Annonse
08:54 - 04. juni 2018

Når teksten er bedre egnet enn fotografiet

OBJEKTIV: – Jeg måtte finne ut av hva det var og er med fotografi som faktisk har hatt en så enorm innvirkning på meg, sier kunstneren Morten Andenæs.

Morten Andenæs stiller også ut dette bildet på Fotogalleriet. «Månen, havet, og jeg». 2018.
Annonse

Fotostudio
Five artists, five days, five colours and five hours for the fifth issue of the Plantation journal.  

Charlotte Cotton on her brand new book Photography is magic 
The interesting stuff always comes from the artist, not the institutions.

New forms of life: the physicality and poetics of pictures 
A conversation between Sara R.Yazdani and Susanne M.Winterling
 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Til fotografenes Vårutstilling på Fotogalleriet stiller Morten Andenæs ut tekst. Teksten er et utdrag fra boken Du, jeg, og Erik som publiseres høsten 2018. 

– Jeg tenkte på Lars Von Triers fem benspænd – var det et benspænd på deg selv å skrive Du, jeg og Erik?

– Sett i ettertid skulle jeg nok gjerne ha kunne tenkt i de baner, men for meg var det mer et spørsmål om nødvendighet. Jeg befant meg et sted der det å lage bilder kjentes nesten umulig. Mange av ideene og temaene jeg hadde begrunnet mine fotografiske arbeider med kjentes som en slags «smoke-screen» for de egentlige temaene som opptok meg. 

– Jeg hadde lenge gått med en del innbitte, tillærte ideer om hva det ville si å være en som lager kunst. Jeg hadde på mange måter definert hva en slik kunstner kunne og ikke kunne gjøre, heller enn å se den ideen som noe som blir til etter hvert som man utvikler seg. Denne stagnerte måten å forholde seg til seg selv og eget arbeid på gjør det problematisk å skulle slippe til ting som kjennes utrygge. I tillegg jobbet jeg med et prosjekt som omhandlet middelklassen –  den delen av den liberale middelklassen jeg selv er fra – å vise en verdensanskuelse gjennom bilder. Etter hvert innså jeg at en del av de tingene jeg kanskje kritiserte i dette blikket, hvordan man for eksempel begrunner konfliktskyhet med toleranse, ikke var ting jeg kunne kritisere som en utenforstående for de var så sentrale i mitt eget liv. Det kan godt hende at «middelklassen» som jeg fotograferte fra, fant det lettere å kalle sin feighet eller konfliktskyhet for toleranse og en motsats til svart-hvitt tenkning, men det gjorde jeg også. Heller enn å fokusere på hva disse andre driver med, å late som om jeg har et overordnet blikk, ble det tydelig for meg at jeg ble nødt til å re-evaluere hvor jeg kom fra - hvilke svakheter jeg selv bringer til bordet, og hvor jeg kommer til kort, om dette prosjektet skal ha en ærlighet. Det samme gjelder for selve fotografiet, og min tilnærming til det. Det føltes plutselig umulig å skulle være en som liksom forstod fotografiet bedre enn noen andre. Jeg ble tiltagende redd for at jeg ikke egentlig hadde belegg for å uttale meg som jeg gjorde, jeg måtte finne ut av hva det var og er med fotografi som faktisk har hatt en så enorm innvirkning på meg. 

– Så en dag begynte jeg å skrive. På norsk. Jeg hadde tidligere skrevet en del om fotografi, alltid på engelsk, og hadde egentlig aldri skrevet på norsk. Og idet jeg begynte var det som om jeg kom i kontakt med et språk som var umiddelbart, filterløst. Et mer barnlig språk om du vil. Språket jeg hadde utviklet rundt fotografi var alltid på et språk som forsøkte å være mer «voksent» enn det jeg hadde belegg for, og ved å skrive norske setninger åpnet det seg en sluse som gjorde at jeg kunne nærme meg følelser, uttrykk og behov på en måte jeg tidligere ikke har kjent på. 

