Portal

– Det ville nok vore lurt å gje meg aktiv dødshjelp

SYN OG SEGN: Vi gjev for lite og for dårleg hjelp til dei som strevar mest. Og det er for dårleg kompetanse rundt dei med alvorleg og langvarig psykisk sjukdom. Det uroar Arnhild Lauveng.

Slepp ein liten drope med raud konditorfarge ned i eit glas med vatn. Rør om. Dropen og vatnet har blanda seg, permanent. Slik tenkjer eg om psykisk sjukdom: Psykisk sjukdom er innvoven i personlegdomen din. Dette skil psykisk sjukdom frå fysiske (somatiske) sjukdomar: Kanskje veit du ikkje kva ved deg som kjem av sjukdomen og kva ved deg som berre er slik du er, sjukdom eller ikkje. Somme meiner at det ikkje bør kallast «sjukdom» i det heile, at det bør kallast «utfordringar» eller «lidingar». Somme ville ikkje ha vore forutan opplevinga dei hadde då dei var psykotiske. Dei fekk kanskje ei innsikt som dei – etter å ha teke tunge medisinar som skal fjerne hallusinasjonane – kan sakne.

Dei kompliserte trekka ved dei mest alvorlege psykiske sjukdomane – psykose, bipolar liding eller personlegdomsforstyrringar – gjer behandlinga komplisert. Ingen, korkje pasientar, behandlarar eller forskarar, veit kvifor ein psykose oppstår. Det gjer at vi må vere varsame med behandlinga. At vi lyttar til behova til den som søkjer hjelp. Somme behandlarar veit kor alvorleg ein psykose kan opplevast, fordi dei har møtt mange psykosepasientar. Nokre få veit det også fordi dei har opplevd psykosen sjølv. Arnhild Lauveng, til dømes. Ho er forfattar og psykolog med ein doktorgrad i psykologi. Ho er spesialist i klinisk samfunnspsykologi. Ho sit i utvalet som skal skrive ei ny stortingsmelding om norsk tvangslovgiving. Men det var ei tid då ho vart lufta i halsband på Karl Johan.

Du har skrive to bøker om tida di som pasient i den norske psykiatrien. Men du har samstundes ein dobbelt kompetanse som pasient og fagleg ekspert. Korleis starta tida di som pasient?
– Pappa døydde. Eg vart mobba. Så vart eg psykotisk i 16-årsalderen. Eg var inn og ut av behandling i ti år, og i desse ti åra fungerte eg dårleg i samfunnet.

Unge som strevar med prestasjonspress, kan kanskje få like god hjelp av ein klok lærar, foreldre eller av andre som av ein psykolog?

– Gjev røynsla di som pasient deg eit anna blikk på norsk psykisk helsevern, trur du?

– Eg har mange av dei same tankane no som då eg var pasient. Og det går ikkje an å tale generelt om psykisk helsevern i Noreg, det er for breitt. Eg er mest oppteken av dei med langvarige alvorlege diagnosar. Men det er mange andre grupper òg: dei med kortvarig angst eller depresjon, kanskje på grunn av belastinga etter små eller større livskriser. Så har du alt fokuset på dei unge jentene som slit med prestasjonsangst. Så har du barn som veks opp i langvarig fattigdom, dei som er utsette for traume, overgrep, som har foreldre som slit med psykisk vanhelse og rus. Desse barna får ofte for lite systematisk hjelp.

– Meiner du at vi gjev for mykje hjelp til dei som treng det minst?

– Kanskje. Mange treng hjelp, men kanskje ikkje alle treng psykiatrisk hjelp. Unge som strevar med prestasjonspress, kan kanskje få like god hjelp av ein klok lærar, foreldre eller av andre som av ein psykolog? Samtidig gjev vi for lite systematisk hjelp, og hjelp med for dårleg kvalitet, til dei som strevar mest. Kvifor skal eit barn som har sjuke foreldre, som har levd i fattigdom, med psykisk sjuke og kanskje rusavhengige foreldre, bli overlevert til ufaglærte på institusjon, mens unge med ressurssterke foreldre og godt nettverk får timar hos spesialistar? Informantane i forskinga mi, vaksne som har hatt vanskar sidan dei var unge, fortel at dei aldri har fått systematisk og kvalifisert hjelp. Dette kostar samfunnet masse pengar, og det kostar livet til mange pasientar.

– Om du tenkjer tilbake på di eiga tid som pasient: Kva var ikkje bra nok?

---

Arnhild Lauveng

Fødd 13. januar 1972.

Spesialist i klinisk samfunnspsykologi, Ph.d. (UiO). Forskar ved Nasjonalt senter for

erfaringskompetanse innen psykisk helse.

