Annonse
17:21 - 12. september 2018

Fra europeiske salonger til norske grendehus

FOLKEMUSIKK: Den norske runddanstradisjonen har sine røtter i en eldre tysk-østerriksk pardanstradisjon og den tilhørende musikken. 

Sverige: Fem rallarer feirer midtsommeraften i et fotoatelier tidlig på 1900-tallet, mens de arbeidet på veien mellom Lima og Rörbäcksnäs i Dalarna. Rallarene var mange steder sentrale i populariseringen og spredningen av runddansmusikken. Foto fra Nordiska Museet
Annonse

Folkemusikk er det einaste magasinet i Noreg som heilt er vigd til folkemusikk og folkedans. Vi formidlar nyhende frå dei norske folkemusikk- og folkedansmiljøa – frå lokallag til profesjonelle aktørar – melder nye utgivingar og debatterer aktuelle tema. 

Alt om min papa
Setesdølen Torleiv H. Bjørgum etterlét seg ein stor musikalsk arv. Alt skal no samlast i eit stort multimedialt verk, og første del blei nett sleppt.

Heime hos Larsens
Gjermund Larsen, spellemannprisvinnar i folkemusikk 2014, kjem frå ein musikalsk familie. Vi møtte dei alle på heimgarden i Verdal for ein musikkprat.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Da Landsfestivalen i gammaldansmusikk ble stiftet i 1986, var musikken en betydelig kommersiell sjanger, men siden har det gått nedover med populariteten. Det blir et viktig spørsmål for FolkOrg i årene som kommer, hvordan man skal kunne bevare runddansmusikken som egen sjanger.
 

I løpet av 1800-tallet var både vals, polka, masurka og reinlender etablert på bygdene, hjulpet fram av trekkspillets raskt voksende popularitet. Da spelemennene organiserte seg i 1923, ble verken runddansmusikken eller trekkspillet noen del av virksomheten. Likevel opplevde vi spesielt på slutten av 1960-tallet en sterk vekst i interessen for gammeldansmusikk med etablering av en rekke gammeldansorkestre og spellemannslag med trekkspill og komp. Gammeldansmusikken ble nå en betydelig kommersiell sjanger, men møtte motgang på 1990-tallet da antall spilleoppdrag minket kraftig.

I de senere årene har mange uttrykt stor bekymring over situasjonen til gammeldansmusikken. Begrepet gammeldansmusikk er for øvrig definitivt på vei ut, erstattet av det langt mer teknisk korrekte begrepet runddansmusikk. NRK har for lengst sluttet å produsere ukentlige radioprogram med gammeldansmusikk, og den store formateringsiveren i NRK har ført til at denne musikken heller ikke dukker opp i andre radioprogrammer, verken lokalt eller i rikssendingene.

Samtidig har mye av markedet til gammeldansmusikken blitt borte, ikke minst ved at antall spilleoppdrag for de stadig færre gjenværende gammeldansorkestrene har minket kraftig. I store deler av landet finnes det i dag overhodet ingen etterspørsel etter denne typen musikk, slik vi kjenner den fra glanstiden på slutten av 1960-tallet og i årene framover. I tillegg har flere av orkestrene som fortsatt holder det gående, måttet ta inn både nyere dansetyper og svensk-inspirerte dansebandmelodier på repertoaret, for å kunne tilfredsstille dansepublikummet.

Runddansen og folkemusikkorganisasjonene

Så kan man jo si: Har det ikke alltid vært slik at nye musikalske impulser i form av sjangre, melodier og stiltrekk har påvirket utviklingen av musikken? Mens noe har blitt ført videre, har også noe blitt borte. Er det ikke nettopp dette som er et av de viktigste karaktertrekkene til en levende musikktradisjon – impuls, seleksjon, tilpasning, videreføring og utvikling? Slik sett handler dette selvsagt om naturens, eller rettere sagt kulturens gang. Men på samme måte som vi har organisasjoner som forsøker å påvirke naturens gang, har vi også organisasjoner som arbeider for å påvirke utviklingen innenfor ulike kulturuttrykk, herunder folkemusikken – inkludert gammeldans- eller runddansmusikken.

