Annonse
09:06 - 02. november 2018

En av oss

ARGUMENTStortinget har nylig vedtatt regjeringens forslag om å forby bruk av niqab i undervisningssituasjoner, men for å forstå hvorfor plagget er uønskelig må vi titte forbi det pedagogiske årsaksgrunnlaget

Annonse

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Debatten om niqab i det offentlig rom har vært vanskelig å få ordentlig tak på. Mest av alt skyldes dette de utallige forsøkene på å artikulere gode grunner til hvor og hvorfor den bør forbys. Stortinget har nå vedtatt regjeringens forbudsforslag som begrenses til undervisningssituasjoner i barnehager, skoler og andre utdanningsinstitusjoner, og grunnlaget for et forbud er forankret i det rent pedagogiske. I form av å være en direkte avvisning av selvbestemmelsesretten til kvinnene som går med plagget, er vedtaket en påminnelse på at det finnes grenser for de liberale prinsippene som underbygger samfunnet vårt. Hvorfor akkurat niqaben har utløst en slik prosess imidlertid ikke selvforklarene.

Det er noe uærlig over forbudet. Det presenteres som en nødvendighet – at plagget må forbys siden det er et hinder for god samhandling og kommunikasjon i undervisningen – men det er jo ikke derfor niqaben ble en del av samfunnsdebatten. Plagget var et problem i seg selv lenge før det ble et problem i klasserommet. Det er både åpenbart og forståelig at det ligger andre årsaker bak – årsaker som har ført til en nærmest kollektiv instinktiv fornektelse av plaggets inntreden i norsk offentlighet – og det er disse som har satt i gang prosessen mot et, om enn så lenge begrenset, forbud.

Så, hvorfor liker vi ikke niqaben? Svarene fremstår som selvsagte. Det er vanskelig å kommunisere med mennesker man ikke ser ansiktet på. Samtidig oppleves kvinnene som undertrykte, uavhengig av hva de måtte mene selv. I lys av dette vil en aksept av plagget forutsette en tilsideskyving av sentrale verdier relatert til samfunnsdeltagelse og likestilling. Vi er langt i fra alene om å tenke slik. Frankrike, Østerrike, Belgia og Danmark har alle totalforbud i det offentlige rom. I tillegg har flere land, eksempelvis Tyskland og Nederland, lagt ned forbud i bestemte settinger. Forbud mot niqab har blitt en europeisk policy.

Meningsmålinger fra kontinentet viser at forbudene støttes av et stort flertall. I Frankrike, Tyskland og Storbritannia er henholdsvis 82 prosent, 71 prosent og 62 prosent for et forbud mot ansiktsdekkende plagg i følge en undersøkelse fra 2010. Det er dog spennende å sammenligne med USA. Her er nemlig kun 27 prosent positive til et forbud (den amerikanske undersøkelsen fra 2016 spør spesifikt om burka og niqab). Forskjellen har nok mye å gjøre med amerikanernes prinsippfasthet når det kommer til religionsfrihet, men det er likefult en god påminnelse på at måten man oppfatter kulturelle fenomener på avgjør hvorvidt de fremstår som truende eller ikke. Narrativer er viktige.


Et påskudd for det partikulære

Da den franske regjeringen la ned forbud mot niqab i 2010 var en av årsakene at plagget undergravde verdigheten til kvinnene som gikk med den. Den gang skrev den slovenske filosofen Slavoj Zizek at retorikken om menneskeverd kun var et påskudd for «det Franske»: at det universelle i virkeligheten var et skalkeskjul for det partikulære, altså et særegent fransk fenomen. Det samme kan sies om argumentasjonen til liberale her hjemme som er for et forbud. Jan Arild Snoen skriver i Minerva at det er uklart hva den liberale posisjonen i møte med niqab bør være. Han hevder å ikke være tilhenger av et totalforbud, men støtter et forbud i undervisningssammenheng da han er enig med regjeringen i at det hemmer undervisningen. Det er imidlertid ikke åpenbart at det virkelig gjør det, og et kjapt nettsøk viser at det finnes ytringer fra både lærere og studenter som påpeker at verken det å lære eller det å lære bort er noe problem. Noen grundig undersøkelse av empirien som foreligger virker dog ikke å være interessant for Snoen, ei heller for andre som benytter seg av samme argumentasjon for å støtte et forbud. Hypotesen aksepteres heller på skjønn. Snoen legger ikke skjul på at han misliker plagget sterkt. Hans ønskescenario er at et begrenset forbud resulterer i at de som ønsker å fortsette å bruke niqab «finner ut at Norge ikke er landet for dem».

Hans ønskescenario er at et begrenset forbud resulterer i at de som ønsker å fortsette å bruke niqab «finner ut at Norge ikke er landet for dem».

