Annonse
08:00 - 08. september 2018

Kilden i Venezia

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Slik Gud ifølge Bibelens skapelsesberetning ga Adam rett til å gi de skapte tingene navn, er det i Moderata Fontes Il merito delle donne kvinnene som definerer verden. I den filosofiske dialogen møter vi intet mindre enn en omkalfatring av hele skaperverket.

Venezia på på Moderata Fontes tid, slutten av 1500-tallet. I bakgrunnen Rialtobroen som sto ferdig i 1591 – året før Moderata Fonte døde. Tegning av W Brockedon / Hulton Archive / Getty Images
Annonse

Norsk filosofisk tidsskrift er et norsk forskningstidsskrift, og regnes som viktigste fagtidsskrift for filosofer utgitt i Norge. Tidsskriftet inneholder artikler, bokmeldinger og debattinnlegg. Norsk filosofisk tidsskrift utgis av Universitetsforlaget med støtte fra Norges forskningsråd.

Her kan du lese artikler fra Norsk filosofisk tidsskrift

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

«Det virkelig alvorlige er», sa Cornelia så, «at menn retter på oss selv når vi åpenbart gjør noe godt. Er det ikke mulig bare å fordrive disse mennene fra livene våre, og unngå deres anklager og hån én gang for alle? Kan vi ikke leve uten dem? Skulle ikke vi greie å tjene til livets opphold og styre våre egne forretninger uten deres hjelp? Kom igjen, la oss nå våkne og kreve vår frihet tilbake, og den ære og verdighet som de har berøvet oss i så lang tid!»[1]   

Det er ikke ordene til en suffragette fra forrige århundre vi leser, om enn Cornelias utbrudd klinger overraskende moderne i ørene våre. Nei, sitatet er hentet fra en dialog som ble publisert allerede i år 1600, under tittelen Il merito delle donne (Kvinners verd). Forfatteren er Moderata Fonte (1555–1592) som med største selvfølge burde høre hjemme i vår filosofiske eller idéhistoriske kanon. 

Mesteparten av det vi vet om livet til Moderata Fonte – eller Modesta Pozzo, som var hennes virkelige navn – stammer fra en kort biografi som Giovanni Niccolò Doglioni, en inngiftet slektning, skrev da han posthumt publiserte Fontes Il merito delle donne.[2] Doglionis kortfattede tekst gjengir den unge Moderata Fontes liv. Hun ble født inn en respektabel familie i Venezia, men ble foreldreløs allerede som lite barn da både moren og faren døde av et utbrudd av pesten. Hun ble sendt til et nonnekloster, men vendte som ni-åring tilbake til sin mormor Cecilia da Mazzi, og hennes andre ektemann Prospero Saraceni. Her greide hun å skrape sammen en utdannelse som delvis var påbegynt i klosteret. Av Prospero lærte hun latin, og fortellingen sier at om ettermiddagene, da broren endelig kom hjem fra skolen, sto den unge Fonte trippende på dørterskelen og plaget ham med sine spørsmål for å lære alt det han i løpet av dagen var blitt undervist i. I tillegg eksellerte Fonte i en rekke kunstneriske ferdigheter som det å tegne, synge, spille på lutt og cembalo. 

Prosperos datter giftet seg med Giovanni Niccolò Doglioni, som var matematiker og kosmograf, forfatter av en rekke ulike traktater, og medlem av Accademia Veneziana – i tillegg altså til å være Fontes senere biograf. Moderata Fonte fulgte med den unge bruden til det nye husholdet, og ble boende der frem til hun selv giftet seg som 27-åring med juristen Filippo de’ Zorzi. Ekteskapet skal, ifølge Doglioni, ha vært lykkelig, og som et bevis på det understreker han at ektemannen skal ha gitt henne medgiften tilbake allerede året etter at ekteskapet var inngått, noe som slett ikke var vanlig. Selv om størsteparten av det Fonte skrev ble publisert før hun giftet seg, skal hun som gift likevel ha fortsatt å skrive, spille og synge. Hva angår Il merito delle donne, ble boken fullført dagen før hun døde i barsel kun 37 år gammel i 1592, men først publisert i år 1600.       

