Annonse
10:34 - 02. mars 2018

Å sitte med et bilde

OBJEKTIV: Arne Vinnem laget en fotosamling med hukommelsens favorittbilder.

Annonse

Fotostudio
Five artists, five days, five colours and five hours for the fifth issue of the Plantation journal.  

Charlotte Cotton on her brand new book Photography is magic 
The interesting stuff always comes from the artist, not the institutions.

New forms of life: the physicality and poetics of pictures 
A conversation between Sara R.Yazdani and Susanne M.Winterling
 

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Objektiv: Gratulerer med ny bok! Du skriver om publikasjonen Å sitte med et bilde at den har form som en lyrikk-samling, men opprinnelsen i et konseptuelt arbeid med fotografi. Som du skriver, for noen år siden begynte du å se igjennom alle fotografier som hadde samlet seg opp gjennom livet. Til sist ble du sittende med et lite utvalg av bilder som du på ulike tidspunkt av livet hadde festet seg ved. Du ble nysgjerrig på å se hvilket utsnitt av verden disse bildene samlet ville gi, og denne nysgjerrigheten endte til slutt opp i et album av ord?

 

Arne Vinnem: Dette prosjektet hadde ikke noe mål da jeg startet med det. Jeg hadde tidligere gjort noen prosjekter med utgangspunkt i arkiver av fotomateriale funnet hos ulike kunstinstitusjoner, og satt på atelieret og var nysgjerrig på å se hva jeg selv hadde oppsamlet meg av fotomateriale i løpet av livet. Til å begynne med tok jeg for meg det jeg selv hadde tatt av bilder, jeg så gjennom alle mulige ansamlinger av både digitale og analoge fotografier på alt fra harddisker og telefoner til pappesker og permer på loft og på lager. Etter hvert utvidet jeg søket til å gjelde alt som var i mitt eie av fotografisk materiale, slik at også alle bøker jeg hadde i bokhylla med bilder i, eller ting jeg hadde lagret fra nettet eller andres bilder som jeg hadde kjøpt og hengt på veggen, også ble definert som en del av dette private arkivet. Etterhvert som gjennomgangen skred framover, jeg tror jeg brukte rundt en måneds tid på å gå igjennom et sted godt over hundre tusen bilder, la jeg merke til at det med jevne mellomrom dukket opp bilder som jeg på ulike tidspunkt hadde hatt et veldig nært forhold til, enten det var av privat karakter eller av mer faglig interesse som fotokunstner. Da jeg til slutt satt med en samling av disse hukommelsens favorittbilder slo det meg hvordan alle, uansett opphav og motiv, hadde i seg den karakteristiske schizofrenien som kjennetegner fotografiet - at bildene på en og samme tid både er helt og holdent spesifikke for det øyeblikket og stedet de er tatt, men samtidig er grenseløst universelle og ser ut som alle andre fotografier. Denne pendel-bevegelsen bestemte jeg meg så for omsette til et tekst-prosjekt. Tanken var å flytte fotoene ut av mitt private arkiv og fjerne alle de visuelle kjennetegnene, for så å framkalle bildene på nytt i leserens forestilling. Slik ville jeg bruke mitt private fotoarkiv til å lage et generisk album, som ga et eller annet utsnitt av virkeligheten hvor sammensetningen kun var utløst av min personlige smak i fotografi og hvor sterkt de ulike bildene hatt brent seg fast på netthinna.

Objektiv: Til lanseringen har du samlet et knippe forfattere til en litterær gruppeutstilling i et forsøk på å belyse kontaktflaten mellom litteratur og fotokunst. Hans Petter Blad, Ole Robert Sunde og Mikkel Øyen er med. Kan du fortelle mer om arbeidet dere imellom og ditt forhold til tekst og bilde?