Har gjeve ut fleire bøker om psykisk helse, både for barn, ungdom og vaksne, som Noe mye

mer annet. Ungdom og psykisk helse (Universitetsforlaget 2011), Unyttig som en rose (Cappelen 2006), I morgen var jeg alltid en løve (Cappelen 2005) og serien om Jenny og Jakob (Universitetsforlaget).

Har motteke fleire prisar, mellom anna Åpenhetsprisen (2010), Fritt Ords Honnør (2008), Åse Gruda Skards pris for popularisering av psykologisk kunnskap (2007) og Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern (2004).

---

– Det som var tragisk, var at eg hadde lange innleggingar, over mange år, med lite behandling. Det var lite von og mykje oppbevaring. Samstundes: Det var mogleg å få behandling. Det tok tid, og det var prega av tilfeldigheiter, men eg fekk ei ansvarsgruppe, før ordet var oppfunne. Eg fekk behandling, og i samarbeid med NAV fekk eg attføring, over mange år. Eg veit at ikkje alle var så heldige, men det var mogleg. Og tenk på dette: Vi har gått frå «attføring», til «arbeidsavklaring». I mi tid som pasient gjekk vi inn for å føre folk tilbake i arbeid. Punktum. No skal vi berre «avklare» om pasientane er i stand til å arbeide. Og om svaret er nei, får du uføretrygd. Det er eit tilbakeskritt. Før hadde vi lengre løp, mot eit mål: arbeid. No berre «avklarar» vi og avskriv menneske. Men mykje har òg vorte betre. Det er meir brukarmedverking, meir openheit om psykiske lidingar. Du legg ikkje inn 17-åringar på åttemannsrom lenger. Men moglegheita for langtidsrehabilitering for dei langtidssjuke har vorte rasert.

– Var det meir eller mindre paternalisme og overgrep før i norsk psykiatri?

– Det er det vanskeleg å svare på, for det må kvar einskild svare på sjølv, ein kan berre sjå slikt innanfrå. Eg trur til dømes ikkje behandlarane mine visste om alt som skjedde av vald og maktmisbruk i avdelingane. I dag har eg ein ven som var behandlar der eg var innlagd. Ho fortel at ho ikkje visste noko om kva som skjedde i avdelingane på den plassen ho jobba. Det er vanskeleg å vite kva for overgrep som skjer. Det kan vere skjult. Det er ikkje sikkert at du er i posisjon til å sjå paternalismen. Men eg trur det er mindre fysisk vald, mindre direkte vald. Vi har fått ein god del kontrollrutinar. I dag er det derimot kanskje fleire overgrep grunna definisjonsmakt og avmakt.

– Kva slags avmakt?

– Som avmakt på grunn av langtidsmedisinering mot viljen din, eller at pasientane ikkje får den hjelpa dei treng, eller ikkje blir høyrde. Mange lever i forferdelege tilhøve på institusjonane, og får ikkje hjelp. Dette har nok auka. Men det eg opplevde, å bli lufta i hundehalsband på Karl Johan, det skjer nok ikkje i dag. Når vi talar om avmakt, er eg meir oppteken av eit anna, større problem: Kvifor blir psykosepasientar nedprioriterte? Det er ikkje kostnadseffektivt å behandle dei, høyrer vi, det blir for dyrt. Ei slik nedprioritering er òg ei form for paternalisme.


Spesialisten på eiga liding
Kunnskap er makt, kunnskap er spesialisten sin kapital. Men kven er kunnskapsspesialisten når ein psykosepasient kjem i kontakt med norsk helseteneste? Pasienten eller den profesjonelle hjelparen? Etter at brukarane i Noreg byrja å samle seg for om lag 40 år sidan, har det rasa ein strid i norsk psykisk helsevern. Mellom brukarane og fagfolka. Brukarane insisterer, logisk nok, på at dei er spesialisten på eiga liding. At behandlarar og forskarar som sjølv ikkje har opplevd det dei har opplevd, ikkje kan kallast spesialistar. At dei røynslene dei har gjort seg, som psykotisk eller bipolar, som innlagd pasient, bør inkluderast i arbeidskvardagen til fagfolka og forskarane. At om fagfolk verkeleg vil hjelpe, så må dei spørje pasientane kva dei treng for å kome seg. At det ikkje finst ei enkel løysing på eit komplisert problem, slik ein psykose er innvoven i alle trekka i det mennesket som opplever han. Arnhild var psykotisk. Eg lurer på kva som var dei viktigaste faktorane i hennar eiga tilfriskning: «Systematisk tverrfagleg arbeid over lang tid», seier ho.