– I pressemeldingen til boken Skyldfolk, 2013, skrev jeg at det handlet om «begrensningene, ansvaret og frihetene som pålegges individet av familiære og samfunnsmessige forventninger, og de voldelige og ofte destruktive impulsene som følger av slike restriksjoner.» Da jeg for tre år siden begynte å se konturene av det som nå er blitt Du, jeg, og Erik (og også teksten dråpen og havet som vises på Vårutstillingen), gikk det opp for meg at teksten, via en fiktiv karakter eller stemme, var bedre egnet enn fotografier til å uttrykke hvordan disse destruktive impulsene nevnt over, fortoner seg. 

– Et benspænd antyder at man legger noe i veien for en selv – en slags hindring, mens for meg var hindringen allerede total, og teksten ble en måte å komme seg gjennom dette hinderet … 

Morten Andenæs, «The periphery», 2018.

– Du sier at skrivingen handlet om å lytte til et mer barnlig språk, hadde det også med å gjøre at du hadde blitt far? I boka utfordres Erik i møtet med barnet, og barnet og barnets skriving har fått plass på noen av bildene dine. Kan det være at det var barnet som kom med benspændet?

– Innimellom har jeg tenkt at hele dette middelklasse-prosjektet på sett og vis bare har vært et farskompleks forkledd som noe semi-akademisk. Det å få barn har nok vært noe av det mest krevende jeg har opplevd.  Veldig mye av de tingene som jeg har kritisert mine foreldre og deres generasjon for, lever i beste eller verste velgående hos meg,  og kom så voldsomt til syne i det dette lille mennesket som var sitt eget vesen. Å stå der og kjenne avmakt, å kjenne på en selv i møte med sitt barn at en ikke takler alle de følelsene som oppstår i en, i meg, det er noe jeg ikke egentlig var rustet for tror jeg. Og jeg klarte heller ikke på egenhånd å komme til bunns i det eller takle det. Men – der hvor Erik definitivt ikke evner å se at han bare repeterer det som er gjort mot ham, tror jeg at med en del hjelp har det vært et skifte, og det tror jeg også er delvis et generasjonsskifte. 

– Hvor begynte denne boka? Med hvilket (litterære) bilde, med hvilken tekst? Leste du noe, hva inspirerte deg?

– Jeg har alltid lest mye. Alt mulig egentlig. Så på mange måter var det som om jeg hadde samlet opp så mye i løpet av ganske mange år som skulle ut, noe som ikke var flinkt, som ikke forsøkte å høres riktig, eller avansert ut. Noe jeg ofte har savnet med fotografiet er jo at det er veldig lite ekspressivt. Det er imploderende, litt som en person som er selvdestruktiv. Fotografiet er ekstremt godt når man skal antyde ting, det kan være, eller inneha en stillhet, et temperament og være som en tikkende bombe, men innimellom skulle jeg nok gjerne ha sprengt den bomben og sluppet ting løs, og her kommer dette veldig raljerende språket som kanskje minner mer om maleri enn fotografi. Samtidig har kanskje noe av det viktigste for meg i dette arbeidet vært å se på en del ting som jeg selv har kjent på men ikke helt klart å leve etter. 

– Jeg har vært opptatt av hva som gjør at vi blir de vi blir. Det er ofte det jeg har funnet i litteratur og teori, modeller og samtaler som utvider horisonten for hvordan vi kan forstå oss selv. Samtidig har jeg vært opptatt av hvordan bilder og ord ikke bare beskriver virkeligheten, men skaper, og konstituerer den. 

– Vi sementerer bilder av oss selv ved å veve narrativer om hvem vi er, hvem vi har vært i gitte situasjoner og hvem vi håper å bli. Disse narrativene begynner vi å utforske helt fra vi er små, i samarbeid med de vi har rundt oss, men idet vi sitter alene, kanskje fulle av skam ensomhet og destruktive impulser og enten vever på egen hånd, eller med andre lignende stemmer, er det fort gjort at bildene vi skaper rett og slett ikke bare ikke stemmer overens med virkeligheten, men faktisk forvrenger den såpass mye at vi skaper vrangforestillinger. Jeg har lenge tenkt på slike som Anders Behring Breivik, eller andre som ender opp med å radikaliseres på ulike vis, og jeg tror nettopp at noe av fellesnevneren er at man aldri får korrigert sine oppfatninger – ikke bare av virkeligheten der ute, men av de bildene en skaper av en selv.