Il merito delle donne er altså en dialog, og som dialog tilhører teksten den filosofiske sjangeren par excellence. Om enn kvinner hadde skrevet dialoger før henne, hvorav Tullia d’Aragonas Dialogo dell’Infinità d’Amore (1547) nok er den viktigste, var dette en sjanger som hovedsakelig var dominert av menn. Fonte gir seg imidlertid i kast ikke bare med dialogen, men også med en annen mannsdominert sjanger, nemlig ridderromanen.[3] I Fontes uferdige roman Floridoro (1587) utspilles en rekke scener som forespeiler temaer som dukker opp igjen i den senere dialogen, og kvinner tildeles også her en sentral rolle: Prinsesse Biondura har fått en nokså konvensjonell kvinneoppdragelse, men er likevel blitt noe man kunne kalle for en femme fatale, mens hennes tvillingsøster, Risamante, er blitt bortført av en trollmann og trent opp i krigskunst som en mann. Til sammen endevender prinsessene det den romerske dikteren Vergil en gang lanserte som eposets grunntema. «Arma virumque cano» («Jeg vil synge om våpen og en mann»). Slik åpner Vergils Aeneide. I Fontes Floridoro, derimot, er det kvinnene som er handlende subjekter, og de synger og kjemper som menn.

I Floridoro får vi også et innblikk i hvorfor forfatteren valgte å publisere under navnet Moderata Fonte fremfor det langt mer passive Modesta Pozzo.

I Floridoro får vi også et innblikk i hvorfor forfatteren valgte å publisere under navnet Moderata Fonte fremfor det langt mer passive Modesta Pozzo. I en passasje maler hun et diskret portrett av seg selv: I rekken av skulpturer av venetianske poeter som ifølge romanen omringer en kilde i Apollon-tempelet i Delphi, beskrives til slutt et portrett av forfatteren selv. I sin enkle beskjedenhet – kvinnen er navnløs, kledd i en hvit kappe og delvis skjult i et skyggefullt hjørne – reflekterer skulpturen forfatterens fornavn, Modesta («beskjeden»). Som Virginia Cox har påpekt, må vi likevel ikke misforstå denne tilsynelatende beskjedenheten.[4] Det Moderata Fonte faktisk gjør her, er å rydde plass for seg selv i den litterære kanon, om enn med en viss moderasjon. Ingen av de andre nevnte poetene, bortsett fra Fontes litterære forbilde Domenico Venier, blir forøvrig tildelt så stor oppmerksomhet (over hele to stanza) som kvinneskulpturen i hjørnet. I dette persongalleriet transformeres med andre ord Modesta til Moderata. Etternavnet hennes, pozzo, som betyr brønn og vekker assosiasjoner til mørkt og stillestående vann, omformes likeledes til en kilde, som jo fonte betyr, som springer ut i selve dikterguden Apollons hovedsete.       

Det må understrekes at Moderata Fonte skrev også andre tekster, deriblant librettoen til en cantata som ble oppført for dogen i Venezia i 1581. I to religiøse skrifter, henholdsvis La Passione di Cristo (1582) og La Resurrezione di Gesù Cristo (1592), spiller kvinnene igjen en sentral rolle. I disse fortellingene, eller kanskje snarere meditasjonene, er det Jomfru Maria og Maria Magdalena som er i fokus, det vil si de to kvinnene som sto nærmest Jesus, og Fonte skildrer med stor innlevelse deres sorg, delaktighet, og ikke minst vitne til påskeunderet.

Kvinners verd

Moderata Fontes forfatterskap er betydelig, og forfatteren opplevde en viss suksess mens hun levde. Det er likevel den posthume dialogen Il merito delle donne som betraktes som hennes litterære testament, og som den amerikanske historikeren Sarah Gwyneth Ross nylig har beskrevet som et protofeministisk hovedverk.[5] Dialogen er omfattende, ja, på mange måter overraskende omfattende, og det er bare kvinner som deltar.

