en afrikansk stammemaske i et borgerlig viktoriansk hjem. Som imperialister har vi på denne måten røvet primatene fra deres hjem og som koloniherrer har vi krevd at de tilpasser seg oss, snarere enn at vi innretter oss etter deres behov for et eget livsrom.
At dyr også ser på oss har mistet enhver betydning. Ingensteds kan man, i slike rom, møte dyrets blikk og gjensidig se på hverandre.
De urbane rommene mennesket i dag i utstrakt grad bebor er blitt ryddet for naturlige former som ikke lar seg domestisere. På samme tid har kulturelle former som fordrer tålmodighet og som krever av sine tilhørere en lengre konsentrasjonsevne blitt marginaliserte. Disse to relaterte og sammensatte utviklingene kan sees i sammenheng med en rekke ulike aspekter ved den moderne verden. Den umiddelbare og anstrengelsesfrie tilfredstillelsen som plattformer som Google, Facebook og Amazon forsøker å gi oss – med den hensikt å fange vår oppmerksomhet og holde på vårt engasjement for egen kommersiell vinning – må i det minste anerkjennes som en av flere årsaker til denne marginaliseringen av det fremmede og tidkrevende i vår tid. For å legge merke til en jaktende egretthegre i Kyoto i konkurranse med økologien av applikasjoner tilgjengelig på våre smarttelefoner krever nettopp anstrengelse og konsentrasjon. Uten evne til å legge fra oss våre smartobjekter, og uten tid til å stoppe opp for å ta inn våre omgivelser, møter vi først og fremst dyr via våre skjermer og ikke ute i det fri. I denne mediasjonen ligger det et markedspotensial som kan mines av kommersielle krefter alt fra våre tidligste barneår. Hjorten har således blitt erstattet av Bambi og vårt bilde av løven blitt farget av The Lion King. Men de animerte Disney-karakterene på barnets skjermer, teddybjørnene i barnas seng og dyrene de kan møte i dyrehagen kompenserer også på fattigslig vis for fraværet av kontakt med ville dyr og den ville natur i en livsverden hvor dyrenes observasjon av oss har mistet enhver betydning.
Blikket mellom dyr og mennesket er på denne måten blitt sluknet, ifølge Berger (2009: 37). På samme tid må det påpekes at gjensidigheten som holdt dette blikket i live var et resultat av kulturer grunnlagt og tradert ved hjelp av tekniske praksiser. Den menneskelige observatør er historisk konstruert i form av observasjonsteknikkene som enhver epoke kultiverer (Crary 1992). Tapet av blikket mellom dyr og menneske er et resultat av en historisk konstruksjon hvor teknologi har blitt benyttet til å forme, standardisere og disiplinere det menneskelige blikk.
Et instrumentalistisk blikk.
Naturen og teknikken har noe til felles i denne sammenheng. Deres betydning er begge blitt oversett i den vestlige idé- og kulturhistorie. Av filosofer som René Descartes, John Locke og Francis Bacon har det vestlige mennesket blitt trent til å overse egenarten til den ville natur og det ville dyr. [4]Siden 1600-tallet har hegemoniske stemmer i den vestlige kulturkrets på denne måten forsøkt å kultivere et blikk som i naturen kun ser en naturressurs og i dyrets øyne en følelsesløs maskin. På sosialt nivå skjer det samme når kapitalismen jager arbeiderne til maskinene og fremmedgjør relasjonen mellom mennesker, en fremmedgjøring som senere skal betinge forholdet til naturen. Brilleglassene det moderne mennesket har hatt for vane å ikle seg kultiverer i så måte et instrumentalistisk blikk på verden som er dypt forankret i vår sivilisasjon.
I den førmoderne verdens animisme og panpsykisme tilkjente man på den annen side både dyr og tekniske objekter sjel og inderlig egenrådighet. Teknikken ble som besjelet ikke ansett for å være naturens rake motsetning, men fremstod alltid i tett forbindelse med den øvrige helheten i det ordnede kosmos. I dag ser vi ikke hvordan naturen – hvordan helheten – virker gjennom våre teknologier. Vi ser ikke hvordan vannkraft varmer og gir lys til vår hjem. Eller hvordan kobolt, koltan og tinn fra Kongo og Indonesia får våre smarttelefoner til å fungere. Ei heller hvordan transatlantiske fiberoptiske telekommunikasjonskabler muliggjør nettrafikk mellom kontinentene.