– Dette er eit utruleg kjedeleg svar. Men sanninga var at eg fekk ei ansvarsgruppe som hjelpte meg med utdanning, som hjelpte til slik at eg fekk startlån til å kjøpe bustad, hjelp til terapi, hjelp til systematisk arbeid. Dette kravde eigeninnsats, ein lege som hjelpte meg med å trappe ned medisinane over tid, NAV som organiserte ansvarsgruppa og tilpassa eit rehabiliteringsopplegg. Dette tok mange år og kravde tett oppfylging frå mange. Men det verka. Alle tek ikkje høgare utdanning, slik eg gjorde, men slikt planmessig arbeid gjev frukter.

– Så meir tilpassa hjelp til pasienten sine ulike behov, altså. Men vi har jo den individuelle planen i norsk psykisk helsevern?
– Ja, alle pasientar har sidan 2001 hatt krav på ein individuell plan, ein IP som han blir kalla. Dette er ein plan som skal tilpassast kvar enkelt. Det er tragisk at ikkje dette verktøyet blir brukt meir.

– Kvifor ikkje?

– Planen har dårleg rykte. Mange har fått dårleg opplæring i korleis planen skal brukast. Det er konflikt mellom spesialisthelsetenesta og kommunen om kven som har ansvaret for å fylgje opp planen. Helsearbeidarar opplever planen som ei plikt, meir enn som eit verktøy som kan vere med på å hjelpe pasienten i å nå måla sine.

– Kven har ansvaret for å opprette og fylgje planen?

– Ansvaret ligg på helsearbeidarane. Men myndigheitene og utdanningsinstitusjonane har òg ansvaret for opplæringa, at den er god nok, og for korleis planen kan brukast. Altfor mange pasientar har den individuelle planen liggjande i ein skuff. Han blir ikkje nytta, blir ikkje evaluert. Det gjev lita meining.

– Men er individuelle planar som ei slags ynskeliste, då, som behandlarane sjølvsagt ikkje alltid kan oppfylle?
– Ja. Utfordringa er at dersom eg som pasient, i arbeidet med utarbeidinga av ein individuell plan, seier at eg ynskjer å bu i eit slott på ei aud øy, så skjønner alle at dette ikkje kan bli oppfylt. Problemet er at helsearbeidaren skriv dette ned, mens han eller ho forstår at dette aldri vil skje. Men om helsearbeidaren heller brukte kompetansen sin til å sjå kva djupare behov ynsket om eit slott på ei aud øy er eit symptom på, hadde det gjeve alle ei betre moglegheit til å hjelpe pasienten til å nå måla sine.

Kanskje er ynsket om eit slott på denne øya motivert av at vedkomande har for dårleg standard i bustaden, kanskje er det for mykje innsyn eller støy. Då må behandlaren omsetje behovet for eit slott til ein bustad med betre standard. Behandlaren kan omsetje trongen til ein aud plass til at pasienten kanskje opplever for mykje innsyn. Då kunne vi tilby ein bustad med mindre bråk og mindre innsyn, og ein akseptabel levestandard. Det er for dårleg standard på mange av desse bustadane. Trekk og muggsopp og kjøken utan skapdører.

– Du er forfattar. Eg veit at somme kunstnarar som har røynsler med psykiske lidingar, ikkje ville vere forutan noko av det dei opplevde når dei var psykotiske. At det gav dei ei innsikt som dei som kunstnarar ikkje ville vore forutan. Har du slike røynsler med din eigen sjukdom, eller var det berre vonde røynsler som du helst skulle ha sloppe?

– Hadde eg kunna velje, ville eg valt det bort. Eg talar om innlegginga, at eg gjekk glipp av mange år av livet mitt, at eg aldri fekk etablere meg med familie. Samstundes: Det har gjeve livet mitt større rikdom. Det har gjeve meg store moglegheiter i livet mitt. Eg ynskte alltid å bli psykolog. Eg veit ikkje om eg hadde vorte ein dårlegare psykolog utan røynslene eg har, men kanskje mindre audmjuk.

– Kva meiner du?

– Ta Oskeladden som skulle målbinde prinsessa. Han kjem med ein ryggsekk full av søppel. Det er ikkje trass i søppelet han vinn kongeriket og prinsessa. Det er på grunn av søppelet. Men eg vil ikkje romantisere psykosen. Eg kunne ha døydd undervegs, nokre sjølvmordsforsøk var veldig alvorlege. Og det var også andre hendingar, der eg til dømes vart gjeven medisinar det var kjent at eg ikkje tolte, og fekk alvorleg leversvikt. Behandlinga var for dårleg. Om eg hadde fått betre behandling tidlegare, hadde vi aldri kome til tvangen dei sette i gang på meg. Men når vi fyrst kom til tvangen, var han naudsynt. Om dei hadde gjort færre alvorlege feil tidlegare, hadde dei ikkje trunge tvinge meg.

