Annonse
08:36 - 16. januar 2019

Den levende planeten: innvielse (del 3)

PAN: Fortellingene om frykt, kost–nytte og eksistensielle trusler tjener ikke formålet om økologisk helbredelse. Kan vi erstatte dem med kjærlighetsfortellingen? Med skjønnhetsfortellingen? Empatifortellingen?

Foto: Kyle Cottrell/Unsplash
Annonse
  • Pan skal bidra til å modne og bre ut det grønne perspektivet i norsk politikk. Vi vil fremme politisk diskusjon basert på økologisk tankegang, sosial rettferdighet, ikkevold, grasrotdemokrati og respekt for mangfold.
  • Bak nettidsskriftet står foreningen Tankesmia Pan, der styret består av Ingrid Liland, Per Espen Stoknes, Simen Tveitereid og Eivind Hoff-Elimari. 
  • Simen og Eivind er redaktører for Pan.
  • Økonomisk støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Bergesenstiftelsen har gjort oppstarten mulig. Pans artikler publiseres gratis som en egen kanal på Harvest.
  • Abonner på nyhetsbrev med Pan-artikler. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

En paradoksal effekt av den dominerende fortellingen om global oppvarming er at den legger til rette for fornektelse, ved å flytte bekymringen for Jordens tilstand over på en falsifiserbar vitenskapelig teori som ikke vil gi oss uomtvistelige beviser før det er for sent. Når virkningene er langt unna i rom og tid, og dessuten langt ute i årsakskjeden, er det mye enklere å fornekte klimaendringer enn det er å nekte for at hvalfangst dreper hvaler, at avskoging tørker ut jorden eller at plast dreper livet i havet, for å ta noen eksempler. På samme måte er virkningene av stedbundet økologisk tilfriskning lettere å få øye på enn klimaeffekten av solcellepaneler og vindmøller. Den kausale avstanden er kortere, og virkningene mer håndfaste. Et annet eksempel: der jordbrukere praktiserer regenerering av jordsmonn, stiger grunnvannet, kilder som har vært tørre i tiår livner til, bekkene risler året rundt igjen, og sangfugler og ville dyr kommer tilbake til området. Dette er synlig enten man stoler på fjerntliggende vitenskapelige institusjoner eller ikke.

Det regenererte jordsmonnet har det også med å lagre en masse karbon. Karbon er atomet som gir grunnlag for livet. Vi kan komme til å forstå atmosfæriske CO2-nivåer som et slags økologisk barometer som sier oss hvor flinke vi har vært til å gjenopprette livet på Jorden.

Les del 1 her

Les del 2 her

Regenerering av jordsmonn er et typisk eksempel på hvordan synet på planeten som levende fører til lokal, stedbundet handling. I motsetning til dette oppfordrer en forståelse av den økologiske krisen i form av kvantitative CO2-nivåer til globaliserte, standardiserte løsninger, som vurderes etter sitt målbare karbonfotavtrykk. Tall og måleenheter er generiske – et tonn karbon her blir det samme som et karbon der. Et resultat av dette er omfattende utplanting av økologisk og kulturelt utilpassede tresorter, som noen ganger fører til katastrofale utilsiktede konsekvenser. Karbonet som lagres i biomassen måles, men ikke karbonet som slippes fri når trærne dør tretti år senere etter å ha brukt opp grunnvannet, og etterlater jordsmonnet ufruktbart og sårbart. Vi måler heller ikke de diffuse økosystemeffektene som følger, kostnadene ved å håndtere skadedyrene eller forstyrrelsen av tradisjonelle levemåter som fremskynder urbaniseringen. Dette er farene ved målstyrt beslutningstaking: vi ser bort fra det vi velger å ikke måle, det som er vanskelig å måle, og det som ikke kan måles.

Charles Eisenstein

Født i 1967. Er en amerikansk forfatter som i september 2018 ga ut boka Climate: A New Story, der han foreslår et alternativ til den rådende klimadiskursen. Essayet Initiation to a Living Planet er en introduksjon til boka. Jarle Fagerheim har oversatt det og vi har delt det opp i tre. Dette er tredje og siste del.

Når vi ser denne planetens steder og økosystemer som levende vesener, ikke ansamlinger av datapunkter, innser vi nødvendigheten av intim, stedbundet kunnskap. Kvantitativ vitenskap kan bidra til å utvikle denne kunnskapen, men kan ikke erstatte nær, kvalitativ observasjon av jordbrukere og andre som har samhandlet med et landområde hver dag gjennom generasjoner. Dybden og finessen i kunnskapen til jeger-sankere og tradisjonelle småbønder er vanskelige for det vitenskapelige sinnet å begripe. Denne kunnskapen, innprentet i kulturelle historier, ritualer og skikker, innlemmer sine utøvere i jordens og havets organer, så de blir en del av jordelivets tilpasningsdyktighet.