Mennesket tror det står alene når det ikke reflekterer over hvordan hverdagslige praksiser er intimt integrert i en større helhet av interagerende krefter, materialiteter, samt levende organismer knyttet til den moderne verdens sentrale teknologier. «When I hear modern people complain of being lonely then I know what has happened. They have lost the cosmos», som D. H. Lawrence skriver i hans siste storverk, Apocalypse (2002: 78).
Å (opp)finne verden på nytt.
Informasjonsteknologiene, som i dag former vår persepsjon, betinger våre valg og endrer vår erfaring av tid og rom, kan ikke bare settes til side. Disse teknologiene er på grunnleggende vis blitt en del av hvem vi er. For teknikk er ikke et supplement, men et skiftende fundament. Ifølge teknologifilosofer som Bernard Stiegler er den menneskelige kognisjon, hukommelse og kultur utlagt i et nettverk av tekniske objekter og strukturer. Om bevisstheten på denne måten er forlenget med tekniske midler, må kulturer selv forstås som opprettholdt og samtidig muliggjort av basale teknikker slik som å lese og skrive, telle og måle. Slike teknikker kan i henhold til tenkningen til medieviteren Horst Bredekamp og kunsthistorikeren Bernhard Siegert omtales som kulturelle teknikker. [5] Sammen med filosofer som Stiegler utgjør disse tenkernes begrep om kulturteknikk et nyttig teoretisk utgangspunkt for en mer konkret tilnærming til teknikk som går forbi den distanserte og reduktive innstillingen humanister tradisjonelt har forfektet i møte med det tekniske. For teknikken kan ikke reduseres til et produkt av idéhistoriens metafysikk, men er en bestemmende historisk faktor for menneskets eksistens.
En slik innstilling er nødvendig når en skal forstå hvordan informasjonsteknologier er grunnleggende for mennesker innen ulike kulturelle, religiøse og språklige omstendigheter. Den kinesiske filosofen Yuk Hui har i denne sammenheng lansert begrepet kosmoteknikk (2016). Dette begrepet er knyttet til det tiltagende behovet for en verdenspolitikk – for «a politics of the cosmos» som Hui formulerer det – i møte med den antropocene tidsalders unike, planetære utfordringer (2017). Hui anerkjenner med inkorporeringen av det kosmologiske i det tekniske, betydningen av det kulturelle og idéhistoriske. Kulturene som i egretthegrens skikkelse så en representant fra underverden (maoriene) eller som i denne fuglens snøhvite fjørprakt skimtet en magisk, rensende kraft (800-tallets Japan) kan i så måte forstås som å ha forfektet ulike kulturelle teknikker knyttet til forskjellige kosmologiske forestillingsverdener og tekniske medier.
Som D. H. Lawrence observerte i hans poetiske tolkning av Johannes’ Åpenbaring forfattet i kjølvannet av børskrakket i 1929, er båndet mellom teknikk og kosmos brutt for det moderne, vestlige mennesket. Og slik økonomien siden den gang er blitt stadig mer virtuell har også menneskets livsverden gjennomgått en virtualisering. Som i økonomien har de materielle og reelle forbindelser av denne årsak blitt skjult bak maskinens brukergrensesnitt. Men for å bryte ut av våre virtuelle bobler er det nødvendig å rette blikket mot de obskure strukturene som gir form til disse boblene og dermed mot informasjonssamfunnets strøm av enere og nuller. En ny bevissthet omkring teknologiene som dominerer våre liv må bringes til livs i form av en filosofi som bak den vestlige filosofis tradisjonelle opposisjon mellom kultur og teknikk finner skjult en virkelighet rik på naturlige krefter og menneskelig virksomhet (Simondon 2017: 15).