– For du vart ikkje brått farleg eller valdeleg?

– Nei. Eg har for så vidt aldri vore farleg for andre enn meg sjølv. Men dagen før eg vart overført til tvang, skreiv eg ein analyse av Sagaen om Olav den heilage, på vidaregåande. Eg fekk 5+ på oppgåva. Dagen etter vart eg overført til ei anna avdeling, der dei etter kort tid brukte mykje tvang. Etter nokre månadar vart eg lufta i band. Hadde dei tala med meg, bygd meg opp, gjeve meg meiningsfulle aktivitetar, hjelpt meg slik at eg vart mindre sliten, hjelpt meg til å sove, hjelpt meg til å forstå symptoma, så hadde eg sloppe all tvangen. Om dei hadde møtt psykoseopplevingane mine med venleg undring, ikkje sjukeleggjering og åtferdsregulering, så hadde det ikkje vorte ein kamp mellom behandlarane og meg. Eg opplevde at dei ikkje forstod, og at dei ikkje ville samarbeide. Eg opplevde ikkje å få hjelp, og då vart alt verre.

Hadde dei tala med meg, bygd meg opp, gjeve meg meiningsfulle aktivitetar, hjelpt meg slik at eg vart mindre sliten, hjelpt meg til å sove, hjelpt meg til å forstå symptoma, så hadde eg sloppe all tvangen.

– Handlar dette om forståinga av kva ein psykose er?

– Ja. Nokre tenkjer at psykosen er ein sjukdom som kjem utanfrå, som ikkje har så mykje med pasienten å gjere. Men alle psykiske lidingar handlar om kven pasienten er. Om historia til pasienten. Å behandle psykosen som sjukdom, utan mennesket som opplever psykosen, blir feil. Dei behandla ikkje Arnhild, men psykosen. Dei ville regulere åtferda mi. Men om nokon bed meg om å gå til venstre, går eg automatisk til høgre. Slik er eg. Dette har ingen ting med psykosen å gjere. Om du behandlar psykosen utan å ta omsyn til kven pasienten er, kva eg har lese, kva eg liker å gjere, kva eg slett ikkje liker, kva eg tenkjer på og drøymer om, blir det feil.

Det interessante med ein psykose er at han utviklar seg i takt med omgjevnadane. Eg såg mykje villvette på ein institusjon, du veit dei som finst i Ronja Røvardotter. I Lindgren si bok kjem dei ovanfrå, har mykje makt. Dei minte meg om dei som arbeidde på institusjonen. Dei kasta seg over meg ovanfrå, utan å vilje snakke med meg. Vi må forstå at om vi behandlar pasienten med venlegheit, undring og respekt, kan psykosen endre seg.

– Korleis?

– Ein informant i forskinga mi byrja på eit dagsenter. Han fekk gå tur, men syntest det var vondt å gå i gata, for husa tala til han. Husa sa at han ikkje var god nok, at han heller burde byggje hus i staden for ikkje å gjere noko som helst. Etter ei stund på dagsenteret, med god behandling, sa husa til han: «Gå på dagsenteret du, det gjer ikkje noko at du ikkje byggjer oss». Han er framleis psykotisk, for husa talar til han, men kva husa seier til han, har endra seg, fordi dei rundt han har endra seg. Det er eit nydeleg eksempel.

– Du talar om psykose. Nokre talar om schizofreni. Kva er det?

– Schizofreni er ein type psykose, på same måte som Toyota er ein type bil. Det er altså ei undergruppe. Det kjem fleire og fleire forskarar som meiner at schizofreni ikkje er éin diagnose. At det er eit samleomgrep, på ulike tilstandar, med ulike årsaker. Dei aller fleste psykiske lidingar er symptomdiagnosar. Dei blir sette på grunn av symptoma, ikkje ut frå objektive funn. Å finne behandling for schizofreni er som å finne behandling for hovudverk. Poenget er den underliggjande årsaka til hovudverken, det kan vere så mangt: fyllesjuke, stress, migrene, hjernesvulst. Å tru at vi kan finne éi korrekt behandling for psykose eller schizofreni, er like håplaust. Difor uroar det meg at standardisert behandling no blir basert på kategoriar som er fastsette berre ut frå symptom. For nokre er schizofreni genetisk bestemt, for andre er det traumebasert, for andre igjen er det kanskje andre årsaker. Difor kan vi ikkje setje i gang tiltak som er baserte på symptoma. Poenget er uansett at ingen spesialistar eller forskarar veit kva årsaka til schizofreni faktisk er.