Vår egen håndtering av niqaben oppfordrer oss til å ta Zizeks kritikk på alvor: at det er bak fasaden at de virkelige årsakene for misnøye befinner seg. For det er vanskelig å ikke oppleve niqaben som et slag i magen for norsk kvinnefrigjøring. Det er ikke bare det at den tilsynelatende undertrykker kvinnene som bærer den, men i sitt forsøk på å manifestere seg offentlig blir den nærmest en fornærmelse i form av å tre inn som ubuden gjest i siste akt av vårt eget likestillingsprosjekt. Det at de av kvinnene som har ytret seg om sin bruk av plagget hevder å være frie i sine valg gjør bare fornærmelsen enda verre. For er ikke niqaben på mange måter et uakseptabelt løsningsalternativ på reelle problemer relatert til kroppspress, trakassering og andre former for sexisme? Har den ikke, i teorien, en funksjon selv i vårt moderne, likestilte, samfunn? Det er kanskje nettopp her at frykten viser sitt sanne ansikt. At det vi egentlig er redde for ikke er en puritansk tilnærming til Islam, men et samfunn der kvinner kapitulerer ovenfor de kreftene de har kjempet mot i hele sin kollektive historie. Ved å være en praktisk utøvelse av den paradoksale forestillingen om at total tildekning er den eneste måten å sikre kvinners frihet på, representerer dermed niqaben vårt største mareritt; innsikten om at alt var forgjeves, at en løsrivelse fra naturlige drivkrefter ikke er mulig, og at vi ikke har annet valg enn å akseptere vår biologiske skjebne der kvinner og menn defineres av sin seksualitet. Dette er et reelt standpunkt i dagens likestillingsdebatt, kanskje best personifisert i Jordan Peterson som høylytt (og med stadig økende publikum) utfordrer det progressive narrativet om likestilling, blant annet ved å nevne leppestift, høye heler og p-pillen som viktige årsaker til de ugjerningene Me Too forsøker å ta et oppgjør med. Koblingen er kanskje ikke innlysende, men den er der. Niqaben er ikke så fremmed og distansert fra vår virkelighet som vi vil ha det til.


Mash of civilizations

Hvis det så stemmer at niqaben rører ved en følsom nerve i underbevisstheten, åpnes det også opp for en dialektisk vending der en potensiell aksept av plagget muliggjøres av den artikulerte avvisningen. For hvis plagget bevisst oppfattes slik det aldri kan aksepteres – som en av mange reaksjoner mot uønsket seksuell oppmerksomhet og kroppspress – kan det ikke da også fullt og helt absorberes i samtidige feministiske narrativer hvor det trer inn som et symbol for kapitulasjon, nederlag, for akkurat disse ondene? Kvinnen i niqab går da fra å være «den andre», til en av oss – som ga etter. Kampen er den samme, og denne anerkjennelsen forankrer også kvinners rett til å imøtekomme den slik de selv ønsker. Ved å plassere fenomenet innenfor egne teoretiske rammer og diskurser kan vi også forhåpentligvis forstå det bedre. For uansett hvor lange linjer man trekker tilbake til religioners opphav, endring og politisering, så kommer man ikke unna det faktum at fenomenet eksisterer i Norge, i Vesten, i dag, og dermed per definisjon også har noe «norsk», noe «vestlig», ved seg. Denne innsikten kan være nyttig for både de med og de uten niqab. Kanskje plagget representerer en mash – og ikke en clash – of civilizations.

Til slutt er det viktig å gjenta at narrativer er viktige. Det er de som avgjør hvorvidt de liberale prinsippene som underbygger vår samfunnsmoralske dømmekraft kapitulerer i møte med tvilen eller ikke. For de fleste prinsipper kan fint bortforklares uten at det behøver å gå på akkord med egen integritet: en liberaler kan alltids si at hun er for all individuell utfoldelse, med mindre utfoldelsen bidrar til å undergrave den friheten som tillater den i utgangspunktet. Tolkningsfriheten gjør dermed kampen om narrativene vesentlige for beslutningstaking, og denne avgjøres hovedsakelig av hvilke krefter man til syvende og sist mener er sterkest. Er det trusselen fra ”den andre”, eller verdigrunnlaget som gjør oss til oss? Dette er en samtidsaktuell problemstilling for hele Europa. En indikasjon på hva det norske svaret synes å være er å finne i regjeringens niqabforbud.

Edin Kozaric (1991), mastergrad i Fred- og Konfliktstudier fra Universitetet i Uppsala.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

KLIMAAKSJONLegger vi merke til naturens forringelse i skyggen av våre nettprofiler?

SYN OG SEGN: Framtida til eit språk ligg i hendene til barn og unge.

MONTAGES: Seriemorderen Jack drar ut på reise, men når aldri fram til himmelriket.

TDNF: Assistert befruktning hjelper mange, men det er flere begrensninger.

TDNF: Tvilsomt om det er grunnlag for å la være å gi væske og ernæring til døende.