Annonse
09:30 - 28. mai 2018

Sylvi Listhaug, Vanessa Baird og kunsten å snakke sant

PERISKOP: Det er i motsetningsforholdet mellom forskjellige virkeligheter at vi må se etter sannheten.

Billedkunstner Vanessa Baird. Foto: Christian Belgaux. Tidligere justisminister Sylvi Listhaug. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Periskop er et nettidskrift for kritikk av kunst for barn og unge. Periskop drives som et samarbeid mellom tidsskriftene ballade.no, scenekunst.no, barnebokkritikk.no og Kunstkritikk. Tidsskriftet retter seg mot voksne lesere og ble til som svar på en utlysning fra Kulturrådet høsten 2012.

Interaktivitet med kunstnerisk dimensjon
Chris Haughtons billedbøker sier noe om hvilke muligheter som åpner seg når man opererer med et vidt og inkluderende litteraturbegrep.

Framtidsretta i 1000-årsbyen
Den kunstneriske ledelsen i Festiborg har skjønt det byens jubileumsplanleggere har oversett: Kunstnerisk mot lønner seg på sikt.

Kunstfilm slipper aldersgrenser
Kulturdepartementet endrer lovforskrift slik at filmer vist i kunstinstitusjoner ikke omfattes av den såkalte «beskyttelsesloven». – Dette betyr likevel ikke at institusjonene ikke trenger å ta ansvar, sier Eva Liestøl i Medietilsynet.

Hvem har ansvaret for den kunstfaglige opplæringen?
Forskere uttrykker bekymring for at den kunstfaglige opplæringen i skolen overlates til aktører utenfor skoleverket. Støtter omleggingen av Den kulturelle skolesekken opp under en outsourcing av kunstfagene i skolen?

Vår manglende kompetanse
Det norske barnebokfeltet inkluderer mange aktører med stor kunnskap, men vi mangler visuell kompetanse på bildebokfeltet.

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Da Sylvi Listhaug sa at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» på Facebook snakket hun usant, for selv om Arbeiderpartiet (sammen med mange andre partier) mener at vi ikke kan ta fra folk passet uten rettslig dom – som var det Fremskrittspartiet ville få gjennom – betyr naturligvis ikke det at noen av disse partiene ønsker terroristene velkommen. Men Listhaugs utsagn er et tegn i tiden: Sannhet er underordnet retorikk og politisk agitasjon. Politikere – som egentlig skal være den oppvoksende generasjonens forbilder – er ikke lenger noen å se opp til.

Den lemfeldige omgangen med sakens bestanddeler i den såkalte post-truth-tidsalderen er i ferd med å nøytralisere den naturlige avstanden mellom løgn og sannhet. At noe ikke stemmer trenger nå ikke være løgn, det kan i dag være «alternative fakta.» Men om løgn ikke er løgn lenger – da er kanskje ikke sannhet sannhet lenger, men bare ett blant flere alternativer?

Slik kan vi ikke ha det. Men hva kan gjøres? Listhaugsaken viser tydelig at vi befinner oss i en tid hvor det er nødvendig å insistere på at sannhet må få en plass igjen. Ikke fordi det er åpenbart hva som faktisk er sant, men fordi vi trenger sannhetssøken som moralsk kompassnål: Det å søke å si sannhet har en verdi i seg selv.


Dannelse på Tinget

Sannhet handler ikke bare om hva som stemmer eller ikke, men om den holdningen du har til fellesskapene du er en del av. Dette gjelder like mye for en stortingspolitiker, som for 9-åringen i klasserommet. Det er viktig at anstrengelsen for å formidle det du, etter beste evne, har kommet frem til er sant, ikke forvris gjennom andre interesser. Om du har et ideologisk ståsted og argumenterer for det, bør du likevel ha evne til å lytte og diskutere med andre og ikke tåkelegge forutsetningene for samtalen, slik Listhaug gjorde. Dette er viktig for å holde diskusjonen redelig og åpen.

Les også: La oss snakke om etikk

Sannhet betegner ikke nødvendigvis bare objektive faktaforhold, men en relasjon til verden og andre mennesker, som et ønske om å komme frem til noe som overskrider ens eget verdensbilde og ens egne posisjoner. Sannhet er aldri noe en besitter alene, men noe som tilhører fellesskapet. La oss derfor ikke slippe tilfellet Listhaug helt ennå, for da det spisset seg til viste enkelte politikere seg fra en mer prinsippfast side enn hva vanlig er.