På 1980-tallet foregikk det som mange husker en sterkt følelsesladet diskusjon innenfor folkemusikkmiljøet. Striden stod om hvorvidt runddansmusikken skulle være en naturlig del av arbeids- og ansvarsområdet til Landslaget for Spelemenn (LfS). Da runddansen gikk seirende ut av striden, førte det til at en del av LfS-medlemmene meldte seg ut og stiftet sin egen organisasjon, Norsk Folkemusikk- og Danselag. Det store flertallet støttet imidlertid vedtaket om å innføre en egen nasjonal mønstring av runddansmusikk, som fikk navnet Landsfestivalen i gammaldansmusikk. (Også blant dem som ble NFD-medlemmer, ble de fleste igjen i moderorganisasjonen.)

I 1986 ble Landsfestivalen arrangert for første gang, og festivalen kan således feire sitt 30-årsjubileum i 2016. Diskusjonen om hvorvidt festivalen i løpet av disse årene har tjent hensikten, skal vi imidlertid la ligge her. I stedet vender jeg blikket bakover for å se litt nærmere på den prosessen vi kan beskrive som nasjonaliseringen av runddansmusikken, og for å drøfte hva som var de viktigste årsakene til at den fikk så sterkt rotfeste på bygdene.

Den norske runddanstradisjonen

Hardingfelespellemann: Jørgen Tjønnstaul hadde et særpreget runddansrepertoar som var sterkt preget av tonaliteten og rytmikken i slåttespellet i Telemark – hans runddansspill var altså grundig fornorsket. Foto: Olav Asheim

Den norske runddanstradisjonen kan deles inn i fire hovedgrupper: vals, polka, masurka og reinlender. Samtidig eksisterer det en rekke lokale typenavn på både dansen og musikken som til dels kan gå på tvers av gruppenavnet. Vi kan ta begrepet polka som ett eksempel: Navnet blir i faglige sammenhenger benyttet som samlebegrep på en gruppe danser i hurtig 2/4 takt (hoppvals, galopp, hamborger, polka etc.). Men en rekke steder betyr polka det samme som polkamasurka, dvs. en meloditype og dans i ¾ takt. For å gjøre det hele enda mer komplisert kan polka i enkelte bygder også være et lokalt navn på reinlenderen.

Når man hører en drivende god Fant-Karl-vals spilt på fele av Erling Kjøk (1913–1999) i gudbrandsdalstradisjon, eller en noe skjev reinlender spilt på hardingfele av telemarkingen Jørgen Tjønnstaul (1894–1985), er det vel knapt noen som stiller seg spørsmålet om hvorvidt dette er norsk tradisjon. Musikken inneholder de aller fleste stiltrekkene som vi forbinder med tradisjonelt norsk felespill, selv om takten til Tjønnstaulen kanskje kan kjennes litt uvant for deler av dagens hardingfelepublikum. Dette viser hvor tilpasningsdyktig en musikalsk impuls kan være når den blir tatt opp og omformet i en sterk utøvertradisjon med viktige stilskapere som forbilder.

Vals

Det vi i dag betegner som den norske runddansmusikken, har sine røtter i den eldre tysk-østerrikske pardanstradisjonen og den tilhørende musikken. Den dukket opp som en ny impuls her i landet mot slutten av 1700-tallet, samtidig som den spredte seg til en rekke andre europeiske land. Det var valsen, som trolig vokste fram fra folkedansslekten som går under navnet Ländler, som kom hit først.

Runddansmusikken og trekkspillet representerte et første skritt i overgangen til en internasjonal massekultur. I en rekke land fortrengte denne kulturen nesten fullstendig den gamle bondekulturen.

Den eldste litterære skildringen av vals her i landet stammer fra Kristiania 1799. Engelskmannen Edward D. Clarke forteller i sin reiseskildring om offentlige ball som ble holdt i det største vertshuset i hovedstaden annenhver søndag. Blant dansene var det alltid valsen som ble foretrukket. Dette tyder på at valsen allerede i 1790-årene må ha hatt et solid fotfeste blant borgerne i Kristiania. Dette støttes også gjennom at det finnes håndskrevne notebøker fra denne perioden som inneholder flere valsemelodier.

Det tok en tid før valsen spredte seg fra bymiljøene og ut på bygdene. Ifølge de eldre spellemannsbøkene er det særlig mot slutten av 1820-årene at valsen ble tatt opp på repertoaret i en del av spellemannsmiljøene. Her ble imidlertid valsen raskt populær, noe som førte til at også mange av melodiene til engelskdansen i tredelt takt, som borgerskapet dyrket på begynnelsen av 1800-tallet, gradvis ble omgjort til valsemelodier av bygdespellemennene.