Kvinner hadde riktignok opptrådd i dialoger tidligere, om enn det var et forholdsvis sjeldent fenomen. Som regel besto en renessansedialog av en samtale mellom menn, som for eksempel Marsilius Ficinos De Amore (1484), som på mange måter var en omskrivning av Platons Symposium plassert i en moderne, samtidig kontekst.[6] Menn var dessuten i utgangspunktet forfatterne av disse dialogene. Unntaket er Tullia d’Aragonas allerede nevnte Dialogo dell’Infinità d’Amore (1547), som langt på vei ble skrevet som et motsvar til Ficinos De Amore. Moderata Fonte, på sin side, er den første forfatteren som lar hele samtalen utspille seg blant kvinner, noe som i seg selv er av stor interesse. Om innholdet bærer preg av det, er noe uvisst. På den ene siden vitner innholdet om at samtalen føres av kvinner, på den andre siden bryter samtalens tema med en rekke antatte forventninger om hva kvinner kunne og burde tale om. 

Dialogen går over to dager, og det hele starter med at en gruppe kvinner samles i huset til Leonora i Venezia, blant dem den unge, nygifte Helena, som kommer seilende inn på en gondol, og som de andre ikke har sett siden bryllupet. Det er i alt syv kvinner, i ulike aldre, og venninnenes gjensynsglede er åpenbar stor. Først vandrer de i Leonoras vakre hage, en klassisk locus amoenus, hvor en av hennes tanter, en heftig motstander av ekteskapet, en gang oppførte en fontene med en rekke allegoriske skulpturer. Samtalen går derfor raskt over til ekteskapets fordeler og ulemper. Kvinnene blir deretter enige om at dette skal være emnet for konversasjonene deres de påfølgende dagene, og som ordstyrer velger de enken Adriana, et navn som reflekterer det stedet de befinner seg, nemlig en by ved Adriaterhavs-kysten. De resterende seks personene deles så inn i to grupper: Leonora, en ung kvinne som har bestemt seg for aldri å gifte seg igjen, Cornelia, en gift kvinne med et nokså mistroisk syn på ekteskapet, og Corinna, som vanligvis forstås som Fontes alter ego, og som nettopp har bestemt seg for å vie sitt liv til studier og litteratur, representerer motstanderne av ekteskapet. Forsvarerne av institusjonen er naturligvis den nygifte Helene, i tillegg til Virginia, en ung og, som navnet tilsier, uskyldig og nokså naiv kvinne, og hennes motvekt, den eldre Lucretia, som til tross for sine bitre erfaringer med ekteskapet ikke vil skuffe de unge.

Som en liten ironi, åpenbart høyst bevisst fra forfatterens side, understrekes det stadig at kvinnene er alene.

Som en liten ironi, åpenbart høyst bevisst fra forfatterens side, understrekes det stadig at kvinnene er alene. De er vant til å stjele tid for å være alene sammen, sies det, og som Cornelia på et tidspunkt utbryter: «Gudskjelov for at vi er frie til å gjøre det vi liker, ja, selv å fortelle vitser som får oss alle til å le, uten at noen er her for å kritisere oss.»[7] Men for hvem er de alene? Fontes ironi gikk ikke opp for meg før jeg reflekterte over en episode fra mitt eget liv, på denne siden av årtusenet. En kveld satt jeg på en restaurant med en rekke venninner. Samtalen gikk om dette og hint, og latteren satt løs – som den også gjør det i Fontes dialog. Plutselig strenet en kjent kulturmann inn i lokalet og utbrøt, da han passerte bordet vårt: «Men sitter dere alene her da, jenter?»

