Annonse
09:37 - 29. juni 2018

Berserker; myte eller sannhet?

ARGUMENT: Når vi hører begrepet berserk, tenker vi oss fryktløse slåsskjemper i sopprus. Men er begrepet snarere knyttet til et fenomen vi kjenner fra vår egen tid?

Annonse

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

At vikinger spiste fluesopp og gikk berserk var noe vi lærte på skolen med den største selvfølgelighet. Det var et like uomtvistelig faktum som at kirken på Stiklestad markerte stedet der Olav den hellige falt. Lenge stilte jeg ikke større spørsmål ved det: I vikingtiden var alle vikinger, og i kamp var det mann mot mann i uorganiserte bikkjeslagsmål. Paradoksalt sett var vikingtiden også en storhetstid da Norge ble samlet til et rike, og vi hersket over hav og land. Noe skurret.

Hva kan det arkeologiske materialet fortelle oss?

Jeg begynte så smått å danne meg et annet bilde da jeg begynte på arkeologi i København i 2005. Jeg tilbrakte mye tid alene på Nationalmuseet hvor romerske importgjenstander ble nøye studert. Men også Hjortspringbåten fra rundt 300 f.v.t. står utstilt der. Min professor på denne tiden, den nå avdøde Klavs Randsborg, skrev en bok om båten og de våpnene som ble funnet, og tolket det dithen at det var snakk om falanks-krigføring med klare greske og tidlig-romerske trekk. Hjemme på hybelen leste jeg Jørgen Ilkjærs bok om Illerup-funnet fra omtrent 200 v.t., et rikt våpenofringsfunn med romerske våpen og utstyr. Ilkjær kobler dette funnet til Norge.

Senere, da jeg spesialiserte meg innen slagfeltsarkeologi og begynte å jobbe med slaget på Stiklestad, begynte jeg å stille spørsmål ved forklaringen om at kirken markerer slagstedet. Men jeg begynte også å dele inn slaglinjene i kohorter etter romersk mønster; det trådte fram et bilde av velorganiserte militære strukturer og kunnskap om taktikk, men også av utveksling, påvirkning og tilpasning: Lange historiske linjer og ulike faser gjennom forhistorien, fra Vest-Romerriket til Frankerriket. Både bestemmelser om våpen i Magnus Lagabøtes landslov fra 1200-tallet (men med langt eldre aner), og arkeologiske funn er med på å støtte dette; bestemte våpensammensetninger forutsetter bestemte formasjoner. Kamp i formasjoner forutsetter en viss grad av disiplin, og det er lite rom for å gå amok på egenhånd. Dermed begynte jeg for alvor å stille spørsmål ved alt jeg hadde hørt om berserker og spising av fluesopp.

Hvem var egentlig berserkene?

Jeg kom med mange spennende hypoteser i forbindelse med at jeg skrev masteroppgaven Mellom saga, myte og landskap (2012), men spørsmålet om hva berserker var ble lenge liggende ubesvart. Det er flere mulige svar på dette spørsmålet, og noen kan man få fra sagalitteraturen og fra etymologi. I Harald Hårfagres saga står det at berserkene var de beste soldatene i hæren, det er mulig å tolke det dithen at de var kongens personlige livvakt. Etymologien, på sin side, gir to mulige forklaringer: den ene er at berserk kommer fra barskjorte, altså bar overkropp eller lett bekledning. I Ynglinga saga fortelles det om at de slåss uten brynjer. Den andre forklaringen er at det kommer av bjørn og skjorte, altså at det var folk kledd i bjørnepels.

Den første forklaringen er med på å underbygge hypotesen om elitesoldater som hadde mindre tung stridsbekledning, og som dermed var mer mobile på slagmarken. Men det kan også ha vært soldater som ikledde seg bjørnepels, og dermed koblet mytologi og virkelighet. Dette minner om opplysningen om at romerske standardbærere gikk i dyrepels, gjerne fra ulv fordi ulven var viktig i romerske opphavsmyter. Fra kvadet om slaget i Hafrsfjord fra Harald Hårfagres saga fortelles det om ulvhedner i samme åndedrag som berserker, og ulven var også viktig i norrøn mytologi. Artig nok står det samme sted at berserkene var de som passet på kongens standarder. Nå skal jeg ikke la fantasien løpe altfor løpsk, men mytologi og ritualer har alltid vært viktig, og utelukker ikke organisert krigføring, noe standardbærer-eksemplet illustrerer. Også i dag har man ritualer for å styrke samhold, jeg tenker da på den kontroversielle videoen av norske soldater i Afghanistan som ropte «Til Valhall!».

