Annonse
08:55 - 19. oktober 2018

Hundre års undergang

PROSA: I september var det hundre år siden første bind av Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes kom ut. I jubileumsåret vekker verket både oppmerksomhet, forargelse og debatt. Kanskje har det også fornyet aktualitet, om enn på litt andre måter enn det som ofte hevdes?

Det ble gjort et godt forsøk på å ødelegge den vestlige sivilisasjonen under den andre verdenskrig. Her blir sivile evakuert fra en utbombet Aachen i Tyskland. Etter krigen så Vestens undergang ut til å være avlyst. Foto: Fred Ramage/Keystone/Getty Images
Annonse

Prosa er et uavhengig, allmennkulturelt tidsskrift som redigeres etter redaktørplakaten. Utgiver er Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), og et abonnement på Prosa er inkludert i medlemsavgiften. Prosas abonnenter utover NFFs medlemmer, er bibliotek, studenter, mediefolk og andre litteraturinteresserte.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

At Spenglers undergangsfortelling fant klangbunn i et Tyskland i møte med nederlaget i første verdenskrig, er kanskje ikke så underlig. Da andre bind kom ut fire år senere, var den historiefilosofiske mursteinen blitt folkelesning og var allerede trykt i 47 opplag. Reaksjonene fra den akademiske verden var imidlertid blandede og mest negative. Halvhjertede forsøk på å engasjere seg politisk førte ingensteds, og fram til sin død i 1936 virket forfatteren som frittstående intellektuell og skribent på antidemokratisk og konservativ side. For nazistene hadde elitisten Spengler bare forakt til overs. Etter andre verdenskrig så Vestens undergang ut til å være avlyst, og selv om verket ikke ble glemt, ble det primært sett på som uttrykk for mellomkrigstidens tilbakelagte kulturpessimisme. Det var en viktig inspirasjon for Arnold Toynbees A Study of History, hvor verdenshistorien deles inn i 23 sivilisasjoner som følges gjennom vekst, blomstring og fall, og ikke minst for Samuel Huntingtons The Clash of Civilizations, som fyller 25 år og altså også har jubileum i år.


UNDERGANGEN ER TILBAKE

Vesthimmelen kan knapt sies å ha vært skyfri under oppkjøringen til hundreårsjubileet for Aftenlandets undergang. Det europeiske samarbeidet har opplevd en serie kriser og nesten-kriser knyttet til migrasjon, høyrepopulisme og politisk og økonomisk integrasjon. Donald Trumps uortodokse måte å forvalte presidentembetet på faller sammen med russiske og kinesiske utfordringer til den USA-ledede verdensorden. I dag omfavnes Aftenlandet og forfatteren av grupper som mener at vestlig kultur og vestlige verdier rent faktisk er truet på livet. Andre bruker Spengler som ideologisk busemann for å plassere meningsmotstandere til høyre for den politiske folkeskikken. Situasjonen har også ført til ny faglig interesse rundt Spenglers verk. I sommer har jeg lest både Aftenlandet og et knippe av bøkene som er kommet ut i forbindelse med jubileet. Inntrykket er at den tyske undergangsprofeten er lite egnet både som ledestjerne for høyresidens kulturkrigere og til å brunbeise stemmer utenfor den liberale meningskorridoren. Samtidig har han fortsatt eller fornyet aktualitet på felt hvor han vanligvis ikke siteres eller diskuteres.

Aktuelle bøker

Alexander Demandt

Untergänge des Abendlandes. Studien zu Oswald Spengler

Böhlau, 2017

David Engels, Max Otte og Michael Thöndl

Der lange Schatten Oswald Spenglers. Einhundert Jahre Untergang des Abendlandes

Manuscriptum, 2018

Oswald Spengler

Der Untergang des Abendlandes. Umrisse einer Morphologie der Weltgeschichte

Anaconda, 2017

Peter Strasser

Spenglers Visionen. Hundert Jahre Untergang des Abendlandes

Braumüller, 2018

Spenglers undergangsfortelling fyller mer enn 1400 sider, og det er mulig å finne støtte for både det ene og andre der, men skulle noen lure: Spengler var verken nazist eller antisemitt. Han var som andre i sin tid svært opptatt av rase, men som gruppe basert på felles kultur heller enn biologi. Han var elitistisk, antikommunistisk og antidemokratisk, og han så på mennesket som en del av naturen, og da som et rovdyr. I samspillet mellom mennesker, natur, folk og kulturer ville den sterkeste vinne, og den svakere part kunne ikke vente nåde. Solidaritet forpliktet bare innenfor egen gruppe. Imperialisme var en naturlig del av kulturenes innbyrdes kamp.