Samtalen rundt Moderata Fontes bord skyter imidlertid fart når Virginia på et visst tidspunkt spør sine motstandere følgende: «Hvis det er sant at menn er så ufullkomne som dere sier, hvorfor er det slik at de da har høyere status enn oss i enhver sammenheng?»[8] Den beleste Corinnas påfølgende svar rykker så opp ved roten to av datidens mest dominerende kjønnsideologier. Først avviser hun den aristoteliske påstanden om at menn fra naturens side er skapt til å befale og kvinner til å adlyde. Påstandene stammer fra Aristoteles’ Politikken og traktaten Økonomien, som senere er tilskrevet Aristoteles.[9] Ideene smeltet senere sammen med Galens humorallære hvor kvinner fremstilles som vellystige og irrasjonelle på grunn av kroppens ulike væsker.[10] Corinna avviser imidlertid disse påstandene ved å påpeke det absurde ved dem. Deretter er det de teologiske tradisjonene som får svi:

«Menn ble riktignok født før oss», svarte Corinna. «Men snarere enn å bevise deres overlegenhet, vitner det om vår verdighet, fordi de ble skapt av den livløse jorden, slik at vi kunne fødes av levende kjøtt. Men hvilken relevans har det nå at den ene er skapt før den andre?»[11]

De to første kapitlene av Første Mosebok inneholder en skapelsesberetning hver. I den første står det: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1:27). I den andre, som er den Fonte sikter til, står det at Gud skapte Eva fra Adams ribben: «Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Mens han sov, tok han et ribbein og fylte igjen med kjøtt. Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne til mannen.» (1 Mos 2: 2-23). Gjennom hele middelalderen var det først og fremst denne andre skapelsesberetningen som teologene fremholdt når det kom til diskusjonen om kjønnene. Ifølge bibelske og aristoteliske overbevisninger, som dominerte ikke bare middelalderens og renessansens kjønnsdebatter, men også felt som medisin, politikk, teologi og andre områder av kunnskapsuniverset, var kvinnen på det viset underkastet mannen. Underkastelsen var altså både Guds og naturens vilje, noe som åpenbart ble brukt til å legitimere den strenge kontrollen av kvinners adferd.  

Ifølge Corinnas krasse tilbakevisning av både teologiske og aristoteliske argumenter, kan ikke svaret på Virginias spørsmål bli noe annet enn at det er tradisjonen som har gitt mennene deres overlegne status. Det er også dette som er Leonoras konklusjon på Corinnas utlegninger:

«Vi snakker ikke stygt om dem [mennene] av sjalusi», svarte Leonora, «men av respekt for sannheten […] For hvis det er slik at vi er deres underordnete når det gjelder autoritet, men ikke verd [merito], er dette et overgrep som er kommet til i verden og som menn over tid gradvis har omgjort til lov og skikk; dette overgrepet har vanen så i den grad forsterket at menn påstår (og faktisk tror) at de har rett.»[12]

Klarere kan det vel knapt uttrykkes? Leonora bruker sterke uttrykk, som underlegenhet (inferiorità) og overgrep (abuso) for å uttrykke den avmakten som kjønnshierarkiet skaper. Det virkelig radikale ved utblåsningen hennes er imidlertid at kjønnsforskjellene forklares ved hjelp av kulturelle og sosiologiske faktorer, snarere enn biologiske og teologiske årsaker. Overgrepene er på et bestemt tidspunkt blitt introdusert i verden, og er deretter forsterket av vaner og tradisjoner.

I et idéhistorisk perspektiv forekommer denne påstanden, som altså er en grunnleggende kritikk av kjønnsessensialistiske hypoteser, ikke bare oppsiktsvekkende tidlig. Slike kultursosiologiske argumenter som Fonte her presenterer, åpner også for endring og aksjon. Argumenter som verifiseres med henvisning til biologi eller til Gud, har makt til å opptre som urokkelige og ufravikelige sannheter. Naturen eller Gud lar seg nemlig ikke så lett manipulere. Kulturelle forhold, derimot, er underlagt menneskers kunnskap og vilje.

Usømmelige temaer

Første del av Il merito delle donne gransker årsakene til ubalansen mellom kjønnene i Italia på 1500-tallet, og som vi har sett, slår Corinna fast at ulikhetene slett ikke skyldtes naturlover, slik man vanligvis hevdet, men samfunnets skikker og tradisjoner. Påstanden er at ulikhetene er kulturelt betinget, noe som gjør dialogen forbausende nyskapende. I andre del skjer det noe like radikalt. Da beveger kvinnene seg over til naturvitenskapelige diskusjoner, noe som avslører ikke bare Fontes politiske, men også vitenskapelige kompetanse.

