Annonse
11:35 - 12. mars 2018

Om Stovner, fra Stovner: en innsidefortelling

ARGUMENT: Zeshan Shakars debutroman er satt til en tid da mp3-spiller og internett var nytt, lineær tv en sann plage og utenforskapet et voksende problem. I dag, over ti år senere, står vi fremdeles overfor mange av de samme utfordringene.

Zeshan Shakar fotografert på Stovner i fjor høst. Foto: Odin Drønen/Morgenbladet
Annonse

Zeshan Shakar fikk fredag Tarjei Vesaas’ Debutantpris for boken Tante Ulrikkes vei. (red.anm.)

 

Så har vi fått den, sies det, den store norske «innvandrerromanen». Zeshan Shakar skriver seg her inn i en nokså ny, men allikevel veletablert tradisjon som i Skandinavia de siste to tiårene blant annet har kommet til uttrykk ved svenske Jonas Hassen Khemiri og hans Et öga rött (2003) og vår egen Maria Navarro Skarangers Alle utlendinger har lukka gardiner (2015). I likhet med disse romanene gir også Shakars debutroman Tante Ulrikkes vei leseren et innblikk i et miljø det som oftest fortelles om fra utsiden.

I 2001 kontaktes sekstenåringene Mo og Jamal av en forsker ved Nova, og de blir tatt opp i et prosjekt med mål om å kartlegge hverdagen til ungdom bosatt i Groruddalen. Romanen er resultatet av disse fiktive personenes berettelser via mail- og kassettkorrespondanse med Nova-forskeren Lars Bakken. Slik holder Mo og Jamal hver for seg kontakten med Nova gjennom fem år. De forteller om hverdagen sin på blokk-Stovner, i Tante Ulrikkes vei og om skolehverdagen på Rommen barne- og ungdomsskole, Bredtvet videregående og senere om livet i og utenfor arbeidslivet og på Det samfunnsvitenskapelige fakultet på Blindern. Romanen er en klassisk oppvekstroman og leseren får innblikk i både venner og familierelasjoner, jakten på den store kjærligheten og møtet med voksenlivet. Alt dette satt til området rundt Tante Ulrikkes vei og blokkene på Stovner.

Shakars timing kunne vel ikke ha vært bedre, ettersom nettopp Stovner har fått mye medieoppmerksomhet de siste månedene. I romanen får leseren innblikk i bydelens utfordringer fra et innsideperspektiv. Shakar lykkes i å formidle Stovnermiljøets kompleksitet, som et motsvar til medieoppmerksomhetens heller ensporede vinkling.

 

Å være utenfor sett fra innsiden

Dette er heller ikke den eneste måten Tante Ulrikkes vei viser seg å være godt timet og svært dagsaktuell. En gjennomgående og stadig tilbakevendende utfordring for de to ungdommene viser seg å være det å bo i en bydel som får såpass mye negativ oppmerksomhet i mediene. Mo gjenforteller tidlig i romanen en hendelse fra barndommen hvor han overhører to lærere snakke sammen i gangen på skolen:

Shakar lykkes i å formidle Stovnermiljøets kompleksitet, som et motsvar til medieoppmerksomhetens heller ensporede vinkling.

Jeg hørte dem tydelig. To eldre lærere. Det de snakka så opphissa om, var oss. Så mange utlendinger det hadde blitt på Rommen. Evnesvake elever. Foreldre som ikke forsto noe. Nabolagene som var slum. De grudde seg for å gå til T-banen hvis sola hadde gått ned og gjengene kommet frem. De kunne nesten ikke vente på å gå av med pensjon og komme seg vekk. (s. 10)

I løpet av romanen dukker dette perspektivet opp gjentatte ganger og blir som en helt konkret manifestasjon av utenforskapet og følelsen av å være en som ikke passer inn. I likhet med Mo blir også Jamal overrasket over hvordan han og hans nærmiljø blir omtalt av utenforstående:

Hør a, for litt sia jeg sjofa noen helt syke greier på nettet ass. Det er sånn, jeg veit mange på Norge ikke liker trynet mitt ass, men fuck ass, så mye? Dem folka der skrivde at dem vil plaffe oss liksom. Jeg sverger, dem skrivde det, og mange andre helt syke ting. Fordi vi lagde en kronikk! (s. 395)

Gjennom Mo og Jamal, som på mange måter fremstår som motsetninger av hverandre, men som på andre måter er mer like enn først antatt, skildrer forfatteren hvordan det å stå utenfor storsamfunnets fellesskap og føle seg fremmedgjort fra det virkelighetsbildet som presenteres i mediene kan oppleves for ungdom og unge voksne. Hvorfor snakker de om oss sånn og hvorfor skriver de dette om oss? Allerede i løpet av romanens første sider gjør leseren seg opp en mening om hvordan dette etter hvert vil utarte. Det jeg finner mest imponerende i romanen er hvordan forfatteren i løpet av handlingsforløpet ikke tilfredsstiller leserens forventninger, men skaper et langt mer nyansert bilde. Kanskje sørger det for at leseren møter seg selv litt i døra?