Morten Andenæs, «Fall in the kindergarten», 2018.

– Å fortelle historier om en selv, historier som kanskje mytologiserer og gjør oss til størrelser som er større, sterkere, bedre og mer sammensveiset enn de vi faktisk er, er en form for overlevelsesmekanisme – særlig for de som har vokst opp uten en tydelig følelse av selv, noe jeg kan kjenne meg igjen i. Og dette forsvaret, disse historiene, de er kraftige saker. De er ikke bare seiglivede, de er i bunn og grunn et grunnlag, livsløgnen om du vil, og tas denne bort fra under deg åpnes en avgrunn … Jeg tror det er vanskelig for andre som ikke har det på denne måten å sette seg inn i hvor heftig disse historiene faktisk er – hvor langt man er villig, eller rett og slett nødt til, å gå for å forsvare en selv. Jeg har ofte tenkt på en som ABB – på det umulige prosjektet det ville vært for ham å kjenne på en anger i forhold til det han har gjort, for å gjøre det ville være å forkaste og benekte den han har bygd seg opp som – bildet, og narrativet han har skapt om hvem han er og har vært ville da ha raknet fullstendig, og han ville rett og slett sitte igjen i skyggen av sin egen stakkarslige tilværelse; han ville måtte gå tilbake og erkjenne at det aldri ble noe særlig av noe som helst og kanskje verst av alt – han var aldri egentlig elsket. Det må være en heftig erkjennelse å skulle konfrontere – at ingen var i stand til å være glad i meg da jeg var liten. Hvordan skal man kunne leve med det?

– Det er vel også en kjent sak at barn som vokser opp med foreldre som enten er utydelige, lite til stede, eller rett og slett hjelpeløse, ofte ender opp av nødvendighet å måtte danne seg egne narrativ om “virkeligheten” … 

– Da du begynte å skrive: Visste du fra begynnelsen av hvor du skulle, hva slags bok det skulle bli?

– Nei. Jeg visste virkelig ikke hvor jeg skulle. Og til å begynne med visste jeg heller ikke at det skulle bli til noe som helst. Jeg skrev egentlig i mangel av noe annet. Og så satt der etter noen måneder med veldig mange sider på datamaskinen og innså at det var et eller annet jeg skrev rundt. Dette er arbeidsmetoden min. Om jeg vet nøyaktig hvor jeg skal, så mister jeg interessen. Jeg må liksom gjøre, enten fotografere eller skrive, for å forstå hva det er jeg egentlig leter etter, hva jeg tenker eller hva jeg interesserer meg for.  Jeg skriver, og leser det tilbake.

– Utfordringene vært mange, Jeg gikk fra å skrive løst, til å prøve og samle det til noe, noe som i større grad “lignet” på en roman. Dette fungerte ikke, for om noe var det nettopp i en eller annen form for frihet, fra konvensjoner, frihet fra å på død og liv skulle lage noe som hang sammen for enhver pris, frihet fra den måten jeg lenge hadde forholdt meg til mitt fotografiske arbeid på, at teksten hadde en styrke. Så etter noen bomturer,  måtte jeg komme tilbake til en form som tillot seg å ta de frihetene som i første omgang gjorde dette til et prosjekt der jeg fant noe «annet» … 

– Det finnes et narrativ i boken, men boken viser noen som kreerer sine egne narrativ. Heller enn å illustrere noen narrativ, viser den måten disse narrativene blir kreert nærmest i sanntid. Og dette er kanskje det jeg finner mest interessant – hvordan vi konstant går rundt og lager historier som vi forteller oss selv og andre, om oss selv og andre – historier som tillater oss å ha en kontinuitet – et holdepunkt – som hindrer oss fra å falle ned i avgrunnen. 

– Hvem er Erik?