Påstanden er at ulikhetene er kulturelt betinget, noe som gjør dialogen forbausende nyskapende.

Overgangen skjer ved at kvinnene på humoristisk vis begynner å diskutere ulike remedier for å helbrede menns fiendtlige innstillinger mot kvinner. Leonora, som vanligvis har vært nokså frempå i sitt forsvar av kvinner, kommenterer at dette er noe som ligger utenfor deres kunnskapsområder, hvorpå den eldre Lucretia kontant tilbakeviser Leonoras innvending: Det ville vært flott dersom kvinner hadde like god medisinsk kjennskap som menn, hevder hun. Da hadde de i mindre grad vært avhengig av dem. Som Meredith Ray nylig har påpekt i sin friske analyse av dialogen, viser diskusjonen som deretter utfolder seg, Fontes kjennskap ikke bare til kanoniske filosofer som Aristoteles og Plinius, men også til samtidens vitenskap og ikke minst til de såkalte hemmelige bøkene – i libri di segreti.[13] Disse hemmelige bøkene, som besto av medisinske råd og forskrifter, eksperimenter og resepter, var svært populære i renessansen, og de vitnet om det Paula Findlen har skildret som de flytende grensene mellom den gamle aristoteliske, tekstbaserte vitenskapen og den nye kulturens mer utprøvende og empiriske karakter.[14] Viktig er det også at disse hemmelige bøkene som regel var skrevet på italiensk. På det viset rettet de seg mot et allment borgerskap og ikke bare den intellektuelle eliten. Ikke minst gjorde det italienske folkespråket disse tekstene tilgjengelige for kvinner, som vanligvis hadde langt dårligere latinkunnskaper enn menn.

Fontes tilgang til naturvitenskap gikk ikke bare gjennom i libri di segreti. Vennskapet med Doglioni, humanisten, matematikeren, kosmografen og hennes senere biograf, var åpenbart også av stor betydning. Gjennom ham hadde hun en kanal til Venezias litterære verden, inkludert Accademia Veneziana, hvor naturvitenskapelige nyvinninger ble heftig diskutert. Diskusjonen i Fontes dialog ledes også den andre dagen av den beleste Corinna, som legger frem ulike hypoteser og betraktninger angående dyr og planter, fugler, fisker, vær- og luftfenomener, vann og jord, og som Ray har påpekt, reflekterer de lange monologene det som rørte seg innenfor de naturvitenskapelige kretsene i Venezia og i Italia på 1500-tallet. Samtidig vitner Corinnas tale om Fontes grundige kjennskap til de tekstlige tradisjonene fra antikken og middelalderen, og som fremdeles dominerte naturvitenskapelige diskusjoner i renessansen.[15]

Hvorfor finner disse vitenskapelige samtalene sted i dialogen, og hva var Fontes hensikt med dem? Utgangspunktet for samtalene er altså kvinnenes ønske om å finne en medisin som kan kurere misogyni. Mon tro om ikke medisinen ligger i talen selv? Det som skjer i løpet av disse samtalene er nemlig at naturvitenskapene transformeres til et redskap for å fremme pro-feministiske argumenter. I tillegg demonstrerer de vitenskapelige diskusjonene at kvinner er fullt på høyde med menn også innenfor disse kunnskapsfeltene.

Men ikke nok med det: De naturvitenskapelige diskusjonene etterfølges av samtaler om retorikk og jus, grammatikk, politikk, poesi, musikk, malerkunst, skulptur, ja, til og med heraldikk og klær. Slik foretar kvinnene en vandring gjennom hele renessansens kunnskapsunivers. De sprenger sågar rammene for det tradisjonelle artes liberales, det vil si de fagdisiplinene som preget universitetene til langt opp i moderne tid. Hensikten er åpenbart å underbygge den fundamentale rimeligheten i kravet om å bli respektert og likestilt med menn. Som Corinna utbryter mot slutten av dag to: «Kvinner har like stor rett til å tale om disse tingene som menn har, og dersom vi var utdannet riktig fra barnsben av […] ville vi utkonkurrere deres bragder i en hvilken som helst vitenskap du kan forestille deg».[16]

