Annonse

Annonse

13:47 - 16. mars 2018

Menneskeheten i retrospekt – en fortelling

FORFATTERNES KLIMAAKSJONMitt første og forhåpentligvis siste, skjønt hvem vet, forsøk på å skrive en fremtidsroman.

Forfatter Terje Holtet Larsen. Foto: Baard Henriksen

Forfatternes klimaaksjon består av forfattere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

Denne artikkelen er hentet fra en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra norske tidsskrift i PORTALEN

Mitt første og forhåpentligvis siste, skjønt hvem vet, forsøk på å skrive en fremtidsroman, nærmere bestemt en roman med handlingen lagt omkring et par hundre år frem i tid, kunne sannsynligvis sies å ta utgangspunkt i enkelte observasjoner av hvordan menneskeheten reagerer i møte med påstanden om at den går sin sikre undergang i møte og hvilket mønster disse reaksjonene følger. Den var tenkt som en indirekte skildring av hvordan vi i dag forholder oss til og velger å forstå den kunnskapen vi har om konsekvensene av vår opptreden på denne planeten, som en eller annen på et eller annet tidspunkt ga navnet Jorden, til tross for at det meste av den er dekket av vann.

Og hvilket mønster følger disse reaksjonene? Det såkalte skuldertrekkmønsteret. Eller det man kanskje like gjerne kunne ha kalt skuldertrekkmonsteret. Men forestillinger om menneskehetens undergang er like gamle som menneskeheten selv, så hvorfor skulle man plutselig begynne å bry seg? Dessuten er det åpenbart dette, det  vil si vår egen tilintetgjørelse, hver og en av oss innerst inne lengter etter. Vi bærer denne lengselen i oss som en mørkhet i blodet.

Tittelen på romanen skulle være Menneskeheten i retrospekt. Menneskelighet blir riktignok oppfattet som et positivt ladet ord, synonymt med ord som barmhjertighet og medlidenhet, men det som mer enn noe annet kjennetegner menneskeheten, er dette skremmende selvhatet og den aggressive viljen til å utslette både seg selv og alt annet liv som måtte finnes på denne kloden. Med den valgte tittelen mente jeg å antyde at det var rimelig å håpe at menneskeheten et par hundre år frem i tid endelig hadde lyktes i å utrydde seg selv, ganske enkelt ved å ødelegge betingelsene for egen eksistens. Med åpne øyne hadde man gått sin sikre undergang i møte.

Man kan kanskje si at det skyldtes en grunnleggende misforståelse, eller like gjerne en genetisk kortslutning, nemlig den at mennesket holdt seg selv for å være et rasjonelt vesen, noe som for eksempel fikk miljøforskerne og ulike miljøorganisasjoner til å tro at menneskeheten som sådan ville opptre rasjonelt hvis den bare ble gjort oppmerksom på uunngåelige konsekvensene av sine gjerninger og sin livsstil. Det var med andre ord ikke rart at det gikk som det gikk.

Av ulike årsaker ble imidlertid den påbegynte romanen gjentatte ganger lagt til side til fordel for andre skriveprosjekter, og til slutt skulle jeg komme til å oppgi den, og som jeg har for vane ble også restene av den tilintetgjort. Sånn sett kunne man kanskje si at den delte skjebne med sitt tema, nærmest som en perfekt metafor.

Med denne fortellingen vil jeg likevel gjøre et forsøk på å gi et hint om hvordan romanen var tenkt og hvorfor den aldri ble skrevet ferdig.

Jeg forestilte meg romanen som en samling historier fortalt rundt et bål, i en hule høyt oppe i en fjellside, der en håndfull av de sannsynligvis aller siste gjenlevende jordens barn hadde søkt tilflukt fra tørken, oversvømmelsene, bølgene og syreregnet, i den norske fjellheimen, av alle steder, men ett sted måtte de jo gjøre av seg, så hvorfor ikke? Den norske fjellheimen var nå dekket av store, viltvoksende kaktuser. Hver og en av huleboerne skulle få fortelle sin historie. Noe måtte de finne på for å få tiden til å gå, det fantes ikke så mye annet å ta seg til. Dagene var blitt uutholdelig varme, nettene uutholdelig kalde.

Med andre ord ganske lite originalt, ingen spektakulære påfunn, ingen overdrivelser, ingen vidløftigheter.

De aller fleste fremtidsromaner, ikke bare de moderne, har jo vist seg å være temmelig dystre i sine spådommer, dystopier snarere en utopier, noe jeg valgte å oppfatte som et ganske tydelig hint om menneskets dragning mot fantasier om egen undergang, og min roman var ikke ment å utgjøre noe unntak. Jeg så ingen grunn til å trekke menneskehetens evne og vilje til å utslette seg selv i tvil.

Det fantes ikke lenger ulike nasjoner, bare én stor.