Som formative utvidelser av den menneskelige bevissthet og hukommelse kan ikke teknologiers utvikling overlates til kommersielle krefter i Silicon Valley. Selskaper som Google, Facebook og Amazon vil ikke lede oss ut av klimakrisen. Innvevde i deres vidstrakte nett vil disse selskapene og deres plattformer kanskje snarere lede oss inn i fristelsen til å ignorere den. For disse plattformselskapenes algoritmer standardiserer og disiplinerer i dag det menneskelige blikk i henhold til kommersielle interesser. Som oljeselskaper er parasittiske på de naturlige økosystemene, som skaper råstoffet de foredler og selger, er dagens dominerende IT-selskaper parasittiske på en felles menneskelig intelligens. I så måte forsterker algoritmene som underligger vårt informasjonssamfunn allerede etablerte handlingsmønstre og tankebaner som er forenelige med fortsatt kommersielle vinning for selskapene som eier dem. De forsterker med andre ord de mønstre for handling og tenkning som har ledet oss til en situasjon hvor verdenshavene forsures og økosystemene som understøtter organisk liv forringes.
I Krasznahorkais fortelling om jegeren i Kamo-elven farter menneskene langs Kyotos elvebredder distanserte fra egretthegren ved deres side. I historien som nå skrives om vår egen samtid vil man likeledes beskrive hvordan menneskeheten i rasende fart akselererte forbi de allerede høyst utilstrekkelige utslippsmålene nedsatt i Kyoto-avtalen uten å ofre en tanke til egretthegren og dets stadig minskende livsrom. I denne situasjonen må vi ikke overgi oss til teknologisk skjebnetro og demagogiteknikk fra Silicon Valley, men bryte ut av den kollektive fartsblindheten vi opplever i en tid hvor selv vår eksistensielle erfaring av tiden akselererer. Utviklingen av informasjonsteknologi som bevirker denne akselerasjonen er uløselig knyttet til verdens rådende økonomiske system, kapitalismen. Den teknologiske utviklingen må i lys av dette reorienteres og algoritmene som i dag leder vår oppmerksomhet må politiseres, reapproprieres og reprogrammeres. Et nyskrevet sett av alternative algoritmiske filtre må ikke regulere informasjonsstrømmen i henhold til kommersielle hensyn, men bør åpne oss opp mot våre sosiale og naturlige andre. Det handler i så måte om å (opp)finne verden på ny, og likeledes hvem vi er som borgere av den, gjennom kultiveringen av en kosmoteknikk for antropocenen.
Det er gjennom enhver tids dominerende teknikker at mennesket danner seg selv, og det er ved hjelp av kulturteknikkens fellesskapsstiftende og kommunikative midler at det vi vil og det vi kan bli tar form (Sloterdijk 2016: 12). Den informasjonsteknologiske infrastruktur må i denne sammenheng kunne fordre teknikker for observasjon og forståelse som gjør oss i stand til å se og behandle naturens dyr og økosystemer med omsorg. Til dette kreves også en tenkning og filosofi som er på høyde med vår tid. For ikke å være forsinket må den være i stand til, med ordene til Henry David Thoreau, å høre hanen gale i alle landets gårdstun (1862). Hvis ikke vil mørket påkalt i det følgende haikudiktet av Edo-dikteren Bashō ved fremtidige morgengry fremstå som endelig for vesenet den japanske kultur engang verdsatte så høyt:
Lynet kløyver natta
skriket frå hegrane
søkk inn i mørkret
(Haiku 1992: 24)
/
Mats Andreas Nielsen, født 1991, er en norsk filosof og fotograf. Han har en mastergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo og arbeider for tiden som foreleser i filosofi og historie ved Kulturakademiet i Barcelona og Berlin. Han driver også film- og forelesningsserien Aisthesis – film og filosofi ved Cinemateket i Oslo.
//
Referanser
Berger, John (1980) "Why Look at Animals" publisert i Why Look at Animals? (London: Penguin, 2009), s. 12-37.
Crary, JonathanTechniques of the Observer: On Vision and Modernity in the Nineteenth Century(Cambridge, MA: MIT Press, 1992).
Fathy, Safaa (1999) D'ailleurs Derrida [DVD]. Frankrike: Gloria Films.
Greenfield, AdamRadical Technologies: The Design of Everyday Life (London: Verso, 2017).
Haiku: 200 norske versjonar oversatt avPaal-Helge Haugen (Stabekk: Bokklubbens lyrikkvenner, 1992).
Hui, Yuk The Question Concerning Technology in China: An Essay in Cosmotechnics (Falmouth, UK: Urbanomics, 2016).
Hui, Yuk "Cosmotechnics as Cosmopolitics"publisert online i e-flux, nr. 86 (November 2017).
Krasznahorkai, László Seiobo There Below oversatt av Ottilie Mulzet (New York: New Directions, 2013).