– Vil du seie at dagens psykiske helsevern er inhumant?

– Vel, eg trur det var Jens Bjørneboe som sa at om nokon seier at noko skal vere humant, må vi passe oss. Vi talar om «human» krig, «human» avliving av menneske. Men vi talar om det i tydinga «akseptabel». Eg er ikkje for ein «human» psykiatri. Ei slik forståing betyr å fortsetje med psykiatri – med overgrep. Det psykisk helsevern treng, er heilskaplege tiltak for dei som strevar. Eg snakkar om hjelp til dei store og viktige tinga i liva våre: økonomi, behov for å delta i arbeidslivet, sjølvutvikling, behov for bustad, fellesskap, vener.

Vi kan ikkje ha overmenneske som skal finne løysingar for undermenneske. Alle, på like fot, må arbeide saman for å finne gode løysingar. Eg er livredd for eit iskaldt samfunn. Fordi mange av bøkene mine er omsette, får eg bekymringsmeldingar frå Benelux-landa, der aktiv dødshjelp er tillate. Eg var verkeleg ein kandidat til dette: Eg var på sjukeheim som 24-åring, bidrog ikkje i samfunnet, var unyttig, hadde det vondt veldig lenge og ynskte sjølv å døy. Det ville nok vore lurt å gje meg aktiv dødshjelp. Kanskje litt dumt, sidan eg no er ein forholdsvis nøgd og opplyst medlem av samfunnet.

Poenget mitt er at når vi definerer nokon som «dei andre», som utgrupper, så får du eit kaldare samfunn. Stadig fleire blir gjevne opp, blir definerte ut. Vi plasserer for mange menneske med langvarige psykiske lidingar i bustad for oppbevaring. Eit neste naturleg skritt er dødshjelp, om dei sjølve ynskjer det. Eg talar om eldre, om menneske med alvorleg sjukdom, psykiske eller somatiske.

Eg er oppteken av Lina i Emil-bøkene, tenestejenta på garden der Emil bur. Ho er stein dum. I dagens samfunn ville ho vore unyttig. Men i sin samanheng var ho ein viktig del av samfunnet og arbeidet på garden. Vi har altfor strenge kriterium i Noreg for kva som er nyttig og verdig. Det er skremmande å sjå at stadig fleire blir definerte som unyttige.

I europeisk samanheng er Noreg høgt oppe på statistikken over bruk av tvang i psykiatrien. Tala er rett nok usikre, samanlikningsgrunnlaget er vanskeleg: Vi veit ikkje om dei ulike landa registrerer på same måte. Men Noreg har ved fleire høve fått sterk kritikk av FN for tvangsbruk i psykiatrien. Det er for mykje tvang og for tilfeldig tvang. Eit slikt inngrep i eit anna menneske sin autonomi vil alltid representere eit etisk dilemma. Uansett omstende.

– Du sit i eit utval som skriv ei stortingsmelding om tvang. Kva er tvang i norsk psykiatri?

– Tvangslovutvalet har som oppgåve å sjå på alle lover som regulerer tvang i norsk helsevesen, ikkje berre i psykiatrien. Mellom anna tvang i barnevernsinstitusjonar, tvang mot menneske med psykisk utviklingshemming, tvang mot demente, tvang i rusomsorg inkludert gravide rusmisbrukarar, tvang i somatikken for menneske som ikkje har samtykkekompetanse. Og sjølvsagt også tvang i psykisk helsevern.

Tvang er eit alvorleg inngrep. Det er å suspendere sjølvstendet til eit anna menneske. Tvang er komplisert juss, og det angår menneskerettane. Tvangen syner seg på forskjellig vis: Det kan vere å legge inn gravide til tvungen avrusing, ivaretaking av menneske med psykisk utviklingshemming for at dei ikkje skal skade seg sjølv, det kan vere demente som må regulerast for ikkje å falle eller gå seg bort. I psykiatrien handlar dette om alt frå beltelegging og inndraging av mobiltelefon til tvangsmedisinering, tvangsinnlegging og skjerming.

– Skal all tvang i norsk psykiatri loggførast?