Polka

På begynnelsen av 1800-tallet var navnet vals ikke utelukkende knyttet til musikken, men også til rundsnuen i dansen. Vi fikk derfor i tillegg valsetyper i andre taktarter enn ¾. Valsen i todelt takt oppsto trolig like etter 1800 i form av den skotske valsen, og vi finner igjen denne typen melodier under en rekke navn i vår tradisjon. I dag bruker vi gjerne polka som et faglig samlebegrep på disse dansene og dansemelodiene, hvor de eldste formene er hoppvals, hamburger, galoppade og skotsk.

Navnet polka er først belagt i Norge omkring 1860. Da har det sin bakgrunn i at den todelte valsen ble utrolig populær som motedans i Paris i 1840-årene under navnet polka. Fra de parisiske salonger spredte både navnet og danseformen seg utover Europa og nådde også raskt det norske borgerskapet. Etter noen år som norsk dansemote fant polkaen gradvis veien ut på bygdene, men uten på noen måte å oppnå den samme populariteten som valsen hadde fått.

Masurka

I 1840-årene fikk motedansen polka en slektning i tredelt takt kalt polkamasurka, inspirert av musikken til de polske immigrantene i Paris. Dansen kom hit trolig omkring 1850, og den utgjorde etter hvert en av tre hovedtyper av dansen masurka, ved siden av springpolka (hambo) og østlandsk masurka. Denne tredelingen er imidlertid lite dekkende når det gjelder masurkamelodiene.

Masurkaen spredte seg gradvis fra byens danseskoler og ut på bygdene. Men utbredelsen av dansen ble svært ujevn. Det er spesielt i Gudbrandsdalen at masurkaslåttene utgjør en betydelig del av runddansrepertoaret. Når masurkaen nærmest er ukjent i Østerdalen og Røros-distriktet, kan en årsak være at polsen har en så sterk stilling i disse områdene. Denne eldre dansen er typologisk ikke ulik masurkaen, særlig når det gjelder takten.

Reinlender

Reinlenderen var den siste av runddanstypene som kom til landet vårt. Den ser ut til å ha dukket opp første gang i løpet av 1860-årene, men synes ikke å ha slått gjennom for fullt på bygdene før omkring 1900. I motsetning til polka og masurka kom reinlenderen direkte fra det tysk-østerrikske området via folkelige impulsstrømmer. Byenes danselærere regnet ikke dansen som stueren før helt mot slutten av 1800-tallet.

At reinlenderen i hovedsak kom til Norge som en folkelig impuls, kan være en viktig årsak til at reinlenderslåttene ofte virker noe mer folkelige i stilen enn for eksempel polka- og masurkaslåttene. Dette kan også være en av grunnene til at reinlenderen, når den først slo gjennom mange steder, på kort tid ble den mest populære av runddansene våre.

Notehefter og storgardsmusikk

Hva representerer så det runddansrepertoaret som vi finner på bygdene på slutten av 1800-tallet? Delvis er det snakk om importerte melodier, først og fremst fra Tyskland og Østerrike. Importen besto gjerne i notehefter som notekyndige spellemenn skaffet seg fra musikkhandlerne i de største byene. Deretter skrev de av melodier fra hverandre, som de samlet i egne håndskrevne notebøker, eller de lærte seg melodiene gjennom tradisjonelt gehørsspill.

Valsen må allerede i 1790-årene ha hatt et solid fotfeste blant borgerne i Kristiania. Vi finner flere valsemelodier i håndskrevne notebøker fra denne perioden.

Delvis dreide det seg også om nykomponert musikk skrevet av teknisk velskolerte spellemenn, som det fantes en god del av rundt omkring i landet. På Østlandet representerte flere av disse det vi gjerne kaller storgardsmusikken, som ofte kunne fungere som en musikalsk brobygger mellom byborgerskapets musikkmoter og bygdespellemennene. Men det kunne også være spellemenn fra bygdene som hadde flyttet inn til byen og møtt nye musikalske impulser. Viktige bidragsytere til den såkalte kunststilen innenfor runddansmusikken var blant annet Anders Sørensen (1821–1896) fra Romedal og Per Bolstad senior (1875–1967) i Ålesund.