En del av meg heller mot forklaringen om lett bekledning, selv om beskrivelsene i Ynglinga saga hører mer hjemme i mytologien enn i virkeligheten. Men også Hårfagres saga er en slags opphavsmyte om hvordan Norge ble samlet, og sannhetsgehalten blir mindre dess lenger tilbake i tid. Det er med andre ord like trolig at berserker ikke var en virkelig stridsenhet. Det står derimot om berserkergang og raseri flere steder, blant annet i Grettes saga, en islandsk ættesaga, og mye av forklaringen kan ligge i sammenblanding og feil bruk av begreper: Eksempelvis at begrepet berserk er gått fra å være noe mytologisk til å bli brukt om kriminelle.

Misbrukte berserkene fluesopp?

Men hva med fluesoppen? Ingen skriftlige kilder eller arkeologiske funn støtter bruk av fluesopp før kamp eller i andre situasjoner, man skulle tro det var ren fantasi. Jeg begynte etter hvert å jobbe med å komme til bunns i dette, og fant ut av forestillingen stammer fra den svenske vitenskapsmannen Samuel Ödman som i 1784 ga ut avhandlingen Forsök att ur naturens historia förklara de nordiske kämpars berserks-gång, hvor han bruker sibirske sjamaner som en analogi. Han hevdet altså at berserkergang, eller det ville rasieriet, skyldtes muscimol, det vil si virkestoffet i rød fluesopp. Etter å ha gravd enda mer i naturvitenskapen og i moderne forsøk, fant jeg ut at muscimol er et hallusinogen. Et forsøk som ble gjort på fanger i USA på 1950-tallet viste at de ble alt annet enn stridsdyktige. De opplevde sterk kvalme, hallusinasjoner og paralyse. Fluesopp kan dermed utelukkes.

Forklaringen kan altså ligge i sammenblanding av begreper. I Grettes saga står det at det Erik Jarl forviste berserker fra riket, og gjorde dem fredløse. Lignende formuleringen finnes i Magnus Lagabøtes landslov. Det kan dreie seg om kriminelle. Men det finnes også en annen, lignende, forklaring som er knyttet til krigføring og felttog. Eller til leiesoldatvirksomhet, som er en av flere betydninger av det å dra i viking. På skolen var det mye fokus på blodtørstig kamp, men også på ære og erobring – altså den blanke siden av medaljen. I Grettes saga får vi et sjeldent innblikk i medaljens bakside. Det fortelles om berserker som blir forvist til Island og må leve som fredløse. Det er særlig ett kvad som er interessant:

Siden øksen meg såret,
sakner jeg all min glede.
Ofte rammer det onde
alt for tidlig i livet.
Krigerne mener jeg mangler
mye nå på å være
fullgod kar, og forakten
føler jeg som det verste.

Traumatiserte vikinger?

Alt det som beskrives her er element man kjenner igjen fra blant annet Vietnam-veteraner. Det å bli utstøtt fra samfunnet, men også det å lide av depresjoner. Uten andre muligheter i et samfunn uten sosialt sikkerhetsnett endte en del opp som rusmisbrukere og kriminelle. Det var heller ikke uvanlig med fysiske skavanker, Grettes saga forteller om Ånund som ble hardt såret i strid, og som fikk tilnavnet Trefot på grunn av en protese.

Grettes saga er rett og slett en tidlig skildring av posttraumatisk stress-syndrom (PTSD), og de problemene det medfører, selvfølgelig med visse dramatiske virkemidler. Berserker i denne sammenhengen er dermed ikke noe overnaturlig, snarere utstøtte soldater i desperate situasjoner. Her kommer også alkoholmisbruk inn i bildet. Selvfølgelig kan det også ha forekommet at en og annen plukket fleinsopp i sin søken etter rus og virkelighetsflukt. (Ynglinga saga framstår for så vidt som en tekst som er skrevet i fleinsopprus.)

Man kan alltids diskutere sagalitteraturens troverdighet som kildemateriale, noe arkeologer og historikere har gjort til det kjedsommelige, men som beskrivelser av generelle tendenser i samfunnet er det mye i sagaene som er plausibelt. I alle fall er det mer plausibelt enn det å spise fluesopp.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.