– Ja. Det betyr ikkje at det blir gjort. Tvangen bør loggførast betre, men han må framfor alt ned. Det er altfor store lokale variasjonar. Det er store moglegheiter for å redusere tvang, utan at sjølvmord eller vald aukar. Tvang kan i avgrensa grad forklarast ut frå kjenneteikn ved pasienten, det handlar mykje om haldningar blant behandlarar på den plassen der dei arbeider. I Noreg har vi det slik at tvang kan brukast i psykiatrien utan dom. Du kan også bruke tvang i førebyggjande hensikt. I kriminalomsorga kan du berre låse folk inne når dei har gjort noko gale. Men i psykiatrien kan du låse inne menneske på førehand, om dei er sjuke og det er fare for at noko skal skje. Det kan vere naudsynt, men det må berre brukast som siste utveg.

– Så tvangsbruken blir for tilfeldig. Korleis kan dette gje seg utslag?

– Sei at du har sjukehus med to avdelingar. Annankvar pasient går på avdeling A og annankvar på avdeling B. Men så ser vi at avdeling B brukar dobbelt så mykje tvang som avdeling A. Dette avviket er ikkje greitt ut frå eit menneskerettsperspektiv. Om vi fyrst skal gjere ting på grensa til menneskerettane, må det vere minimalt. Då må vi få tvangen på avdeling B ned. Du har lov til å bruke tvang som absolutt siste utveg. Altfor mange plassar har tvangen vorte ei norm.

Du har lov til å bruke tvang som absolutt siste utveg. Men altfor mange plassar har tvangen vorte ei norm.

– Kvifor nyttar nokre behandlarar meir tvang enn andre?

– Det handlar ikkje om enkeltbehandlarar, men om haldningar og kompetanse. Dei med god kompetanse nyttar mindre tvang. Og det handlar om behandlingsfilosofi. Dei som tek i bruk traumesensitiv omsorg, nyttar mindre tvang. På stadar som har alternativ til tvang, same kva tiltak, kanskje ei kuledyne, eit sanserom, ein teknikk for å deeskalere konfliktsituasjonar eller anna, og i tillegg har eit verktøy, ser vi at tvangen blir redusert. Det handlar også om økonomi og fysisk utforming av institusjonar. Ein kan redusere tvangsinnleggingar med betre butilbod eller med brukarstyrte senger, der du sjølv legg deg inn. Dette er mykje rimelegare enn eit døgn på avdeling.

Det er i samfunnet si interesse å ha så mange frivillige alternativ som mogleg. Det å gje betre og jamleg behandling som pasientane sjølv vil ha, fører til mindre kriser. Dette gjeld alle grupper: Om vi aukar styrketreninga til eldre, treng vi ikkje tvinge på dei fallreduserande tiltak. Noreg har fått sterk kritikk for brot på menneskerettane både i barnevernet, eldreomsorga, bruk av glattselle, isolat og bruk av tvang i psykiatrien. FN kritiserte Noreg seinast no i 2018 for brot på menneskerettane til desse gruppene.

– Har ikkje helsearbeidarane respekt for pasientane?

– Jau, det er ikkje respekt det skortar på, men manglande kunnskap om menneskerettar. For få har desse lett tilgjengelege. Dei tenkjer lite på dei. Dei har lite undervisning om menneskerettar i utdanninga si. Om vi ynskjer at helsearbeidarar skal respektere menneskerettane, må det vere kjennskap til dei på institusjonen, og menneskerettane må vere ein sentral del av utdanninga.

– Finst det gråsoner, som til dømes å nekte folk å ringe heim eller å gå på do eller å gå i fellesromma?
– Ja, diverre. Men: Problemet med registreringa av tvang er at mykje skjer «frivillig», som til dømes under press. Dette er tvang som ikkje blir registrert: «Ta denne medisinen, elles så gjev vi deg medisinen med sprøyte.» Eller: «Ta medisinen, elles får du ikkje vere på avdelinga lenger.» Slikt press blir ikkje journalført, og dimed veit vi heller ikkje kor ofte det skjer.

Bustadar for menneske med psykiske lidingar er eit stort, svart hol. Det skjer mykje uformell tvang i desse bustadane. På nokre institusjonar er det liten kompetanse. Menneske med lite utdanning har ofte færre løysingar på vanskelege utfordringar. Det uroar meg. Og: Det er eit stort paradoks i psykiatrien at dei sjukaste menneska blir behandla av dei med lågast kompetanse. I somatikken skjer dette aldri. I psykiatrien blir du behandla av spesialist om du har ei lett liding, men om du har ei alvorleg liding, blir du behandla av menneske med låg kompetanse. Det er absurd.

– Bør tvang vere heilt forbode?