Trekkspillet kommer til bygdene

En viktig forutsetning for runddansmusikkens sterke frammarsj på bygdene på siste halvdel av 1800-tallet var trekkspillets raskt voksende popularitet. Instrumentet dukket opp i de største byene våre allerede i 1830-årene, men det skulle enda gå rundt 30 år før de første enraderne begynte å få skikkelig fotfeste på bygdene. Populariteten økte imidlertid raskt, og skjøt ytterligere fart etter at toraderen kom i 1880-årene. Mange ble fascinert av de nye runddansene og den tilhørende runddansmusikken, som gjerne ble sterkt forbundet med trekkspillet. Koblingen mellom trekkspillet og det nye, populære runddansrepertoaret skapte etter hvert en form for synergieffekt. Den representerte en sterk kulturell impuls som kom til å påvirke folkemusikkmiljøet i lang tid framover.

Pål Bratås Band: Torader, kromatisk trekkspill, gitar og bass er en typisk besetning i moderne norske runddansensembler. Her spiller Pål Bratås Band til dans på Landsfestivalen i gammaldansmusikk 2018 i Skjåk. Foto: Audun Stokke Hole

Anleggsarbeidet på veier og jernbane førte med seg import og mobilitet av arbeidskraft, representert av rallarene. De var medvirkende til at runddansmusikken og trekkspillet spredte seg så raskt rundt om i landet på slutten av 1800-tallet. Men trekkspillets sterke frammarsj hang også sammen med de religiøse vekkelsesbølgene som gikk over landet på midten av 1800-tallet og rammet felespillet svært hardt i mange bygder. Det nyankomne trekkspillet ble ikke sett på som like syndig, og flere steder overtok det derfor gradvis felas plass som bygdespellemennenes fremste instrument. I tillegg gikk prisene på trekkspill ned på grunn av serieproduksjon og økt konkurranse.

Runddansmusikken og trekkspillet var samtidig mote over store deler av Europa. De representerte et første skritt i overgangen til en internasjonal massekultur, og i en rekke land fortrengte denne kulturen nesten fullstendig den gamle bondekulturen. Det samme hadde trolig skjedd i Norge hvis vi ikke hadde hatt vårt lands særegne kulturelle og politiske frigjøringskamp som ble utkjempet samtidig med industrialiseringsprosessen utover på 1800-tallet. Det førte til at hardingfela, balladene og den eldre slåttemusikken ble løftet fram av borgerskapet som viktige nasjonale identitetsmarkører.

De ulike spellemannsmiljøene forholdt seg ganske forskjellig til både trekkspillet og runddansmusikken. Mange av utøverne på vanlig fele framsto som åpne og tilpasningsdyktige, og runddansslåtter ble snart en naturlig del av de fleste felespellemennenes repertoar. Vi opplevde også stadig oftere samspill mellom vanlig fele og trekkspill. Når det gjaldt hardingfeleutøverne, holdt imidlertid de aller fleste av spellemennene fast ved den eldre slåttemusikken og det tradisjonelle solospillet, og i mange bygder ble hardingfeleslåttene og trekkspillmusikken sett på som to vidt forskjellige musikalske uttrykksformer.

Den kraftige polariseringen hadde utvilsomt nær sammenheng med nasjonalromantikkens sterke vektlegging av hardingfela, spellemannen og slåttemusikken som viktige deler av den norske kulturarven. Trekkspillet fikk derimot symbolverdi som representant for en ny tid og en unorsk mote, i en tid hvor norskhetstanken var på sitt sterkeste.

Omkring 1910 ble de eldre durspillene gradvis erstattet av nye kromatiske trekkspill, som representerte langt flere musikalske muligheter. Det kromatiske trekkspillet slo først og fremst an i byene. På bygdene var man i starten noe mer reserverte, fordi man mente at det nye trekkspillet var mindre egnet til å framføre det tradisjonelle repertoaret. Likevel fantes det allerede i 1920-årene trekkspillere i de fleste norske bygdene.

Nye arenaer

I byene ble trekkspillet særlig knyttet til kinoene, som etablerte et helt nytt marked for musikerne. De nye lydmediene som kom til landet i tiden etter hundreårsskiftet, dvs. fonograf, pathefon og grammofon, representerte også en mulighet til å nå ut til et stort publikum. Den første trekkspilleren som spilte inn gammeldansmelodier på plate, var Carl Mathisen (1870­–1933) fra Kristiania i 1904, og i årene som fulgte, fikk vi en rekke gammeldansinnspillinger på trekkspill. Det dukket også opp flere trekkspillvirtuoser som ofte lot seg høre både på grammofonplater, konserter og i radioen. De aller fleste av dem hadde sin bakgrunn fra bymiljøene og spesielt Oslo.

