Annonse
09:43 - 14. mai 2018

Hjemløs

ARGUMENT: Jeg er født i Oslo, er utdannet fra universitetet og jobber i Norge. Likevel blir jeg stadig påminnet at jeg ikke hører til. Jeg snakker perfekt norsk, og jeg har mange etnisk norske venner, men det blir stadig satt spørsmålstegn ved min tilhørighet. Grunnen handler om utseende, om arv, at foreldrene mine er født i Lahore, at de har svart hår og brune øyne.

Foto: Linh Nguyen (Unsplash)
Annonse

Argument er et prisvinnende, tverrfaglig og tverrpolitisk studenttidsskrift med bred profil. Tidsskriftet består av fire seksjoner: Samfunn, tema, kultur og naturvitenskap. Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Våre redaksjoner består av studenter og unge forskere i Oslo. 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Jeg er ferdig utdannet lege fra Universitetet i Oslo, og for tiden er jeg lege i spesialisering på Akershus universitetssykehus. I denne jobben blir jeg nesten daglig påminnet at andre mener at jeg ikke hører til. Ukjente mennesker tillater seg selv å spørre meg om hvor navnet mitt er fra. Jeg svarer alltid med et smil. De spør meg også når jeg kom til Norge. Jeg svarer at jeg er født og oppvokst her, og at det var min far som kom hit på 70-tallet. Fortsatt med et smil. Så spør de meg om faren min dro tilbake og giftet seg med en pakistansk kvinne. Jeg svarer ja, med et smil. Så spør de meg litt forsiktig om foreldrene mine har et liberalt syn på jenter og utdannelse, om de tillater jentene å bestemme over seg selv.

Da begynner smilet mitt å henge litt, pulsen blir litt raskere, jeg får lyst til å gi et skikkelig svar tilbake, men jeg kan ikke. Lege pasient/pårørende-forholdet er altfor sårbart. Det begynner å koke inni meg, og jeg greier ikke å svare annet enn «ja, se hvor jeg står!» med et halvhjerta smil – iblandet en god porsjon skuffelse. Vi lever i 2018, men folk slutter ikke å si «ja, det var ikke særlig norsk» etter at jeg har sagt navnet mitt. Folk slutter ikke å overraske meg med sine fordomsfulle – og egentlig unødvendige – spørsmål og kommentarer. Hvor er jeg fra? Hva er mitt hjemland? Jeg trodde og følte at Norge var mitt hjem, men folk fremmedgjør meg med sine fordommer. Jeg har feil navn og feil farge.

Jeg trodde og følte at Norge var mitt hjem, men folk fremmedgjør meg med sine fordommer.

Heller ikke i Pakistan er jeg hjemme, det er ikke der jeg er født, oppvokst eller jobber, selv om jeg selvfølgelig har sterke familiebånd til landet og ofte er på besøk. Og for noen måneder siden opplevde jeg noe som satte det hele på spissen. Fredag 17. november 2017 reiste jeg til Lahore i Pakistan med familien min for bryllupsforberedelser – en tur jeg hadde sett enormt frem til. Den gode maten, shoppingen, gjestfriheten og været. Det er ikke uten grunn Lahore kalles for Pakistans hjerte. Dagene gikk i ett, og det sies jo at tiden flyr når man har det gøy. Jeg ante ingenting om det som ventet meg. At jeg noen dager senere, søndag 26. november, skulle befinne meg på flukt med familien min.

Denne søndagen våknet vi som vanlig og spiste frokost, vi ante fred og ingen fare. Plutselig kommer fetteren min og sier: «Vi må forlate huset nå. Ta med passene deres, ikke noe mer». Vi skjønte egentlig ikke helt hva som foregikk. Vi stresset rundt mens han trippet ved inngangsdøren. Familien min og jeg måtte plutselig forlate min tantes hjem på grunn av overhengende fare for at noen kunne angripe oss. Vi tok med oss passene og verdisakene våre, men bagasjen måtte vi bare la stå så folk ikke skulle skjønne at vi flyktet.