– Erik er en blanding av mange forskjellige typer – særlig menn, menn jeg til tider både har identifisert meg med, og som kanskje har vært å anse som ekstremsversjoner av meg selv. Erik mangler selvfølelse. Erik har et komplisert forhold til sine behov, for å si det mildt – kanskje særlig når det kommer til nærhet, kjærlighet osv. Erik har ikke lært å regulere sitt eget følelsesliv og har dermed lagt seg til utallige ulike destruktive handlingsmønstre, både vis a vis seg selv, men også i forhold til andre. Erik minner meg om Tom Ripely – en blanding av den veldig kyniske versjonen i boken av Highsmith, og den mer følsomme, ensomme vandreren som figurerer i filmen regissert av Anthony Minghella. Han har et ekstremt behov for å være en del av et vi, samtidig som det å slippe noen helt inn blir en umulig oppgave, for ikke bare kommer man inn på hvor skummelt det er å vise frem sitt «egentlige jeg», men tenk om – det som verre er – det ikke er noe der? Som Ripley sier i filmversjonen – «I always thought it would be better to be a fake somebody, than a real nobody.»

– I likhet med Ripley er Erik en som konstant går og ser seg selv utenifra. Eriks handlinger, det være seg medfølelse, et smil, er alltid kalkulert, figurerer alltid  «for en annen». Det handler hele tiden om å speile seg, om å se sine egne handlinger reflektert hos en annen, men det han ikke skjønner er hvor avhengig han er av andre. Han tror på et vis at det er han som styrer showet, han som dikterer andre, han som styrer ethvert forhold han er i, mens i realiteten, sett utenfra, så er han ingen uten andre, uten speilet deres. Dette går over i lengselen etter et vi.

– Denne sammenligningen med Ripley er slående: Ripley blir drapsmann. Er det noe farlig ved Erik også, tenker du? Er han ikke først og fremst til fare for seg selv?

– Ja – først og fremst er han til fare for seg selv når vi møter ham. Han er vanvittig krenkbar. Og usikker. Og har et desperat behov for å forhindre andre i å forstå eller eksplisitt uttale hans usikkerhet. I en gitt omstendighet tror jeg han kunne ha endt opp med å volde virkelig skade på andre enn seg selv. Jeg gjør en distinksjon mellom Highsmith’s Ripley og han vi møter i filmen til Minghella – Highsmith’s Ripley er kalkulerende også når det kommer til drap, mens Minghella’s ikke er det. Det skjer og det gjør ham vondt at det skjer – han vil liksom ikke drepe, han griner mens han dreper, men han kan ikke annet enn å fortsette, og det er her jeg kommer tilbake med dette om at visse historier vi forteller oss selv om oss selv er så heftige og seiglivede at noen av oss kanskje må bære dem med oss enten til vår egen død, eller drepe en annen for å forhindre at «sannheten» om oss selv skulle lekke ut. 

Morten Andenæs, «Master bedroom», 2018.

– Jeg husker da jeg begynte å jobbe som forlagsredaktør for nesten femten år siden  – da hadde Klassekampen et oppslag om at det var altfor mange forlagsredaktører fra Oslos vestkant. I dag ser jeg helt klart et poeng med det, men det provoserte meg også. Jeg tenkte: Dere aner ikke hva jeg kommer fra. I etterkant av ungdomstida har et kommet for en dag også hvor mye omsorgssvikt, rus og psykiatri det var bak fasaden på Oslos vestkant. Og dette var jo også det ABB kom fra.

– Det var mye som foregikk, som man ikke så ved første øyekast, og det er liten tvil om at det fortsatt er slik. For min del var saken heller den at det ikke var så mye å sette fingeren på – alt var tilsynelatende på plass –  og likevel var det ting som skurret. Man snakker ofte om at vi som generasjon ikke egentlig hadde noe å opponere mot, at vi ble født inn i noe der mangel var rett og slett mangelvare – vi hadde og har alt vi trenger, men noe av det vi, eller kanskje jeg i alle fall har kjent på, er en mangel på tydelige voksne. Det er lett å opponere mot noen som står med strenge krav og tydelige moralske kompass, og vanskeligere å forholde seg til de som av ulike grunner kanskje ikke orker/klarer/evner eller vil markere tydelige standpunkt. Jeg tror at våre foreldres generasjon hadde vokst opp med autoritære foreldre – og mange av disse barna så seg nødt til å finne en annen eller motsatt fremgangsmåte – det å kunne se ting fra ulike vinkler, å være diplomatisk, å unngå entydige ståsted ble for eksempel en dyd, men for barn er det kort vei mellom det å vingle og være tvetydig. Å lære å forholde seg til tydelige ståsted er en måte å lære seg å leve med egne følelser på – og barn har mye følelser.

