Annonse
09:48 - 23. november 2018

– Det meste handler om kjærlighet, da, for faen

DOYENNES: Fredag kveld spilte Emilie Nicolas i Oslo, fire år etter forrige konsert.

Emilie Nicolas har vunnet Spellemannprisen to ganger og fått terningkast seks fra de fleste av landets største aviser. Foto: Anna Vaagland / Styling: Mold Atelier
Annonse
  • Onlinemagasinet Doyennes ble lansert i august 2017, med et mål om mer og bedre representasjon av kvinner i mediene.
  • Siden er drevet av statsviter Margrete Alva og Art Director Anna Vaagland, som publiserer intervjuer med suksessfulle kvinner i forskjellige yrker, visuelle presentasjoner av kunstnere og artikler fra kvinnelige bidragsytere over hele verden. 

Andre saker fra Doyennes:


The Visual: Marthe Elise Stramrud 

Designing the future

Beauty Warriors

Make the ocean great again

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Høsten har begynt å bre seg over Oslo, men det henger fortsatt litt varme igjen i luften denne ettermiddagen, og enda er det litt farger igjen på trærne. Det er kun et par gjester i restauranten på Majorstua, likevel spør jeg om å få bordet helt bakerst. Jeg forestiller meg at plateaktuelle Emilie Nicolas er en person som liker privatliv. Lyset er dempet, og klirring fra glass og summingen av andre menneskers samtaler fyller rommet idet Emilie kommer inn, like etter meg. Vi bestiller begge en øl før jeg legger lydopptakeren på bordet.

– Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg en sånn tape recorder, utbryter Emilie. – Den mistet jeg, og jeg vet fortsatt ikke hvor den er. Det plager meg den dag i dag at den bare er et eller annet sted. Der er det så mye dritt! Se for deg ungdomsskoletiden!

De fleste av oss har et forhold til pinlige episoder fra våre yngre dager, ting vi har sagt eller gjort som vi håper aldri trenger å se dagens lys. Emilie sammenligner de gamle opptakene med dagbøker, og forteller at hun og moren nylig leste gjennom en av hennes gamle fra barneskolen.

– Altså, vi lo så mye at vi holdt på å tisse på oss – det var så stusslig! sier hun og ler. – Jeg skrev sånn: I dag var det idrettsdag. Jeg klarte å gå med ertepose på hodet uten å miste den. Jeg vakte ingen oppsikt. Det var bare så trist, jeg var så nørd og teit.

Om mangel på kulhet var et problem før, er det ikke et problem nå lenger. I ungdomstiden bestemte seg Emilie for å bytte skole, trekke seg litt unna og, som hun sier, bli seg selv.

– Jeg følte at jeg hadde potensialet til å bli veldig kul, det var bare det at ingen andre visste det. Jeg ville liksom oppnå my coolness, understreker Emilie med latter i stemmen.


«Syngedame»: En del av Emilies coolness er uten tvil stemmen. Stemmen som har vunnet to Spellemannpriser og fått terningkast seks fra de fleste av landets største aviser. Når forsto hun for første gang at hun hadde en sånn stemme?

Jeg sa til mamma da jeg var rundt tre år at jeg skulle bli «sånn syngedame», men jeg har ikke noe minne av en spesifikk åpenbaring.

– Jeg sa til mamma da jeg var rundt tre år at jeg skulle bli «sånn syngedame», men jeg har ikke noe minne av en spesifikk åpenbaring. Jeg har alltid holdt på med det – sunget masse – men alltid holdt det litt hemmelig også. På videregående gikk jeg på sanglinjen, men viste ikke musikken min til noen, selv om jeg skapte mye. Jeg spurte aldri om noen ville være med og starte et band. Jeg synes det var det skumleste i hele verden. Jeg turte ikke å spørre om noen ville spille med meg før jeg var 21 år gammel. I retrospekt er det helt tullete – bare tenk hvor mange dårlige band det er her i verden! Philip Birkenes som var med i det første bandet mitt Emnico skal faktisk være med på konserten vi har nå i november, han er en fantastisk sanger og pianist.


Første på fire år. 23. november spiller Emilie sin første konsert på fire år for et utsolgt Sentrum Scene, billettene forsvant på et blunk. Hverdagen endret seg drastisk i 2014 da hennes første album Like I’m A Warrior ble en braksuksess. Hun, som liker seg godt i eget selskap, og i rolige omgivelser, var plutselig på turné med mye stress, mange reisedøgn og lite søvn. Ekstrem flyskrekk gjorde ikke situasjonen bedre, og på toppen av det hele fikk Emilie et epilepsianfall som førte til oppdagelsen av en medfødt svulst som irriterte hjernen. Det ble for mye, og hun måtte si stopp. Savnet etter Emilie på musikkscenen har vært stort, og det var mange forventninger til hennes nye album Tranquille Emile. Forventninger som i høyeste grad ble innfridd – igjen rullet det inn seksere på anmeldernes terninger.