Bakgrunnen for flukten var at justisministeren i Pakistan noen dager tidligere blant annet likestille religiøse retninger, og ga den gruppen muslimer som har blitt forfulgt og drept siden 1889, litt frihet og borgerrett. Han foreslo også at medlemmer av den muslimske ahmadiyya-menigheten skulle kunne stille til valg. Ønsker og ord som resulterte i store demonstrasjoner, drap og hærverk. Demonstrantene anklaget ministeren for blasfemi.

Vi satte oss i bilene. Ingen sa ett ord utenom sjåføren som skulle prøve å finne en vei som ikke var stengt av demonstranter. Selv på de alternative veiene ble vi møtt med lastebiler og masse folk som hadde sperret av hele veien. Pulsen steg. Vi måtte kjøre over åker og eng for å komme oss til et tryggere sted. Etter halvannen time var vi endelig framme. Jeg husker fremdeles følelsen jeg fikk i det jeg gikk ut av bilen. Jeg følte jeg måtte skjule ansiktet mitt og hele meg, jeg var redd noen skulle se meg, men tok meg raskt sammen og tenkte at disse menneskene visste jo ikke hvem jeg var.

Første gang i mitt liv har jeg virkelig forstått hvorfor folk flykter til andre land på grunn av religiøs forfølgelse.

For første gang i mitt liv har jeg kjent på denne frykten. Første gang i mitt liv har jeg virkelig forstått hvorfor folk flykter til andre land på grunn av religiøs forfølgelse. Nok en gang har jeg følt på hvor ondskapsfulle mennesker kan være, og nok en gang har jeg følt på det å være en del av en minoritet og tilhøre «feil» gruppe. Folk i Norge spør meg: «Kunne du tenke deg å flytte til hjemlandet ditt?» Jeg spør meg selv: «Hvilket hjemland?». Jeg føler meg fremmedgjort i Norge og jeg er fremmed i Pakistan. Når skal jeg egentlig få lov til å føle meg hjemme?

Hvor mange generasjoner må til før vi ikke lenger blir ansett som innvandrere? I løpet av min norske skolegang ble jeg lært at en innvandrer er en person som flytter til et annet land med sikte på å bosette seg der. I følge Store norske leksikon er definisjonen som brukes i offentlig statistikk på innvandrere «personer som er født i utlandet av to utenlandskfødte foreldre (og fire utenlandskfødte besteforeldre) og som på et tidspunkt har innvandret til Norge». Vi mennesker er sosiale vesener, og det å føle tilhørighet er et av våre primærbehov. Jeg blir konstant fremmedgjort gjennom undrende spørsmål, ubetenksomme spørsmål, gjennom media og gjennombetegnelser som «andre generasjons innvandrer». Følelsen av å ikke ha noen tilhørighet kan i ytterste konsekvens gå på helsen løs. Tall fra Fafo viser at denne «andre generasjonen» klarer seg i snitt like bra som de såkalte etnisk norske, vi er ingen byrde, vi er en ressurs. Så hvorfor dette behovet for å markere avstand? Jeg har aldri flyttet til Norge med sikte på å bosette meg her; jeg er født og oppvokst her. Men når er man norsk nok?

 

Fakta: Ahmadiyya

  • En islamsk trosretning grunnlagt av Mirza Ghulam Ahmad.
  • Har menigheter i 209 land. I Norge har menigheten omtrent 2 000 medlemmer.
  • Den aksepteres ikke som en del av islam av deler av det internasjonale islamske trossamfunnet, og er ikke akseptert som medlem av Islamsk råd Norge. Dette begrunnes blant annet med at grunnleggeren av bevegelsen gjør krav på profetverdighet.
  • Gruppen blir forfulgt i blant annet Pakistan, Indonesia og Algerie.
  • Retningen er opptatt av toleranse, dialog, fred og forståelse, og jobber iherdig med å rette opp misforståelser om Islam i den vestlige verden.

Kilde: Wikipedia

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Uten at polakkene merker det, blir demokratiet tatt fra dem dag for dag.

STOFF: Det ble stille rundt MC-gjengene. 

LYD: Hvordan skal man styre det internasjonale systemet? Professor Mary Ellen O’Connell forsøker å gi et svar.

LYD: Finnes det i det hele tatt en global opinion eller holdning? Og kan det internajonale felleskapet påvikre andre andre land?

ARGUMENT: Borgerlønn vil frigjøre mennesker til å jobbe mer inderlig.