 

Det helt sTore

Utover forfatterens nyanserte skildring av to unge gutters møte med virkeligheten, forventninger og håp for fremtiden, opplever jeg at mange av refleksjonene er preget av en slags varm ironi. Dette sørger Shakar for gjennom personenes refleksjoner om Groruddalssatsningen. Det kommer frem at satsingen er velment og gir håp, uten at det legges skjul hvordan den samtidig oppleves som skuffende håpløs.

Hvorfor snakker de om oss sånn og hvorfor skriver de dette om oss?

Spenningen bygges opp ved at statsministeren stadig gjentar at her kommer snart det helt sTore. Innbyggerne spør seg: Kan det være kino? Kanskje kunstgressbane? En park med bekk? Japansk hage? Badeland kanskje? Håpet satsingen gir skildres poetisk og levende gjennom Mos mailer til Nova-forskeren:

Våren er fin. Den er alltid det. På Stovner også. Til og med jeg synes det. Og enda finere nå. Malingen i Groruddalspakka kom med vårsola. (…) Faren min er litt irritert fordi husleia har økt med noen kroner. Men jeg liker den sånn. Den og hele Tante Ulrikkes vei. Den strekker på seg, som om den våkner fra en lang ettermiddagslur og endelig kommer seg opp av senga. (s. 235)

Uten at varmen og håpet forsvinner helt, treffer allikevel skuffelsen leseren når det avsløres at det helt sTore er «verdens største  lampe…» (s. 252). «Det er lamper overalt» sier faren til Mo og gjør et poeng ut av det ved å peke på alle lyktestolpene han går forbi på vei hjem til Tante Ulrikkes vei.

 

En roman for sin tid

Det som derimot ikke fungerer like godt i Shakars debutroman er selve formen. I og for seg er mail- og kassettkorrespondansen med forskeren fra Nova et godt grep som gjør det helt tydelig hvorfor romanen skrives. Dessuten sørger den for at en annen type håpløshet legger seg over romanen: Hvor langt er det ikke mellom institusjonelle, velmente forsøk på å lære noe om ungdom i utsatte miljøer for deretter å kunne hjelpe dem, og hva ungdommene faktisk trenger?

Jeg syns allikevel ikke at handlingen gjør seg altfor godt som en slags moderne variant av 1700-tallets brevroman og finner det heller lite troverdig at ungdom mellom seksten og tjueen år formulerer seg på denne måten i dialog med en fremmed forsker. Mos tekster er fulle av skildringer og refleksjoner som i og for seg er velskrevne og poetiske, men som dessverre bryter med troverdigheten og nok hadde gjort seg bedre i en førstepersonsfortelling. Det fungerer etter min mening bedre i tilfellet med Jamal, hvor fortellingen er mindre preget av skildringer og mer rett på sak uten altfor mange poetiske vendinger. Jeg opplever allikevel, og dessverre, at troverdighetsbruddet stadig tar meg ut av det fiktive universet. Slik mister teksten noe av sin slagkraft og jeg lurer på om korrespondanseelementet med fordel kunne vært unngått.

Når dette er sagt, vil jeg understreke at romanen til syvende og sist fungerer svært godt. Som leser blir jeg engasjert i både Mo og Jamals liv og opplever at jeg kommer dem nære nok til å forstå deres utfordringer, reaksjoner og handlinger. Slik klarer Shakar å gi et innblikk i en virkelighet ikke alle kjenner til (uten at det for øvrig virker å hindre dem i å uttale seg både fritt og påståelig om den). At det ikke er fasadeoppussing og rekordstore lamper som skal «redde» Groruddalen, men en generell holdningsendring og større forståelse for miljøer en ikke er en del av, forstår jeg som en av romanens konklusjoner. Romanen kunne dermed ikke truffet sin tid mer presist.

 

Helene Hansen (f. 1992) har Master i allmenn litteraturvitenskap og studerer årsenhet i nordisk ved UIO.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.