Runddansmusikk på norsk anno 2018: Kongsberg Trekkspillklubb, vinner av klassen «lagspel durspel/trekkspel» på Landsfestivalen i gammaldansmusikk, Skjåk 2018. Foto: Audun Stokke Hole

Samtidig med denne utviklingen begynte det tradisjonelle folkemusikkmiljøet å organisere seg, og vi fikk etter hvert både lokale spellemannslag og en nasjonal folkemusikkorganisasjon. Allerede i 1880-årene ble de første kappleikene arrangert, med det formål å stimulere den eldste delen av folkemusikktradisjonen, først og fremst slåttespillet på hardingfele. Verken på kappleikene eller i det organiserte miljøet fikk trekkspillet noen plass, og fela og trekkspillet gikk nå i enda sterkere grad enn tidligere hver sin vei.

Men heller ikke runddansmusikken på fele fikk noen naturlig plass på kappleikene. Landslaget for Spelemenn ble stiftet i 1923 som del av Noregs Ungdomslag. I «Uppsett til fyresegner um kappleikar på landsstemna til Landslaget for Spelemenn» står følgende om repertoaret på kappleikene:

Spelmennene må halda seg til den gamle slåttemusikken, springar, gangar, halling, rull, polskdans, brudeslåttar, gongslåttar (marsjar) og gje prøve på minst 2 av desse ulike slåtteslaga. (For anna spel, t.d. turdansar og anna einfeld slåttemusikk, samspeling i fleirtonige slåttar osb., må det skipast serskilte gruppor og setjast upp serskilte premiar, om ein vil ha slikt med.)

Siden turdanser er nevnt spesielt, noe som utvilsomt henger sammen med LfS sin tilknytning til Noregs Ungdomslag, må trolig runddansslåttene skjule seg bak uttrykket «anna einfeld slåttemusikk». Den skulle altså ikke kunne konkurrere med den eldre slåttemusikken på kappleikene.

Hvor ble det så av runddansmusikken på bygdene, etter at Landslaget for Spelemenn hadde definert bort denne musikken som en del av kappleiksrepertoaret og arbeidsområdet? Runddansmusikken hadde på denne tiden etablert seg så sterkt at runddansslåttene var blitt en naturlig del av repertoaret hos svært mange spellemenn rundt omkring i landet. Det gjaldt også en god del av hardingfeleutøverne, og flere av spellemannslagene på hardingfele brukte runddansslåtter når laget spilte til dans lokalt. Også i forbindelse med kappleikene ble det spilt runddansslåtter, spesielt vals, men det gjaldt i mer uoffisielle sammenhenger og særlig under dansespillingen.

Gammeldansbegrepet

I løpet av 1920-årene var det kommet en rekke nye former for dansemusikk til landet vårt, formidlet gjennom grammofon, kino og etter hvert radio. Det dreide seg spesielt om danser som foxtrot, one-step, two-step og tango. Mens mange satte stor pris på den nye dansemusikken, som hovedsakelig kom fra USA, var det også mange som var skeptiske og lengtet tilbake til den gamle dansemusikken, dvs. runddansmusikken. På denne måten etablerte uttrykket gammeldansmusikk seg gradvis som et samlebegrep på runddansmusikken.


Tango

Her kan vi ta et lite sideblikk på tangoen, som delvis har sitt opphav i de europeiske runddansene. Tangoen oppsto i Buenos Aires i Argentina og Montevideo i Uruguay i 1880-årene. Impulser fra europeiske runddanser som vals, polka og masurka møtte argentinsk milonga, cubansk habanera og de afrikanske slavenes candombes. Det oppstod en ny pardans preget av valsens eleganse og livsbejaende afrikanske rytmer, og den moderne tangoen var født.

I 2008 søkte Argentina og Uruguay i fellesskap om at tangoen skulle få plass på FNs verdensarvliste, List of Intangible Heritage of Humanity, noe som ble innvilget året etter. Man hadde således til fulle lyktes med å skape en nasjonal musikk- og danseform som delvis var basert på impulser fra den europeiske runddanstradisjonen gjennom impuls, seleksjon, tilpasning, videreføring og utvikling!