Lawrence, D. H. "Apocalypse" publisert i Mara Kalnins (red.) Apocalypse and the Writings on Revelation (Cambridge: Cambridge University Press, 2002).
Matsumura, Kazuo Mythical Thinkings: What Can We Learn from Comparative Mythology? (Frankston, Australia: Countershock Press, 2014).
Noble, Safiya Umoja Algorithms of Oppression: How Search Engines Reinforce Racism (New York: NYU Press, 2018).
Pasquinelli, Matteo "Google's PageRank Algorithm: A Diagram of the Cognitive Capitalism and the Rentier of the Common Intellect" publisert i Konrad Becker and Felix Stalder (red.) Deep Search: The Politics of Search Beyond Google(London: Transaction Publishers, 2009).
Peters, John Durham The Marvelous Clouds: Towards a Philosophy of Elemental Media(Chicago: University of Chicago Press, 2015).
Peters, John Durham "In conversation: John Peters on 'marvelous clouds and rethinking nature and media"publisert online i YaleNews, 27.04.2017.
Simondon, Gilbert (1958) On The Mode of Existence of Technical Objects oversatt av Cecile Malaspina og John Rogove (Minneapolis: Univocal, 2017).
Simondon, Gilbert Two Lessons on Animal and Man oversatt av Drew S. Burk (Minneapolis: Univocal, 2011).
Siron, Nicolas "Girl with a Heron: Gender and the erotic in Greek iconography (sixth-fourth centuries BCE)" publisert i Clio: Women, Gender, History, vol. 42 (2015), s. 213-238.
Sloterdijk, Peter (1999) Regler for menneskeparken: Et svar på Heideggers Brev om Humanismen oversatt av Sigurd Tenningen (Kristiansand: Lord Jim Publishing, 2016).
Srnicek, Nick Platform Capitalism (London: Polity Press, 2017).
Stiegler, Bernard(1994) Technics and Time, 1: The Fault of Epimetheus oversatt av Richard Beardsworth og George Collins (Stanford, CA: Stanford University Press, 1998).
Thoreau, Henry David "Walking"publisert i The Atlantic Monthly(juni 1862).
Vetlesen, Arne Johan The Denial of Nature:Environmental philosophy in the era of global capitalism(London: Routledge, 2015).
Winthrop-Young, Geoffrey "Cultural Techniques: Preliminary Remarks" publisert i Theory, Culture & Society, vol. 30, nr. 6(2013), s. 3-19.
[1]I gresk mytologi ble hegren ansett for å være en budbringer mellom gudene og menneskene. I Iliaden sender for eksempel Pallas Athene en hegre ut i natten som et tegn til Odysseus og Diomedes om at hun er lydhør for deres bønn (Il. 10.272-298). Hegren ble også assosiert med seksualitet og det kvinnelig kjønn i det antikke Hellas og fuglen var knyttet til de kvinnelige gudene Athene og Afrodite (Siron 2015).
[2]Informasjonen som her er gjengitt om egretthegren, som på engelsk er kjent som eastern great egretog white heron (artens latinske navn er Ardea alba modesta) er hentet fra Kazuo Matsumura sin bok Mythical Thinkings(2014: 66-67),New Zealands Department of Conservation ( "White heron/kōtuku") og omtalengitt av fuglen på nettsiden nzbirds.com. Fuglen regnes av de fleste ornitologer som en underart av Ardea albasom en kan møte i relativt store antall i enkelte deler av Sør-Europa. Hvor Ardea alba modesta er truet i land som Australia og New Zealand er bestanden av Ardea alba livskraftig.
[3]Ifølge Forbesvar de seks mest verdifulle selskapene i verden i juni 2018, fra høyst til lavest nåværende markedsverdi: Apple, Amazon.com, Alphabet (konglomerat som eier Google), Microsoft, Facebook og kinesiske Alibaba.
[4]For en kortfattet gjennomgang av enkelte av disse filosofenes forståelse av dyr i forbindelse med deres filosofiske antropologi, se den franske filosofen Gilbert Simondon sin bok Two Lessons on Animal and Man(2011).
[5]For en meget god introduksjon til dette begrepet (Kulturtechniken)og den tyske medievitenskapelige tradisjonen generelt, se Geoffrey Winthrop-Youngs artikkel "Cultural Techniques: Preliminary Remarks" (2013).