Ritualer og relasjoner

Et av klimavitenskapens mysterier er det ualminnelig stabile klimaet de siste ti tusen årene, som har tillatt sivilisasjonen å blomstre. Så vidt jeg har forstått det, tilskriver vitenskapen dette ren flaks. Blant urfolk har jeg blitt møtt av en helt annen forklaring: at ritualer utført av kulturer med et godt forhold til Jordens ånder har opprettholdt forholdene som la til rette for menneskenes velferd. Disse kulturene sto i uavbrutt kommunikasjon med ikke-menneskelige vesener, for å ydmykt be om (eller forhandle seg til) rikelig og betimelig regn, milde vintre og så videre. Men de ba ikke bare om godt vær, de så seg dessuten som forvaltere av langsiktige relasjoner med naturkrefter som var nødvendige for å bevare en verden der mennesker kan bo. En dogon jeg møtte en gang fortalte meg at klimaendringene er resultatet av fjerningen av hellige rituelle gjenstander fra Afrika og andre steder for å stille dem ut ved museer i Europa og Nord-Amerika. Fjernet fra sitt opphav og rituelt neglisjerte kan de ikke lenger utøve sin geo-spirituelle funksjon. Kogi-folket sier noe lignende: ikke bare må hellige steder på jorden beskyttes for at ikke planeten skal dø, vi må også opprettholde tilbørlige seremonielle relasjoner til disse stedene.

Den urettferdige fordelingen av regnet speiler den ulike fordelingen av rikdom i samfunnet.

Moderne tenkemåter reduserer slike praksiser til hjelpeløst overtroiske regn-bønner. Vår moderne teori om kausalitet har lite rom for å tilskrive seremonier og ritualer noen rolle i å opprettholde lokale eller globale klimabalanser. For min egen del er jeg tilbøyelig til å ta urfolks oppfatninger og praksiser for god fisk, fordi jeg tror den moderne forståelsen av årsak og virkning gjennom fysiske krefter har blendet oss for andre, mystiske lag av kausalitet. Men foretrekker du å holde deg til moderne kausalitet, moderne økologi og moderne klimavitenskap, kan du likevel innse at ritualene i stedbundne kulturer er uadskillelige fra livsstilen deres – en livsstil som på jordnære, praktiske måter omfatter omsorg for vann, jord og liv. Hva er motivasjonen for denne omsorgen? Det er respekt for alle vesener og systemer som hellige, levende vesener. Med dette tankesettet faller det naturlig å søke å kommunisere med dem.

Konklusjonen er ikke at vi bør imitere urfolksritualer, men at vi bør prøve å forstå verdenssynet som ligger bak dem – verdenssynet som har satt ritualene inn i en levende, intelligent, hellig verden. Da vil vi kunne oversette dem til våre egne rituelle systemer – dem vi kaller teknologi, penger og juss.

For en dyptliggende del av min psyke virker det åpenbart at menneskets anliggender påvirker klimaet gjennom symboler og metaforer. Denne intuisjonen er ikke ulik det middelalderske synet om at sosial urettferdighet fremkalte Guds vrede i form av naturkatastrofer. Idet jeg skriver dette pøser regnet ned på gården; nå som alle rørledninger og bassenger er fylt opp og myrdragene mettet, bringer det ødeleggelse og vasker bort matjorden. 350 millimeter allerede, og det pøser ned fremdeles. Samtidig opplever de sørvestre delstatene rekordvarme og ekstrem tørke. Den urettferdige fordelingen av regnet speiler den ulike fordelingen av rikdom i samfunnet. Her er det så mye at ingen vet hva vi skal gjøre med det; der er det så lite at selve livet blir umulig.

Vår kultur har også sine ritualer: vi håndterer symbolene vi kaller penger og data i en magisk-religiøs tro på at den fysiske virkeligheten dermed vil forandre seg. Og det gjør den, for våre ritualer er mektige. Men de bærer i seg en skjult kostnad. Som andre kulturer har forstått, er det å påkalle magiske krefter for selviske formål en oppskrift på katastrofe. Før eller senere vil et forstyrret klima på jorden følge forstyrrelsene i det sosiale, politiske og mentale klimaet. Det er mulig jeg ser et mønster i tilfeldig støy her, men 2018, et år fylt av ekstrem polarisering i menneskenes anliggender, har også vært et år med ekstrem polarisering i temperatur, både varme og kulde.