EN GOD OG EN DÅRLIG NYHET

For de som frykter et snarlig sammenbrudd for den vestlige kultur og sivilisasjon, har Spengler en dårlig og en god nyhet: Den dårlige er at den vestlige kultur, slik Spengler så det, strengt tatt gikk under med Napoleon allerede for drøyt 200 år siden. Det er ingenting å gjøre med det. Den gode nyheten er at vestlig sivilisasjon har omtrent 800 år igjen før teppet faller. Med sivilisasjon mente Spengler en tid da en kultur ikke lenger evner å være nyskapende og dynamisk, men er stivnet i fastlagte uttrykk og preget av forfall, middelmådighet, individualisme, materialisme og livstretthet

Spengler opererte med åtte historiske kulturkretser – den egyptiske, babylonske, indiske, kinesiske, antikke, arabiske, aztekiske og vestlige. Hver kultur har en samlet livssyklus på omtrent 2000 år, med mindre den – som den aztekiske – overkjøres før fullgått løp. Etter at sivilisasjonen bukker under, lever befolkningen i kulturkretsen videre som fellahin. Begrepet betegner egentlig jordløse landarbeidere i Midtøsten, særlig i Egypt, som levde sine enkle og fattigslige liv angivelig omtrent som på faraoenes tid, uberørt av at romerske, greske, arabiske, tyrkiske, franske og britiske makthavere byttet plass over hodene på dem. Tilsvarende mente Spengler for eksempel at den kinesiske høykulturen hadde fullbrakt sitt løp allerede rundt 600 etter vår tidsregning, uten at det var til hindring for at Kina var verdens mest folkerike land og største språk- og kulturfellesskap både i Spenglers samtid og i dag. Kinesisk kultur hadde mistet sin kraft og lot seg herje med av andre. Spengler diskuterer bare tre av høykulturene i detalj: den antikke, den arabiske og den vestlige. Den antikke kulturen fullendte sitt løp mot slutten av første årtusen. Den arabiske, hvor Spengler også plasserer den tidlige og den østlige kristendommen, er i ferd med å sluttføre sin syklus i vår tid, mens den vestlige kulturen er litt mer enn halvgått og er i ferd med å stivne i sivilisasjonsfasen, som kommer til å vare omtrent 800 år til. Framtiden tilhører ifølge Spengler russerne, som er i ferd med å tre fram som en egen høykultur etter å ha vært dominert av vestlige former, inkludert kommunisme og demokrati, siden Peter den store.


DEMOKRATI OG DIKTATUR

Det Spengler ønsket, var å finne generelle lover for hvordan historien utviklet seg, et prosjekt historikere flest for lengst hadde gitt opp da Aftenlandet kom ut. Allerede i samtiden ble det påpekt mange faktiske feil og mangler i historieframstillingen, og kunnskapen vår, særlig om eldre og utenomeuropeisk historie, er mye større enn den var på Spenglers tid. Kinesisk kultur ser jo også ut til å klare seg ganske bra for tiden. Det burde også være klart at Spengler egner seg dårlig som profet for de som er redd for at innvandrerne skal ta over Europa med det første. Spengler forutså at Vesten ville bestå videre i lang tid, men at den var i endring. Denne delen av analysen hans er mer interessant. For Spengler lever vi i pengenes tidsalder. Demokratiet er et redskap for pengemakten. Dette vil føre til pengenes diktatur, som vil møtes med blodets makt. Blodet vil seire, for identitet er ifølge Spengler langt viktigere enn penger, og demokratiet vil erstattes av cæsarisme – systemer med en viss lovgivende folkerepresentasjon, men med herskere med stor personlig makt. Nyere utvikling, med økonomisk globalisering og deregulering fulgt av velgere som fra elitens standpunkt ikke kjenner sitt eget beste, og som gjerne støtter en Trump, et Brexit, en Putin eller en Erdogan fordi identitet er viktigere for dem enn økonomisk vekst, kan godt leses inn i et slikt skjema.

