Annonse
13:30 - 27. juli 2018

Sommermarerittet fra 2008 vender tilbake

MONTAGES: Det underjordiske smidde et helvetes reisverk noen blant oss dødelige ennå ikke har sett maken til, skriver anmelderen om den første Mamma Mia-filmen. Nå har han sett oppfølgeren.

I «Mamma Mia! Here we go again», eksisterer det ikke bare et her og nå man er nødt til å impulsivt omfavne, men også #enfremtid bak disken eller på den lille scenen på den lokale baren. Foto: Jonathan Prime / Universal Pictures
Annonse

Sofia Coppolas audiovisuelle moodboard
I et usedvanlig analogt og stofflig univers av brokadesilke og musselin, skaper Coppola en taktil opplevelse som går langt utover hva vi forventer av såkalte kostymedramaer i Marie Antoinette.

Paul Verhoeven – Den komplekse provokatør
Det vi fant var mye mer – Verhoevens samlede filmer var en åpenbaring. Vi fant en rik, eklektisk og modig filmografi, preget av humor og snert, energi og intelligens, lek og spenning, samfunnskritikk og voldsomme virkemidler.

Logan ofrer seg for superheltenes fremtid
«Det er også deilig å få oppleve to så gode karakterskuespillere som Hugh Jackman og Patrick Stewart frigjort fra hensyn til hvordan rollefigurene var i forrige X-Men-film og hvordan de er påtenkt å være i den neste.»

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Paukeslag ljomer utover slettene. Det blåses i basunene. Liderlig skratt og generelt tøylesløs oppførsel får bakken til å riste av skrekkblandet fryd. I det fjerne ropes det: Bravo! Mennesker og halvmennesker, satyrer og enhjørninger, alle velter over hverandre, ute av stand til å holde tilbake. Begeistringen og euforien er total. Demokratiet har talt.

Omtrent slik føltes det å overvære det store sommermarerittet i 2008 – en periode man gjerne minnes som ren høytid, takket være Christopher Nolans mesterverk The Dark Knight. Men så hellige var altså ikke dagene, for det underjordiske smidde et helvetes reisverk noen blant oss dødelige ennå ikke har sett maken til. Den mest forbløffende kinobegivenheten disse månedene var nemlig musikalen Mamma Mia!, basert på det alltid utsolgte West End-stykket ved samme navn, en hyllest til popgruppen ABBAs på alle måter enestående kunstneriske arv.

Sjokkert og uvel kastet jeg terningen for min opprinnelige hjemby sin lokalavis – som landet på laveste sum. Anmeldelsen kom aldri på trykk, og en ukes tid senere mottok jeg den kjedelige beskjeden om at mine bidrag ikke lenger var ønsket, uten noen videre forklaring. Årsaken var trolig at jeg ikke lenger kommuniserte med leserne – eller noen som helst, for den saks skyld. Man skal nemlig ikke glemme at Mamma Mia! var en svært kritikerrost film her hjemme, belønnet med både seksere (Stavanger Aftenblad) femmere (VG, Dagsavisen) og firere (Dagbladet, NRK) i dagspressen. Klyp deg i armen, men dette er harde fakta. (I anmeldelsen av årets film undres Aftenpostens kritiker hvor magien er blitt av. Sort magi, i så fall!)

Nå vender «fenomenet» Mamma Mia! tilbake, og man kan saktens lure på hvorfor det har tatt så lang tid. Ifølge Meryl Streep selv var det kvaliteter i manuset som lokket ekspertisen hennes tilbake, etter å i utgangspunktet ha vært lunken til ideen om en oppfølger. Nuvel, den tre ganger Oscar-vinnende skuespillerinnen er med i maksimalt to minutter før rulletekstene, på tross av at hun hopper entusiastisk til værs i sentrum av kinoplakaten.

Mamma Mia: Here We Go Again! inntar et tilbakeskuende, men bare forsøksvis nostalgisk blikk. Dagens hendelser – under tunge skyer av sorg etter at Sophies (Amanda Seyfried) mor Donna (Streep) er borte – flettes sammen med fortiden, der Donnas legendariske firkantdrama (originalens potensielle Sophie-fedre: Stellan Skarsgård, Pierce Brosnan, Colin Firth) utgjør et lett tyngdepunkt. Ideen om å utforske ungdomstiden på det sene syttitallet er slettes ikke dum med tanke på ABBA-musikkens opprinnelse: Mon tro om det skulle bli mulig å emigrere fra Grekenland à la Eurodisney til Londons slitesterke diskotekgulv?

Resultatet ligner en liksom poetisk åreknute av separasjon og gjenforening.

Bi litt. «Tidskolorittene» synes uadskillelige, og foruten et nitrist sang- og dansenummer i forbindelse med unge-Donnas (Lily James) eksaminering, er vi utelukkende til asurblått havs eller på den kalkhvite, greske øya med det eksotiske navnet Kalokairi. Den livsglade piken rives mellom sine erotiske besettelser i ulike sjangere, i henholdvis Paris, på sjøen og den myteomspunne øya, og etter tre one night stands på like mange dager/netter (skal man tro filmens dramaturgi) blir det vanskelig å vite hvem som er faren når den forjettede datteren fødes til tonene av «I’ve Been Waiting For You».

Donna virker like betatt av samtlige beilere, og bare timer skal til for at store følelser og bindende avtaler settes i sving. Summen av delene peker mot at morskjærligheten er den eneste sanne, for det er Sophie og de to artig-tantene Rosie (Julie Walters) og Tanya (Christine Baranski) som fremfører nevnte låt til den absurde montasjen som skildrer kjærlighetsbarnets (altså Sophies) fødsel. Dampende kokt vann, en skrikende baby som føres mot mors oppløste ansikt, alt bak et slør av savn til det som en gang var… Resultatet ligner en liksom poetisk åreknute av separasjon og gjenforening (Spielberg: Extreme Cut).