Hva som skjer i Il merito delle donne er intet mindre enn en omkalfatring av hele skaperverket. Slik Gud ifølge Bibelens skapelsesberetning ga Adam rett til å gi de skapte tingene navn (1 Mos 2: 20), er det i Fontes dialog kvinnene som definerer, eller for å være mer presis, redefinerer verden. Samtalene i Leonoras hus iscenesetter kvinners evner og intellektuelle ferdigheter. Kvinnene erobrer så vel subjektsposisjonen som definisjonsmakten. Men vel så viktig er det at det altomfattende kunnskapsuniverset som kvinnene pløyer seg gjennom, transformeres til et våpen for å utligne den grunnleggende ubalansen i verden.

Konklusjon

Dersom Fonte hadde visst at det ennå skulle gå noen hundreår før kvinner fikk tilgang til maktbastioner som universitetene, rettsvesenet og parlamentet, ville hun kanskje aldri hatt krefter til å fullføre dialogen sin. Il merito delle donne er usedvanlig rik og velskrevet, og bærer preg av en opplagt optimisme. Samtalene er lekne og lærde på samme tid, og de krydres med en rekke vakre sonetter og canzoner. Humor og alvor, sinne, spøk og sarkasme avløser hverandre i et rivende tempo, og det hele kan fremstå som en typisk ludus, det vil si en lek eller et lystspill, som utspiller seg i en avsondret renessansehage.

Samtalene er likevel ikke løsrevet fra livet utenfor murene, snarere tvert imot: Dialogen gir oss et sjeldent utsyn over 1500-tallets politiske, økonomiske, vitenskapelige og litterære verden. Ikke minst gir den lesere i dag en forståelse av hvor uendelig lang kvinners kamp for å bli respektert som likestilte samfunnsborgere har vært. Det mest forunderlige er kanskje hvordan dialogen maner til handling. Det er naturligvis ikke suffragettenes protestmarsjer det oppfordres til, noe som ville vært utenkelig for Fonte og hennes samtidige, som i høyeste grad var begrenset av renessansens strenge krav om sosial decorum. Likevel er det noe presserende aktuelt over Virginas spørsmål: Hvordan kan menn opp gjennom tidene ha erobret en slik makt over kvinner? Spørsmålet er forbausende i all sin enkelhet, og Corinnas råd drønner gjennom århundrene: Det eneste som kan gjenopprette maktbalansen mellom kjønnene er en gjennomgripende omveltning av rådende vaner og tradisjoner. Så hva med å begynne å ta Moderata Fonte og andre kvinnelige filosofer og forfattere inn på pensumlistene våre?

Teksten er en forkortet versjon av artikkelen «Una gran cosa: Moderata Fonte og renessansens protofeminisme», publisert i Norsk filosofisk tidsskrift 2-3/2018. Tema for dobbeltnummeret er «filosofihistoriens glemte kvinnelige pionerer» og det er åpent tilgjengelig på www.idunn.no/nft.

Fotnoter:


[1] Moderata Fonte, Il merito delle donne (1600). De italienske sitatene er hentet fra den tekstkritiske utgaven redigert av Adriana Chemello (1988) og finnes digitalt i en Liber Liber utgave. De norske oversettelsene i denne artikkelen er mine. Il merito delle donne er også oversatt til engelsk: Moderata Fonte, The Worth of Women, edited and translated by Virginia Cox (University of Chicago Press, 1997). Jeg siterer den italienske originalteksten og henviser til den engelske oversettelsen: «Egli è una gran cosa - disse allora Cornelia - che infin nel far bene gli uomini ci vogliono dar l’emenda. E possibile che non si potrebbe un tratto metterli un poco da banda con tutti i loro scherni e foie che si fanno di noi, sì che non ci dessero più noia? Non potressimo noi star senza loro? Procacciarsi el viver e negoziar da per noi senza il loro aiuto? Deh, di grazia, svegliamoci un giorno e ricuperamo la nostra libertà, con l’onor e dignità che tanto tempo ci tengono usurpate.» Engelsk oversettelse s. 273.