 

AV: Jeg har i mange prosjekter jobbet med å oversette visuell informasjon til skrevet og muntlig tekst, enten det har vært i performance, lydinstallasjoner eller fotoprosjekter. Dette kommer fra en frustrasjon over at enkelt-fotografiers kvaliteter drukner i hverdagens strøm av bilder - og ikke minst også at mine egne fotoprosjekter forsvinner i samme retning. Parallelt med mitt virke som billedkunstner har jeg også hatt en sterk interesse for litteratur og et ønske om å skrive mer selv. Under arbeidet med å se igjennom alle bildene fra mitt eget liv, innså jeg at dette kunne være en anledning til å gjøre et fotoprosjekt hvor jeg både kunne jobbe med utgangspunkt i en konseptuell overbygning, samtidig som jeg kunne fordype meg i et skriveprosjekt over lang tid og næres av nysgjerrighet på hva det kunne gi. 

Det som var fint å se underveis i prosjektet, var at det ble tydelig for meg at jeg kom inn i dette som en billedkunstner med et noe lemfeldig forhold til tekst som uttrykk, og som en som var vant til å bruke maks noen måneder på hvert prosjekt, før jeg hoppet videre. Mens jeg kom ut av det med et helt annet blikk for tekst, etter flere år med intense skrive-perioder, hvor jeg etterhvert ble stadig mer opptatt av at jeg skulle kreve den samme kvaliteten av tekstene som jeg feks krever av fotografier. Slik vokste det fram en fortettet og nøysom skrivestil, hvor jeg ville kopiere måten fotoapparatet gjengir kjente og kjære motiver med en maskinell objektivitet på, samtidig som jeg ville bruke tekstenes lineære forløp til å gjenskape måten øyet vandrer rundt i bildets komposisjon på. 

Parallelt med skrivingen har jeg også blitt mer oppmerksom på at det finnes en rekke litterære prosjekter som direkte eller indirekte også omtaler og diskuterer hvordan fotografiet setter avtrykk på det levde livet og former måten vi forholder oss til omgivelsene på. Da boka endelig var klar til å lanseres, tok jeg kontakt med en rekke forfatterne jeg hadde notert meg, som på ulike vis reflekterte dette forholdet mellom fotografi og litteratur, for å høre om de kunne tenke seg å bidra med å lese opp relevante tekster. Responsen var formidabel og veldig inspirerende, men siden tidsfristen ble i korteste laget var det flere som ikke klarte å få det til. På lanseringen blir det derfor en komprimert versjon av noe jeg ser for meg kan bli et større arrangement en gang i framtiden. 

Objektiv: I ulike prosjekter tidligere har du nettopp arbeidet i dette feltet - for oss lagde du en serie med tekst og bilde der du sov over i ulike institusjoner som solgte Objektiv, og så skrev du ned drømmene dine ed en gang du våknet. Til Vårutstillingen i 2013 vant du BHK Kunstpris for verket Bilder som festet seg - et referat fra netter i arkivet. Hvordan finner du disse ideene: Og hva jobber du med fremover?

 

AV: Etter hvert som årene har gått og jeg har forholdt meg til å være billedkunstner i ulike faser av livet, har viktigheten av at jeg selv finner glede i hvert prosjekt jeg jobber med, blitt stadig tydeligere. Derfor har også prosjektene mine de siste årene dreid seg mindre og mindre om å lage noe som ligner på kunst eller passer inn i et galleri, men heller fyller funksjonen med å sette meg i situasjoner jeg er genuint nysgjerrig på og som gir meg et liv fylt med det jeg liker å gjøre. Et utslag av dette, som jeg ble veldig fornøyd med, var da jeg til en utstilling på Kristiansand Kunsthall med søvn som tema, fant svaret på hva prosjektet skulle være i en drøm jeg hadde om kunsthallen. For å iscenesette denne drømmen måtte jeg samarbeide med noen jazzmusikere om å gjøre en performance over flere timer i stummende mørke, hvor publikum måtte føle seg fram i utstillingssalen mellom meg og musikerne mens de lyttet til min drøm og musikernes fortolkning av oppdraget. Selv om jeg har hatt en interesse for improjazz i noen år, hadde jeg null erfaring med å jobbe med musikere eller samarbeid om live-eventer over hodet. Det ble veldig skummelt og utrolig gøy samtidig. Og helt klart noe jeg kunne tenke meg å jobbe videre med en gang. Ellers har det også gitt veldig mersmak å jobbe med tekst, og jeg går og koser meg med et nytt prosjekt på idé-stadiet for tiden. 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

OBJEKTIV: Sebastian Hau svarer.

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.