Hva er et menneske til for?

Synet på planeten som levende, som bevisst og besjelet, anerkjenner en nær kobling mellom menneskelige og økologiske anliggender. Jeg hører ofte folk si: «Klimaendringer er ikke noen trussel mot Jorden. Planeten greier seg fint. Det er bare menneskene som kan bli utryddet.» Men forstår vi menneskeheten som Gaias elskede skapninger, født med et evolusjonært formål, kan vi ikke si at hun greier seg fint uten menneskene, mer enn vi kan si at en mor greier seg fint hvis hun mister sitt barn. Jeg beklager, men det går ikke bare bra. Den ovennevnte ideen om et evolusjonært formål står i motsetning til moderne biologisk vitenskap, men følger naturlig ut fra synet på verden og kosmos som sansende, intelligent og bevisst. Den åpner for spørsmålene «hva er vi til for?», «hvorfor er vi her?» og «hvorfor er jeg her?». Gaia har fått et nytt organ. Hva er meningen med det? Hvordan kan menneskeheten samarbeide med de andre organene – skogene og vannene og sommerfuglene og selene – i tjeneste for verdens drøm?

Jeg vet ikke svaret på disse spørsmålene. Jeg vet bare at vi må begynne med å stille dem. Vi må – men ikke som et rent spørsmål om overlevelse. Enten det er som individer eller art, lever vi for noe. Vi er ikke gitt livet simpelthen for å overleve det. Hva tjener vi? Hvilken forestilling om skjønnhet kaller på oss? Dette er spørsmålet vi må stille i det vi går gjennom innvielsesporten vi kaller klimaendringer. Når vi stiller det, påkaller vi en kollektiv visjon som utgjør kjernen i en felles historie, en felles avtale. Jeg vet ikke hvordan den vil se ut, men jeg tror ikke det er den gamle fremtiden av flygende biler, robottjenere og innkapslede byer med utsikt mot øde, døde landskap. Det er en verden der skjellene igjen ligger strødd utover strendene, der vi ser hvaler i tusentall, der fugleflokker dekker himmelen, der elvene renner rent og klart, og der livet har vendt tilbake til dagens ruiner.

Vi lever for noe. Vi har kanskje ikke en overordnet visjon om menneskets skjebne til å lede oss, men like fullt et internt kompass som viser vei. Å følge det betyr å ta steget inn i omsorg for oss selv og tjene den. Da kjenner vi at ja, det er derfor jeg er her. Kanskje din omsorg vil føre deg til konvensjonelle klimamarsjer og lignende. Eller kanskje den vil føre deg til å helbrede og beskytte en liten stykke av Jorden. Kanskje den vil føre deg til å ta itu med det sosiale, åndelige, eller relasjonelle klimaet – helsen til Gaias organ som vi kaller menneskeheten. Noen av disse aktivitetene har ingen påviselig effekt på karbonfotavtrykket, men intuisjonen forteller oss at de inngår i den samme revolusjonen. Et samfunn som utnytter sine mest sårbare mennesker vil nødvendigvis også utnytte sine mest sårbare steder. Et samfunn som vier seg til helbredelse på et nivå, vil uunngåelig komme til å tjene hebredelse på alle nivåer.

Nå kan jeg si mer presist hva innvielsen jeg nevnte i starten går ut på. Den er drevet av spørsmålet «hvorfor er vi her?» – et landemerke i modningsprosessen mot voksenlivet. Vi kan således forstå dagens sammenløp av kriser som en innvielse i en kollektiv voksentilværelse – den moderne sivilisasjonens overgang til å tjene sitt formål. Dette handler ikke om overlevelse; det er derfor fortellingene om frykt, kost–nytte og eksistensielle trusler ikke tjener formålet om økologisk helbredelse. Kan vi erstatte dem med kjærlighetsfortellingen? Med skjønnhetsfortellingen? Empatifortellingen? Kan vi komme i forbindelse med vår kjærlighet for denne sårede levende planeten, og se på våre hender og sinn, vår teknologi og kunst, og spørre: «Hvordan kan vi best delta i å helbrede og skape drømmer for Jorden?»

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

SYN OG SEGN: Kunst og kyrkje, det er litt som å seie kvinner og kyrkje.

PAN: En borgerlønn på drøyt 200 000 kroner til alle slår ikke hull på statskassa.

ARGUMENT: Er snøfnugg-generasjonen i ferd med å ta livet av komedien? 

THE DOYENNES: – Utelivet i Oslo er veldig segregert.

ARGUMENT: Til alle ja-mennesker som ikke kan begrense sine impulser.