– Nei. Men det må bli mykje strengare krav til å bruke tvang. Tvang må brukast i akutte fyrstegongssituasjonar der vi ikkje såg at krisa kom, fordi vi ikkje har sett pasienten før. Det må brukast ved fare for liv og helse, sjølvsagt, men særleg når det kjem brått på. Om dei farlege situasjonane gjentek seg, må dei rundt pasienten ta seg tid til å sjå på korleis behandlinga av pasienten kan riggast betre, for å unngå farlege situasjonar. Du kan ikkje dra tvangskortet mange gonger. Om ein pasient blir innlagd akutt på hjarteavdelinga annakvar veke, må vi vel fyrst sjå på behandlinga, eller?


Ho er sakleg, nyansert og oppdatert
Det er logisk. Om behandling av ein psykosepasient ikkje ber frukter, må vi sjå på behandlinga. Ikkje tolke pasienten som vanskeleg. Det som verkeleg er vanskeleg, er å sjå Arnhild for seg som irrasjonell. Ho er sakleg, nyansert og oppdatert. Ho held mange foredrag i året, er rundt om i heile verda for å fortelje korleis helsetenesta betre kan ta vare på dei som søkjer hjelp. Ho skyr enkle løysingar på kompliserte problem. Men helsetenesta må vel forenkle for å forstå? Forsking må abstrahere for å finne generelle svar som kan brukast på kvar einskild. Men psykiske lidingar kan kome av så mangt. Vi veit enno ikkje kvifor dei flyt opp, om dei ligg latent i oss alle, eller om nokre er meir utsette enn andre. Ingen har enno funne schizofreni- genet. Det er stadige diskusjonar og forskingsresultat om psykiske lidingar er arvelege eller noko som har samanheng med miljøet. Kva tenkjer Arnhild om sin eigen sjukdom?

– Var psykoseopplevingane dine ein reaksjon på noko som skjedde i livet ditt, eller trur du at du var disponert for psykisk sjukdom?
– Igjen: Er hovudverken arveleg, eller kjem han av noko som har skjedd deg? Det er stadig fleire forskarar som meiner at schizofreni ikkje er ein einskapleg diagnose. Personleg trur eg at schizofrenien er arveleg hos ei lita gruppe pasientar, og at han hos ei stor gruppe pasientar kjem av barndomstraume. Det alle veit, er at det ikkje finst eitt schizofreni-gen. Det kan vere kombinasjonar, og det kan vere meir genetikk enn traume. Det viktigaste er at om det ikkje er éin diagnose, er det heller ikkje éi årsak, og då heller ikkje berre éi korrekt behandlingsform. Når kunnskapsgrunnlaget er så dårleg som det er i dag, så er det einaste forsvarlege å møte kvar pasient med audmjukskap og undring. Vi kan ikkje vite årsaka, den er variert, då må behandlinga tilpassast kvar einskild. Det er for mykje standardisert behandling av alvorlege psykiske lidingar. Vi må differensiere endå meir, på individnivå.

På 70-talet forklarte ein schizofreni med høgt dopaminnivå i hjernen. Ein freista å justere dette med medikament. I dag er dopaminhypotesen erstatta av glutamathypotesen. Men har vi justert behandlinga? Nei. Vi held fram med å gje medisinar som regulerer dopaminnivået i kroppen. Det er absurd.

– Men om vi ser på behandlinga av psykisk sjukdom i Vesten dei siste 200 åra: Er ho skrudd til mot at psykisk sjukdom er arveleg eller miljøavhengig, eller båe delar?

– Det har gått i bølgjer. Det byrja med ein moralistisk psykiatri, i tukthus og fengsel. Så kom ein reaksjon: asyla. Ein ville gjere hyggelege ting for pasientane, byggje dei opp. Folk skulle inn og behandlast. Dei skulle bli friske. Dette gjekk gale, folk vart ikkje friskare. Så kom medisinane på 1950-talet. Det var som ei gåve. Folk kom ut av asyla, det vart rolegare på avdelingane. Eit mirakel for dei som jobba på dei store avdelingane. Så såg vi biverknadane: I staden for å vere innestengde på asyl vart pasientane innestengde i andre bustadar og i eige hovud. Medisinar er slik, dei gjer folk rolegare. Men medisinar behandlar ikkje traume, gjev ikkje gode relasjonar. Medisinar kan vere nyttige i ein krisesituasjon, men dei løyser ikkje problemet ditt. Sjølv om du treng medisinar i periodar, treng vi menneske, meiningsfulle aktivitetar, god og sunn mat, trening, å tale om kva som har vore vanskeleg i livet, nye opplevingar.

Men medisinar behandlar ikkje traume, gjev ikkje gode relasjonar. Medisinar kan vere nyttige i ein krisesituasjon, men dei løyser ikkje problemet ditt.