Europa er ikke noe sentrum for den historiske utviklingen eller bedre enn de andre, bare annerledes.

Ved siden av Spenglers analyse av forholdet mellom kapitalisme, demokrati og identitet er det også et annet forhold som gjør ham lite egnet for de selvutnevnte forsvarerne av vestlige verdier i vår tids kulturkamp. For Spengler er ikke den ene kulturen bedre enn den andre. Han avviser eksplisitt en eurosentrisk lesning av historien og tanken om at utviklingen går mot stadig mer avanserte og siviliserte tider fra oldtid til middelalder til moderne tid. Europa er ikke noe sentrum for den historiske utviklingen eller bedre enn de andre, bare annerledes. Slik blir Spengler, via Toynbees monumentale sivilisasjonshistorie, en forløper for den moderne globalhistoriske bevegelsen, med sitt krav om at hele verdens historie må med i fortellingen. Alle kulturer følger sitt eget løp. De oppstår, blomstrer, stivner og dør. Det vil også skje med Vesten. Når det er sagt, ser altså Spengler på historien som alles kamp mot alle. Kulturene står i et motsetningsforhold til hverandre, og den sterkeste vil vinne fram på kort sikt.


SPENGLER I DAG

Det er ikke bare i Norge vi er opptatt av forfatterjubileer. Den faglige debatten rundt Spengler har ikke overraskende vært størst i tyskspråklige land. I forbindelse med jubileet har det kommet ut en rekke artikkelsamlinger og korte bøker. Flere utgivelser er på veg. Jeg har lest tre av dem.

Artikkelsamlingen Der lange Schatten Oswald Spenglers (redigert av David Engels, Max Otte og Michael Thöndl) er den første utgivelsen til det nystiftede Oswald Spengler Society for the Study of Humanity and World History. Artikkelforfatterne behandler dels resepsjonen av Spengler i samtid og ettertid, dels er de opptatt av å vise at Spenglers historiefilosofi er relevant både for å forstå verdenshistorien slik den har forløpt, og for å forstå den aktuelle politiske situasjonen i Europa i dag.

Untergänge des Abendlandes. Studien zu Oswald Spengler samler artikler skrevet av den pensjonerte antikkhistorikeren Alexander Demandt gjennom snart 40 år. Demandt er blant de få som har befattet seg med Spengler over en lengre periode, ved siden av beslektede faglige hovedinteresser som studiet av senantikken og Romerrikets fall. Demandts artikler har sin styrke i at de forklarer Spengler gjennom å sette ham i idehistorisk og historiefilosofisk sammenheng.

Der Demandt sikkert har sympati for sitt forskningsobjekt, men stiller seg strengt nøytral som forfatter, er den sveitsiske filosofen Peter Strasser sterkt kritisk i sin Spenglers Visionen. Hundert Jahre Untergang des Abendlandes. For Strasser tjener Spengler først og fremst som en advarsel mot misantropi, og han hevder at Spengler misforstår og misbilliger liberale og demokratiske, det vil si vestlige, verdier: Vestens kultur finnes, men den er forskjellig fra det Spengler hevdet, og den går ikke under med mindre vi lar det skje.

Angrer jeg på at jeg tilbrakte sommeren 2018 med misantropen Spengler? Ikke egentlig. Om Spengler fungerer dårlig både som realhistoriker og som dommedagsprofet, har han altså like fullt interesse som analytiker både av sin egen og vår egen samtid. Han har påvirket historiefaget både gjennom den høyst levende tesen om sivilisasjonenes kamp og gjennom kritikken av eurosentrisk historieskrivning som navlebeskuende og trangsynt. Bestselgeren fra 1918 blir neppe folkelesning igjen, men Spengler skriver overraskende enkelt og tilgjengelig, i alle fall til tysk filosof å være.

Eivind Heldaas Seland (43) er førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Bergen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA. Spørsmålet er om Ottar Grepstads arbeid – alle orda – peikar framover.

PROSA: Vil du slå igjennom som sakprosaforfatter i Tyskland, satser du på dette.

ARGUMENTNaturen kan forstås, men forstår vi symmetrien?

PERISKOP: Bruker kunsten til å skape bevissthet og engasjement rundt miljøkrisen.

OBJEKTIV: What does it mean to ask if an art exhibition worked or not?