Da Bjørnar Moxnes (Rødt) varslet mistillitsforslag var det nok mange som antok at han skulle bli en ensom fugl, men etter Listhaugs opptreden på Stortinget før påske – hvor hun nærmest måtte tvinges til å beklage sine ytringer – fulgte det ene partiet etter det andre Rødts eksempel. Ordet som ble gjentatt var anstendighet. Situasjonen som oppstod var interessant, for plutselig ble partilinjene uklare og det politiske spillet så ut til å bli opphevet et øyeblikk – selv om vi må regne med at det foregikk spill i kulissene før partilederne trådte frem på scenen. De snakket om dannelse og karakterstyrke. Om å holde en viss standard på offentlig ordskifte – uansett hva man ellers mener. Majoriteten av Stortingets politikere gjorde det klart at de ikke ville godta et ordskifte som forvridde sannheten uten rom for andres argumenter. Appellen til anstendighet kan ses som en holdning til det sanne. Om vi ikke kan snakke sammen uten å sjikanere eller så tvil om andres posisjoner på sjofelt vis, vil vi aldri finne frem til et språk som kan dekke hva som er sant – og da mister vi fellesskapet av syne.


Den kompliserte sannheten

Samtidig er sannhet, som allerede antydet, aldri ukomplisert. En sak kan alltid sees fra forskjellige sider. Derfor er det så avgjørende at mangfoldet av synsvinkler er satt sammen på en slik måte at vi forstår hverandre og har mulighet til å nå fram til hverandre. Særlig fordi politikere er forbilder for barn og unge: Det er modeller for hvordan vi mennesker skal opptre og snakke til hverandre. Når politikere åpent sjikanerer, forvrenger sannheten, og nekter å la andre slippe til legger vi i realiteten til rette for at generasjonene som vokser opp i dag vil oppføre seg på samme måten. Det er ikke bare et stort samfunnsproblem, men en utfordring for enhver menneskelig samhandling.

Les også: Mot som holdning

Her kan kunsten lære oss noe. Ikke bare fordi den gir oss tilgang til andres sårbarhet på en annen måte enn gjennom ren dokumentasjon, men fordi den ofte handler om å vise motstridende syn på samme tid. Vanessa Baird, som nettopp har gjort stor suksess med utstillingen «You are something else», først på Kunstnernes hus i Oslo, så i New York, demonstrerer hvor viktig kunsten kan være for diskusjonen av sannhet. I denne utstillingen kunne vi nemlig se mange virkelighetsnivåer som vanligvis ikke settes sammen i ett. Vi kunne se eventyrets uskyldige verden bryte sammen med vold og krig. Vi kunne se lekens verden støte sammen med overgrep og voldtekt. Vi kunne se en verden uten fast form, hvor kaos råder, fordi det ikke finnes noen rettesnor for hva som skal vernes, hva som er verdifullt. Litt som den verden vi er på vei inn i i dag. Det er vanskelig å vokse opp i en verden hvor skillene mellom trygghet og fare, og modellene for rett og galt, er uklare. Dette er ikke barn og unges ansvar, men de voksnes. I Bairds verden ser vi ingen som tar ansvar.

I stedet ser vi forkomne flyktninger som flyter rundt i vannskorpa – med to forskjellige typer masker trykket over ansiktene. Den første er stereotypiens maske: Med store lepper og stilisert krusete hår reduseres individene til rasistiske stereotypier. Det er nettopp slik vi har en tendens til å se mennesker som tilhører denne type flyktninger, som anonyme deler av en uspesifisert gruppe. Medienes generaliserende ord som «migrasjonsstrøm» og «flyktningproblemet» er med på å gjøre menneskene om til abstrakte fenomener – og det er naturligvis lett å opprettholde er det naturligvis lett å opprettholde slike vrengebilder av andre mennesker i nød, så lenge vi ikke konfronteres med individer. Språk som dette etterlater et vakuum, et tomt rom, som enkelt kan fylles med stereotypier.

Vanessa Baird, I don’t want to be anywhere, but here I am, 2015, Trondheim kunstmuseum. Foto: TKM/ Anders S. Solberg.

Kunsthistoriske masker

Den andre masken på Bairds flyktninger er hentet fra kunsthistorien: Munchs Skrik (1890) og Theodor Kittelsens Nøkken (1904). Disse forsøker ikke å skjule et lidende individ bak en generaliserende overflate, men skaper i stedet en kompleksitet som innstiller oss på en annen type syn.