– Det er en lengsel etter et «vi» i boka – og tittelen prøver kanskje også å skape eller invitere til et «vi»?

– Det er helt klart en lengsel etter et vi der, på flere ulike måter. På den ene siden er det noe med det å vokse opp et sted der det meste fungerer, der det vanskelig lar seg gjøre å sette fingeren på tydelige mangler, der man tilsynelatende er tatt hånd om – og man LIKEVEL utvikler utallige destruktive mønstre samtidig der man, for å overleve, utvikler et slags oscillerende selvbilde, til tider grandiost, andre ganger ikke-eksisterende. 

– Du reflekterer også rundt bilder og det billedlige i boka.

– Jeg har alltid vært opptatt av å skrive om bilder for å forstå bedre hva slags innvirkning de har på meg på samme måte som jeg alltid har vært opptatt av å tolke tekster, bilder, osv. Samtidig kjentes det nødvendig å sammenstille noe av det jeg opplever i møte med bilder, med fotografier og maleri spesielt, med noe av utfordringen til karakterene i boka. 

– Jeg har alltid vært veldig selvbevisst, og i møte med en gitt situasjon, et landskap, en samtale, har jeg ofte en følelse av at jeg overvåker situasjonen som om jeg var både til stede og en observatør: Når jeg snakker er det som om jeg hører meg selv snakke. For å si det på en annen måte, er jeg veldig lite mindful. Det gjør også at jeg for eksempel ikke er spesielt oppmerksom på en gitt scene, fordi jeg hele tiden ser meg selv se den gitte scenen  – man kan si at det er vanskelig for meg å oppleve verden som en førstehåndserfaring. Det som er med en viss type fotografi og maleri, er at de re-presenterer verden, det være seg et maleri av et interiør, et fotografi av et landskap, på en måte som gjør at jeg klarer å stå foran det og oppleve det uten denne overvåkningen. Det skjer ikke alltid, og det skal visse typer fotografi og maleri til, men det er en opplevelse, en erfaringsbasert måte å forholde seg til fotografiet og re-presentasjon på, som kanskje er litt undervurdert for øyeblikket, fordi bilder og den representerende gesten generelt skal inneholde så mye mer. Det er derfor jeg syntes det er så vakkert og komplekst når Alain Robbe-Grillet sier i all enkelthet at «det mest bemerkelsesverdige med verden er at den eksisterer».  Å møte et fotografi, en tekst eller et maleri som gjør opplevelsen av virkeligheten, enkelt og greit, mulig, har noe nærmest magisk over seg … 

– Og i forhold til Erik og «jeg» i denne boken, tenker jeg at også de på sin side sliter med at de har et behov for å oppleve ting uten at de er mediert. Dette er nok en tiltagende problematikk der vi konfronteres hele tiden med medierte inntrykk på en helt annen måte enn hva man gjorde for to hundre år siden, der det som skjedde på den andre siden av jorden, landet eller hos naboen kun var noe man kunne forestille seg heller enn få detaljerte beskrivelser av, men samtidig tenker jeg at det også er et produkt av våre menneskelige hjerner som hele tiden speiler virkeligheten, danner seg bilder av den og skaper sammenhenger der det kanskje egentlig bare er udifferensiert materie.

– Hvis det i det hele tatt går an å sammenligne: Det slår meg at tekstene har en annen estetikk en bildene, er du enig i det? Hva har du vært ute etter når du har skrevet?

– Det er nok litt som jeg beskrev – at det å skrive, da særlig på norsk, åpnet opp en ekspressivitet, som var både utmanende og til tider raljerende. Og masete. Fotografiene i boken er generelt veldig innesluttet, de er antydende og ofte veldig ladede. Teksten på sin side er rett og slett eksplisitt, som om den som skrev spyttet.

– Flere forfattere har forklart en lignende prosess der de begynte å gå inn for å «skrive dårlig» – Knausgård og Sæterbakken, for eksempel. Det står i motsetning til en systemdikter som Inger Christensen, for eksempel, som sier at hun tar i bruk systemer for å «komme bakenfor det første som slår henne».