Noko av problemet med traume er ikkje berre sjølve traumet, men alt det du ikkje fekk oppleve, som du gjekk glipp av. Det du ikkje opplevde, kan også vere traumatisk: Ikkje å få omsorg. Ikkje å bli møtt av andre vaksne. Ikkje å få glede seg over noko. Norsk psykiatri er forresten dårleg på å spreie glede. Men forsking viser at traumatiserte treng glede. Vi veit at god terapi, gledeopplevingar, kan reparere skadde samband i hjernen. Det gjer ikkje medisinane. Alle bufellesskap for vaksne i Noreg treng glede og reparerande relasjonar.

– Er det for mykje medisinar i omløp i norsk psykiatri?

– Ja. Eg seier ikkje at det ikkje skal vere medisinar. Og det er like gale ikkje å tilby medisinar til dei pasientane som ynskjer det og har nytte av det, som det er å tvinge medisinar på dei som ikkje vil ha det. Men medisinbruken kunne lett ha vore redusert. Vi må framfor alt ha fleire fleksible løysingar. Alle pasientar kan ikkje vere medisinfrie. Vi må ha fleire tiltak der folk får tid til å trappe ned. Med gode tiltak rundt.

– Kvifor er det slik? Har ikkje behandlarane og fagfolka tid til å spørje pasientane om korleis dei har det, og kva pasientane sjølv trur om kva dei treng? Om dei treng medisinar eller noko anna?

– Dei har tida til å spørje, men ikkje tida til å fylgje opp svaret. Somme tider kunne ein klart seg utan medisinar, og heller hatt ein som heldt deg i handa. Fått omsorg. Men det kostar meir. Det er mykje fine medisinfrie tiltak, og det er auka søkjelys på dette no. Men kva skjer om pasientane no vil ha dette? Kva skjer om alle dei som i dag går på medisinar, seier at dei vil ha terapi, eller bu i eit døgnbemanna fellesskap, ha dyreassistert terapi eller musikkterapi? Alt dette er fagleg forsvarlege tiltak. Men har vi råd? Har vi tida? Det vil koste uendeleg mykje meir enn det medisinane kostar. Det er tankevekkjande at vi kanskje brukar medisinar fordi det er det billegaste.

– Men om det skortar på tida, då er det jo heile systemet som må riggast om?

– Ja. Spørsmålet er: Ynskjer vi som nasjon å bruke meir pengar på menneske som har opplevd grove overgrep? Dei vil kanskje aldri bli lønnsame borgarar, dei er definerte som unyttige. Er det greitt nok om dei har ein grei nok omsorgsbustad, der dei blir medisinerte til ro? Er vi framme då?

Vi er alle opprørte over Dark Room-skandalen, alle overgrepa mot barna. Men kva med dei i dag som opplevde dette som barn? Kva behandling gjev vi dei? Vi ville gjort kva som helst for desse barna den gongen, ville vi ikkje? Men kva gjer vi for dei i dag, no som dei er vaksne? Dei fortener ei meir høveleg behandling. Dei fortener ein sjanse.

– Kva tenkjer du er psykiatrien i framtida?

– Eg trur at psykiatrien i framtida handlar om noko heilt anna enn psykiatri. Psykiatri er ein medisinsk vitskap. Psykiatrien kan ikkje løyse problema knytte til menneskeleg samhandling. Det har alltid eksistert menneske som har slite med oppførsel, kjensleskadar, vonde kjensler, relasjonar. Dei vil alltid finnast. Det vi treng, er måtar å ta vare på kvarandre. Kortvarige eller langvarige. Det kan handle om samtaleterapi, traumereparering, ernæring, bustad, økonomi, tilgang til jobb, førebygging av utanforskap. Samhandling som inkluderer dyr, kulturelle uttrykk. Einsemd er eit stort folkehelseproblem. Kvifor er det ikkje møtestadar i samfunnet utan diagnosekriterium? Kvifor er ikkje dei offentlege biblioteka opne på julaftan eller syttande mai? Kvifor er det ikkje rom for menneskemøte på dagar der mange er einsame?

Psykiatrien i framtida bør ikkje konsentrere seg om behandling av symptom, men om respektfulle og heilskaplege tiltak bygde på høg kompetanse for dei som strevar aller mest. Då blir heile poenget med brukarmedverknad sett i eit anna lys: Det handlar om at vi alle samarbeider. Det er ikkje lenger nokon som lagar tiltak som brukarane skal uttale seg om. Det handlar om at vi saman finn løysingar på dei problema vi menneske har. Ikkje at du skal finne løysingar for meg. Men at vi saman finn løysingar, for oss.

Redaksjonsmerknad: Skjeldal og Lauveng arbeider ved det same kompetansesenteret, Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.

Mer fra Portal