[2] Biografien ble publisert sammen med Fontes dialog. Se «Life of Signora Modesta Pozzo de’ Zorzi, known as Moderata Fonte, composed by Giovanni Niccolò Doglioni, in the year 1593», i Fonte, The Worth of Women, s. 31–40.

[3] Moderata Fonte, Floridoro. A Chivalric Romance, translated by Julia Kisacky (University of Chicago Press, 2006).

[4] Virginia Cox, «Introduction», i Fonte, The Worth of Women, s. 5.

[5] Moderata Fonte er en av de sentrale skikkelsene i Sarah Gwyneth Ross’ viktige bok The Birth of Feminism: Woman as Intellect in Renaissance Italy and England (Harvard University Press, 2009).

[6] Ficino oversatte forøvrig Platons samtlige tekster til latin for det florentinske akademiet, og ble således en frontfigur i den tidligmoderne nyplatonismen. Se James Hankins, Plato in the Italian Renaissance, bd. 1 og 2 (Brill, 1990).

[7] Fonte, Il merito delle donne: «Lodato sia Dio, poiché pur possiamo dire  delle piacevolezze così per rider tra noi e far ciò che più ne aggrada, che qui non è chi ci noti o chi ci dia la emenda». Engelsk oversettelse, s. 47.

[8] Fonte, Il merito delle donne: «Se ciò fusse vero - disse  allora Verginia - che gli uomini fussero di tanta imperfezione, come voi dite, perché ci sono essi superiori in ogni conto?» Engelsk oversettelse, s. 59.

[9] Se fotnote 23, s. 59 i Cox’ oversettelse av Il merito delle donne. Passasjene som utfordres er fra Politikken, 1259b1–4 og 12760a1–30, og Økonomien, 1343b30–134418.

[10] Se innledningen til serieredaktørene av bokserien The Other Voice, som den engelske oversettelsen av Il merito delle donne inngår i: Margaret L. King og Albert Rabil, Jr., «The Other Voice in Early Modern Europe: Introduction to the Series», i The Worth of Women, s. vii–xxvi.

[11] Fonte, Il merito delle donne: «Sono nati inanzi  di noi – rispose Corinna – non per dignità loro, ma per dignità  nostra;  poiché essi nacquero dell’insensata terra perché noi poi nascessimo della viva carne e poi, che rileva quel nascer inanzi?» Engelsk oversettelse, s. 61.

[12] Fonte, Il merito delle donne: «Noi non diciamo male – replicò Leonora – per invidia, ma per ragion di verità […] Percioché, se siamo loro inferiori d’auttorità, ma non di merito,  questo è un abuso, che si è messo nel mondo, che poi a lungo andare  si hanno fatto lecito ed ordinario; e tanto è posto in consueto, che vogliono e par loro, che sia lor di ragione quel che è di soperchiaria […].» Engelsk oversettelse, s. 61.

[13] Meredith Ray, Daughters of Alchemy. Women and Scientific Culture in Early Modern Italy (Harvard University Press, 2015), s. 84.

[14] Paula Findlen, Possessing Nature: Museums, Collecting, and Scientific Culture in Early Modern Italy (University of Chicago Press, 1994). 

[15] Det er imidlertid uklart om Fonte leste gresk og latin. Som Cox har påpekt, kjente hun sannsynligvis  til disse teksttradisjonene i oversettelser. Et stort omfang både av klassisk litteratur og naturvitenskap var oversatt og publisert på italiensk i Fontes tid. Andre viktige kilder for de mange naturvitenskapelige referansene hennes kan være de mange encyklopediene som florerte i renessansen, så vel som den samtidige humanistiske lærdomstradisjonen. Se Cox, fotnote 12, s. 35, i Fonte, The worth of women.

[16] Fonte, Il merito delle donne, «[…] sì anco perché possiamo ragionarne ancor noi come essi, che se ci fusse insegnato da fanciulle (come già dissi) gli eccederessimo in qual si voglia scienza ed arte che si venisse proposta». Engelsk oversettelse, s. 238.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.