Gammeldansmusikkens moderne glanstid

Reinlender: Fra lagdanskonkurransen på Landsfestivalen i gammaldansmusikk 2018: Vinnerlaget Lystringen danser reinlender til musikk av gruppa Berits; på venstre side sitter de tre dansedommerne. Landsfestivalen, i høy grad modellert på den mye eldre Landskappleiken, ble avholdt for første gang i 1986. Foto: Audun Stokke Hole

Med 1950-årenes mange etableringer av nye spellemannslag vokste interessen både for samspillet og runddansmusikken, som mange mente var særlig egnet for samspill. I tillegg tok flere spellemannslag nå inn både trekkspill og kompeinstrumenter som gitar og bass som del av den faste besetningen. Disse lagene, som vi gjerne omtaler som gammeldanslag, oppsto som forventet helst i de områdene av landet hvor synet på trekkspill og runddansslåtter var mest liberalt, blant annet på Vestlandet, i Trøndelag og i noe mindre grad i Gudbrandsdalen. Valsen var nå blitt akseptert som en del av repertoaret også når man deltok på kappleiker, men både trekkspillet og kompet måtte holde seg i ro i påvente av dansespillingen om kvelden.

Den store økningen i interessen for en mer folkemusikkbasert gammeldansmusikk omkring 1960 førte også med seg nye samspillkonstellasjoner utenfor det organiserte folkemusikkmiljøet. Vi fikk nå etablert en rekke klassiske gammeldansorkestre med fele, trekkspill, gitar og bass som den vanligste besetningen.

Den store suksessen til gammeldansorkestrene skyldtes blant annet at trekkspillere som Ole Wenge (1896–1983) fra Rauma og Oddvar Nygaard (1919–1985) fra Hundorp hadde utviklet en egen måte å spille trekkspill på når de ledsaget feleslåtter. Etter hvert fulgte en rekke gammeldansorkestre etter, og spesielt i perioden 1965–1990 representerte gammeldansmusikken en betydelig kommersiell sjanger med et stort publikum i store deler av landet. Blant annet førte det til en rekke år med faste gammeldansprogrammer både i radio og TV.

Den store utfordringen

Da er vi tilbake til utgangspunktet: Hva er hovedårsaken til gammeldansmusikkens eller rettere sagt runddansmusikkens truede situasjon i dag? Jeg mener at runddansmusikkens store utfordring ligger i at den i hovedsak har vært en del av en populærkultur som det ikke lenger finnes et tilstrekkelig kommersielt grunnlag for, verken økonomisk eller publikumsmessig. På den andre siden er store deler av runddansmusikken heller ikke regnet som alderdommelig, særpreget og således interessant nok til å bli dyrket som en egen sjanger løsrevet fra bruksaspektet.

I en slik sammenheng blir den eldre slåttemusikken, til tross for en rekke felles stiltrekk, runddansmusikkens fiende mer enn venn. Når det er den eldre slåttemusikken som er definert som spesielt verdifull og bevaringsverdig, vil det på en rekke områder ikke samtidig være rom for runddansmusikken. Dette gjelder både i FolkOrg, mediene og i samfunnet for øvrig. Det er et tankekors at hadde ikke den eldste slåttetradisjonen vært videreført fram til vår tid, ville trolig runddansmusikken ha blitt sett på som spesielt viktig å ta vare på, og den kunne således ha dominert et program som Folkemusikkhalvtimen.

Hvordan skal man møte utfordringen som ligger i at runddansmusikken på mange måter kulturelt sett faller mellom to stoler? Dette vil bli et viktig spørsmål som ikke minst FolkOrg må ta tak i de kommende årene, dersom man ønsker å bevare runddansmusikken som en levedyktig musikksjanger.
 

Artikkelen ble først publisert i Folkemusikk nr. 2/2016.
 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

OBJEKTIV: – But maybe bookshops aren’t thinking of new ways engage their audience.

ARGUMENT: Avicii skapte moderne festmusikk, men hva er et musikalsk geni?

MONTAGES: En planløs vandring gjennom filmen L’avventura.

ARGUMENT: Hvorfor er niqab uønsket i undervisningssituasjoner?

MONTAGES: Forbudt kjærlighet på tvers av kulturer eller fiendelinjer.