– Fire år siden sist nå – kan du fortelle litt om prosessen og følelsene rundt å slippe en ny plate?

– Det føles veldig riktig å gjøre det nå, når jeg hadde overskudd. Vi har jobbet med det i litt over et år. Musikken hører til der ute, det gøyeste med å lage musikk er at folk får høre den, slik at de også kan få et forhold til den. Jeg synes ikke det er skummelt lenger. Jeg føler det er relativt trygt å slippe musikk her i Norge, og at ingen er ute etter å ta meg. Det første albumet mitt fikk mange gode tilbakemeldinger, så nå har jeg ikke like mye jeg trenger å bevise. Om noen ikke liker albumet eller synes det er kjedelig, så er det liksom greit. Jeg vet fortsatt at jeg er dyktig og at det er av verdi for noen. Men jeg er streng med meg selv mens vi lager det, og er sykt opptatt av at det skal være perfekt.

– Hvordan går du frem når du skriver en låt?

– De fleste sangene kommer ganske raskt, så tar jeg tar det videre til bandet og produsentene slik at vi kan utarbeide dem sammen. Det er ikke like givende å jobbe videre på en sang om ingen andre i teamet tenner på ideen, selv om jeg absolutt kan gjøre det også, om jeg føler sterkt nok for sangen.

– Hva skriver du mest om, og hvorfor? 

– Det meste handler om kjærlighet da, for faen! sier hun og ler.


Emilie stopper opp og blir ettertenksom. Hun har ofte følt at hun er blitt portrettert som litt trist i mediene, men at hun har lagt litt opp til det selv ved å være litt skjult og mystisk. Jeg oppfatter henne ikke slik der hun sitter på andre siden av bordet. Men selv om hun er veldig personlig i musikken sin, er det sjelden hun kommenterer innholdet i tekstene sine i mediene. Jeg spør forsiktig likevel.

– Er du noen gang redd for at personen/e du synger om skal reagere negativt?

Emilie nøler litt før hun svarer.

– Nei, for man kan ikke ta det til seg på samme måte som hvis jeg hadde sagt det direkte. Det blir en distanse til det. Men når jeg skriver om en person jeg er sint på eller som har såret meg, så synger jeg ting jeg vil at den personen skal høre, og det er sikkert litt flaut, men jeg har vel en distanse til det jeg og.

– I mediene har du tatt et aktivt valg om å ikke fortelle om hvem eller hva tekstene handler om. Hvorfor?

     

Emilie ler: – Av profesjonalitet velger jeg å ikke nevne det i en intervjusetting, jeg har aldri delt mye av mitt privatliv i mediene. Det er dumt å dele for mye, helt idiotisk!

     

Jeg tar det som et hint, og forlater temaet tekst og privatliv til fordel for opplevelser og artistliv.

– Hva har vært din største musikalske opplevelse?

– De største musikalske opplevelsene for meg er å oppdage ny musikk jeg elsker. Jeg oppdaget en ny artist senest forrige uke; det er en jamaikansk-amerikansk fyr som jeg fant gjennom Instagram-profilen til Parkteatret; jeg så på videoen i to sekunder og likte det med én gang. Jeg hørte på han resten av dagen. Så sitter jeg på toget på vei hjem med Guttorm Raa som jobber i managementet mitt, Little Big Sister, og han forteller at det er en artist som har lyst å møte meg. Og det er faen meg han jamaikansk-amerikanske fyren, Masego heter han. Det er så morsomt når det skjer på den måten der, når det er så organisk, tilfeldig, fucka og gøy samtidig. Jeg tror det som er kulest for meg, er når andre artister som jeg ser opp til eller som jeg ser på som flinke, også synes at jeg gjør en god jobb. Det at noen jeg liker, liker det jeg gjør. Første gang jeg fikk melding av Hanne Hukkelberg, ble jeg så gira at jeg måtte jeg dra hjem til mamma og pappa bare for å si: «Jeg har fått melding av Hanne Hukkelberg!»

Med en imponerende merittliste så langt, er jeg nysgjerrig på hva Emilie ser for seg fremover.

– Jeg har ingen tydelige mål eller drømmer som er veldig spesifikke, sier hun. – Det jeg tenker er at jeg gjør det jeg driver med, og så gjør jeg ikke sånn fryktelig mye for at det skal ta av akkurat nå. Jeg stoler på at ting skjer litt av seg selv, og hvis det ikke skjer, så er det også helt greit. Denne gangen skal jeg ta det i mitt tempo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Vil du slå igjennom som sakprosaforfatter i Tyskland, satser du på dette.

ARGUMENTNaturen kan forstås, men forstår vi symmetrien?

PERISKOP: Bruker kunsten til å skape bevissthet og engasjement rundt miljøkrisen.

OBJEKTIV: What does it mean to ask if an art exhibition worked or not? 

DOYENNES: Fredag spilte Emilie Nicolas i Oslo, fire år etter forrige konsert.