Bruken av Munchs Skrik tilfører et friskt blikk på originalen, men gir også blikket på flyktninger en vekt som ellers kan være vanskelig å skaffe til veie. Skriket er selve bildet på ur-redselen, men som et av de mest reproduserte maleriene i verdenshistorien har det mistet mye av sin kraft. Det overskridende skriket som oppløser skikkelsen i linjer som forplanter seg utover i landskapet er nå blitt et dekorativt symbol som finnes på alt fra truser til puslespill og leketøysfigurer.  Til tross for all denne utvanningen av motivet har vi likevel – fortsatt – en forestilling om at maleriet skal være et portrett av ur-skriket, den uttrykte redselen i sin reneste form. Det er en kulturell arketype, selv om den emosjonelle og kognitive erfaringen av skrikets effekt kan være vanskelig å få tak i for hver enkelt av oss. For å kunne slippe løs skriket igjen, for at det skal få mening på nytt, må det rett og slett komme i kontakt med en virkelighet som hverken er preget av svimlende beløp eller av varehandel.

Når Baird plasserer Munchs Skrik på en synkende flyktning foretas en omrokering som gjør nettopp dette. Kunstverket kommer med ett i berøring med en virkelighet som er en motimpuls til tiår med misbruk. Når Munchs Skrik gis til et virkelig menneske i virkelig nød skjønner vi kanskje at Skriket ikke bare er noe som tilhører kunstmuseet eller Sotheby-auksjoner, men fortsatt er forankret i en høyst reell og akutt virkelighet. Et menneske i livsfare – selv om vi ikke vet hvem det er – gjør skriket reelt igjen, tilfører det en kontekst og et opphav maleriet antageligvis aldri har hatt. Det blir spesifikt, det knyttes til et sted og en fare som vi ikke kan skyve unna.


Sannheten er bevisstgjørende

Denne situasjonen er, mener jeg, et eksempel på å snakke sant. Men det er også et eksempel på hvor sammensatt sannhet er, for det er ikke nødvendigvis slik at man kan vise frem sannheten direkte. Ofte er det nødvendig å avdekke spenningen mellom forskjellige måter å se på og forbindelsen mellom ulike rom og verdier. Baird bruker et arketypisk skrik og dets forankring i kunstrommet som talerør for en virkelighet som handler om virkelige kropper i virkelig nød. Ekte nød er sjelden på timeplanen i kunstrommet, og dermed kommer kunsten og virkeligheten i konflikt. Effekten blir desto større når disse virkelighetslagene hektes sammen, som når Baird både forsøker å vise oss det virkelige skriket, samtidig som hun rammer inn hvor vanskelig det er å komme i kontakt med flyktningens prekære virkelighet.

Baird argumenterer ikke for et bestemt politisk syn, men åpenbart presenteres vi for en dystopisk visjon som er hennes egen. I mangfoldet av synsvinkler som ikke så lett kan forenes strekker hun seg likevel mot en sannhet. Hva denne sannheten er blir først klar for oss når vi ser motsetningsforholdet mellom en virkelighet få av oss kan forestille oss – flyktningens – satt sammen med gjenkjennelige «mesterverk», som har mistet sin kraft fordi de brukes som underholdning eller pynt. Hun minner oss om hvor stort gapet er mellom den dannede kunstens og det liberale samfunnets maniske varehandel på den ene siden, og mennesker i nød på den andre. Hun dobbelteksponerer, kunne vi si, to virkelighetsnivåer som vi vanskelig kan få til å passe sammen på en måte som er ansvarliggjørende. Tar vi friksjonen mellom disse virkelighetene på alvor, vil de utfordre hver og en av oss til å forsøke å si noe – sant – om hvorfor det er slik.

Bairds kunstverk lar seg ikke heve opp på et abstrakt nivå. Det lar seg ikke gjøre om til et tydelig ideal, eller en klart definert modell for hvordan vi skal være sannferdige. Likevel er det et givende eksempel på sannhet, hvor sannhetssøken trekkes inn i den skitne virkeligheten, inn i klasse- og interessekonflikter. For det er i spenningsforholdet mellom makt og avmakt, mellom de som søker etter å bli sett og de som snur seg vekk, at vi må gripe til sannhet som en prosess, som noe vi strekker oss etter. Det er da virkelig anstendighet blir et karaktertrekk ved oss. Det er der det er vanskeligst, men også viktigst, å se etter sannhet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Uten at polakkene merker det, blir demokratiet tatt fra dem dag for dag.

STOFF: Det ble stille rundt MC-gjengene. 

LYD: Hvordan skal man styre det internasjonale systemet? Professor Mary Ellen O’Connell forsøker å gi et svar.

LYD: Finnes det i det hele tatt en global opinion eller holdning? Og kan det internajonale felleskapet påvikre andre andre land?

ARGUMENT: Borgerlønn vil frigjøre mennesker til å jobbe mer inderlig.