– Jo, det gjør det. Jeg er veldig opptatt av at sluttresultatet skal være gjennomarbeidet. Den prosessen, der noe blir destillert, den liker jeg veldig godt. Det er kanskje den morsomste delen av jobben. Jeg er jo også veldig opptatt av rytme, og en veldig spesifikk måte å forstå musikalitet på. Når jeg skriver, leser eller tenker bilder i et rom, så er det noe rytmisk over det – en måte jeg selv opplever at ting blir synlig på. Når jeg tenker «flinkt» så tenker jeg mest på sånn «flink-pike-syndrom» der man ubevisst gjør ting «bra» på en måte som oppfattes av samtiden som bra, slik at man får klapp på skulderen. Om du forstår?

– Men har dette også åpnet opp for en annen måte å ta bilder på?  Og når det gjelder spytting: liker du at andre kunstnere spytter? 

– Når det gjelder musikk er det noe annet. Når Nick Cave til tider drar til, eller jeg hører Joanna Newsom skrike og ja, spytte ut ordene, da trekkes jeg med dypt inn, innenfor og bakenfor. Men fotografiet er ikke ekspressivt – det puster ikke ut, det holder heller pusten tenker jeg, i alle fall den type fotografi som treffer meg – fotografiet er som stillheten mellom notene i et stykke av Arvo Pärt der man kjenner på avgrunnen som potensielt åpner seg rundt oss om vi fikk et slag, om vi mister noen vi elsker, om vi konfronteres med våre løgner eller lignende. Og om fotografiet er slik, så er teksten noe annet, og derfor tenker jeg at fotografi og tekst står så godt sammen. Innpust og utpust. Men når det er sagt, så har det å skrive og alt det har brakt med seg, åpnet opp for at jeg tør i større grad å slippe til de bildene jeg lenge kanskje ville ha vegret meg for å lage eller vise – bildene får lov til å være mer umiddelbare – jeg krever mindre av dem, krever ikke at de betyr dette og dette, men lar dem heller få lov til å være, på veggen eller i en bok, og minne om at de åpner opp et rom bortenfor eller bakenfor språket. 

– Avslutningsvis: Hva er det med deg og epler?

– Vel. Det finnes knapt et mer ladet objekt, tenker jeg, på begjær, og fotografiet handler i stor grad om begjær. Det er et objekt som figurerer i våre myter om hvem vi er, hvor vi har vært og hvor vi skal. Eplet er jo selve symbolet på arvesynden, og jeg har vokst opp i eplehagen til min morfar – en eplehage som ble utskilt og delt opp og noen av barna fikk bygge hus i hagen der. Så –  som symbol og narrativ rekvisitt er det jo noe man kan bruke i alle mulige settinger. 

– Jeg er allergisk mot epler. Jeg er opptatt av bilder - bilder av våpen for eksempel der jeg nærmest kjenner at det kiler i fingeren etter å ha våpenet i hånda- det samme gjelder epler. Bilder av epler trigger noe i munnen,  jeg kan kjenne hvordan det er å bite tennene i de… Og sist, så er det noe barnlig fascinerende over det at å se på et eple, eller spise en østers, det er liksom å ta del i en lang historie, årtusener lang, der mennesket har sett på og spist den samme maten. Det er ikke rart at det nesten ligger en innebygd reaksjon i møte med slike objekter… ?

Morten Andenæs, «The chasm», 2018.

Vårutstillingen arrangeres hvert år av Forbundet Frie Fotografer.

Tiril Broch Aakre, fra Oslo, bor i Hakadal. Forfatter, oversetter og forlagsredaktør. Vant Ungdommens kritikerpris og mottok Bjørnsonstipendet for romanen Redd barna (2015).

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

ARGUMENT: Når indignasjon fører til hets av menings-motstandere, har vi et problem.

OBJEKTIV: – But maybe bookshops aren’t thinking of new ways engage their audience.

ARGUMENT: Avicii skapte moderne festmusikk, men hva er et musikalsk geni?

MONTAGES: En planløs vandring gjennom filmen L’avventura.

ARGUMENT: Hvorfor er niqab uønsket i undervisningssituasjoner?