Klarinett på baguette og appelsiner med falsett

Frem til dette emosjonelle klimakset har vi sett Donna bryte ut i sang på fransk bistro med dansere som spiller klarinett på baguette, plukke appelsiner i falsett og gjentatte ganger miste alt undertøyet i reisekofferten (fra London til Kalokairi) foran storøyde menn. (En koffert i håndbagasjestørrelse, som tre fullvoksne kvinner på et tidspunkt ikke er i stand til å bære uten å jevnlig slippe i bakken.)

Om Donna generelt fremstår lite måteholden i møte med livets gleder, poengteres det at hun representerer den «unge skjønnheten» ved å avstå fra å spise søte kaker og fet snacks. (I en situasjon der en gresk kvinne skal giftes bort til en riking fremfor en landlig, autentisk kjekkas, beskrives trusselen som «stygg og fet med fødselsmerke midt i ansiktet.)

Det levnes ingen tvil om at Kalokairi er det helt store for den unge Donna. Etter bare sekunder i en bar fiksjonsuniverset fremstiller som rystende autentisk – som med sine avskallede flater og turkise Middelhavs-look ligner B-versjonen av Jan Vardøens forsøksvis autentiske rekonstruksjoner av diverse internasjonale trender på Grünerløkka – erklærer hun at det ikke bare eksisterer et her og nå man er nødt til å impulsivt omfavne, men også #enfremtid bak disken eller på den lille scenen.

Besettelsen smitter over på datteren Sophie, som koste hva det koste vil skal gjenåpne morens hotell og restaurant for en ny generasjon beundrere i de historiske omgivelser på den gjeve øya. Den magiske olivenoljen later til å være presset ut av fruktene, for ingenting fungerer som det skal i forkant av nyåpningen. En plutselig og voldsom storm river alt fra hverandre med glupsk appetitt, og scenene der Amanda Seyfried og Pierce Brosnan forsøker å redde noen trestokker fra å falle sammen (alt det andre virker hinsides reparasjon) noen timer før den store dagen, er det nærmeste filmen kommer noe som ligner en ærlig farse eller parodi, en selskapsreise med vindkast fra Douglas Sirks melodramaer.

Believe

En filmkritiker full av fordommer blir nødt til å spørre seg selv om det finnes enkelte lyspunkter. Noe mange unge ikke vet, er at Cher dypest sett må regnes for å være en av verdens beste skuespillere. Den blant lekfolk ofte latterliggjorte artisten Cher, med parykkene, de plastiske operasjonene, vulgære kostymene og ikke helt utsolgte Las Vegas-showene, har riktignok ikke så mye å skilte med innenfor dagens popkulturelle radius. Men særlig på åttitallet kommuniserte Cher med høyere makter – understreket av det gudommelige prisdrysset som ble henne til del. Hvem andre kan skilte med både Oscar (beste kvinnelige hovedrolle), Emmy, tre Golden Globe-statuetter og den ettertraktede skuespillerprisen i Cannes? I Peter Bogdanovichs Mask (1985) er hun så hjerteskjærende god at rolleprestasjonen går gjennom marg og bein hos en hvilken som helst tilskuer. (You Better) Believe.

I kjent positur ankommer hun Mamma Mia-øya via et kostbart helikopter, platinablond, godt sminket og minst to meter høy. I løpet av få minutter synger hun klassikeren «Fernando» av full hals for et feirende publikum. Et etterlengtet høydepunkt. For det første kan Cher synge, og for det andre besitter hun en slitesterk karisma som siver gjennom den greske patinaen (den ikoniske stemmen er på ny udødeliggjort av diverse opptredener under den obligatoriske Snatch Game-seansen fra samtlige sesonger av den mesterlige konkurransedrevne reality-serien RuPaul’s Drag Race).

Samtidig er det noe overveldende drøyt ved at Cher entrer scenen på denne måten – det er så absurd at man kunne lansert det som et i teorien litt sannsynlig, men i praksis aldeles vanvittig scenario under fuktige nachspiel. Som min venn sa: Noen ganger oppheves grensene mellom den harde virkeligheten og en slags privat tulleverden.

Under min kinovisning lot en hel seterad bestående av litt annerledes publikummere til å være usikre på hvorvidt det var sing-along eller ikke – på grensen til allsang, vil jeg si – og lydene deres tiltok særlig under de livsbejaende «sex-scenene». Jeg er oppriktig glad for at de nøt filmen såpass mye mer enn meg, og takker dem for all lyd som blokkerte for vokalen til diverse pinlig berørte skuespillere.

Den nye Mamma Mia! er forbausende i utakt med samtiden den er unnfanget i – like gammeldags turistifisert som den er misogyn og slapp i fisken. Likevel later store deler av den kinooppsøkende befolkningen til å bare elske dette mølet. Før forestillingen begynte, erklærte kinopersonalet at oppsiktsvekkende mange hadde løst billett til filmen bare i løpet av den første visningsdagen, og med dét ble vi ønsket en «fortsatt herlig Mamma Mia!-sommer». At det kunne skje igjen, i vår levetid…

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

OBJEKTIV: – But maybe bookshops aren’t thinking of new ways engage their audience.

ARGUMENT: Avicii skapte moderne festmusikk, men hva er et musikalsk geni?

MONTAGES: En planløs vandring gjennom filmen L’avventura.

ARGUMENT: Hvorfor er niqab uønsket i undervisningssituasjoner?

MONTAGES: Forbudt kjærlighet på tvers av kulturer eller fiendelinjer.