 

Historiene som ble fortalt rundt bålet skulle alle ha som utgangspunkt det som ble husket som Den store nullstillingen, det som skulle vise seg å bli det siste store redningsforsøket, og det  disse forordningene utløste av protester og opptøyer. Samlet skulle historiene avdekke hva som hadde skjedd, eller snarere ikke skjedd, de siste tiårene før det ble klart for noen og enhver, selv de døvblinde som det av en eller annen grunn var blitt stadig flere av, at det faktisk var for sent og at det eneste vi kunne gjøre var å legge på flukt, finne en trygg hule, og vente.

En gang i tiden, mange generasjoner tidligere, hadde jo atombomben vært den formen for total utslettelse alle som fryktet den slags fryktet. Det skulle altså ikke bli den totale krig som satte en stopper for det hele, men man kunne kanskje likevel sammenligne det som faktisk skulle vise seg å bli den totale utslettelsen med en enorm atombombe som eksploderte ekstremt langsomt og utslettet alt liv innenfor en radius som utvidet seg med for eksempel én meter i døgnet, eller noe i den stilen. Tilsvarende kunne man sammenligne miljøforskernes og miljøbevegelsenes forsøk på å overbevise seg selv og resten av verden om at det fremdeles var mulig å redde miljøet og stanse klimaendringene, med en anti-atomvåpenbevegelse som kjempet for et internasjonalt forbud mot atomvåpen, uvitende om at den store bomben allerede var sluppet. Som sagt, den eksploderte ekstremt langsomt, men før eller senere ville dens stadig utvidede radius av ødeleggelse uvegerlig dekke hele kloden.

Ifølge min roman var alle såkalte falske landegrenser utvisket. Det fantes ikke lenger ulike nasjoner, bare én stor. Et begrep som internasjonalt ga ikke lenger mening. Slagordet hadde vært én klode én nasjon én familie, og dermed var den saken løst, en klassisk énstatsløsning. Hvordan alt dette gikk til skulle naturligvis forklares nærmere, men la det være nevnt at det som hadde utløst det hele var det store børskrakket som la den ene valutaen etter den andre – kloden var delt inn i fem økonomiske soner med hver sin valuta – fullstendig død og uomsettelig. Det neste som skjedde, som kunne sies å være av vesentlig betydning, var at partiet som kalte seg De mørkegrønne vant det store valget, og det var først da det ble fart i sakene. På dette tidspunktet var det en allmenn oppfatning at politikerne for lengst hadde utspilt sin rolle. Man lot dem holde på med sitt, man ga dem en og annen meningsmåling de kunne diskutere seg imellom, og forventet at de holdt seg for seg selv. Med sitt suverene globale flertall innførte De mørkegrønne det som skulle bli kalt Den store nullstillingen, som også skulle forklares nærmere.

Som en naturlig konsekvens av den politisk- og mediestyrte avsiviliseringen av verdenssamfunnet som hadde pågått helt siden de store krigene, avviklingen av opplevelsen av å tilhøre et fellesskap, til fordel for den enkeltes ønske om lykke og krav på tilfredsstillelse, avviklingen av all form for kunnskapsformidling til fordel for indoktrinerende og hjernedød underholdning, kunne sannsynligvis ingen av flyktningene i hulen lese eller skrive. Det var flere generasjoner siden det var vanlig å beherske den slags, men de forsto hverandre, i alle fall til en viss grad, så lenge de formulerte seg enkelt og lot setningene ledsages av mer eller mindre artikulerte lyder, mimikk og håndbevegelser. Det eneste som kunne minne om det siviliserte mennesket, var gummistøvlene de hadde på beina og soveposene de hadde pakket seg selv inn i.

Derfor var det naturligvis ingen av dem rundt bålet som visste noe om når alt snakket om klimaendringer og oppvarming av kloden egentlig begynte, og strengt tatt interesserte det dem ikke. Det var ingen av dem som visste at det var først da det var for sent å gjøre noe, først da menneskeheten hadde forseglet sin skjebne og bare kunne vente på den store kollapsen, at de som skulle bli husket som de såkalte varslerne kom på banen og begynte å lansere alle slags løsninger på det de kalte klimatrusselen, løsninger som de selv burde vite var fullstendig bortkastet, all den tid det jo allerede var for sent. I stedet bekjempet de hverandres løsninger og imøtegikk hverandres spådommer. Dessuten: Forestillingen om det fornuftige og rasjonelt tenkende mennesket var en forutsetning for all forskning, drevet som den var av et ønske om å forstå seg selv og sine omgivelser. At mennesket instinktivt søkte sin egen undergang, var en måte å tenke på som var forskerne fullstendig fremmed, ganske enkelt fordi den slo beina under alt de trodde på.

I retrospekt var det lett å se hvordan disse løsningene var basert på en temmelig lite vitenskapelig form for ønsketenkning. Det var ikke til å unngå at man mistenkte varslerne, som for det meste besto av forhenværende politikere og miljøforskere, for å ha sett at det fantes et internasjonalt marked for deres fantasifulle beregninger og at det var både prestisjetunge utmerkelser og gode penger å tjene. Varslerne ønsket først og fremst å fortsette sin varsling, så naturligvis ville de ikke innrømme at det hele egentlig var bortkastet, kun egnet til å spre falskt håp, og det kan vel heller ikke benektes at det fantes et betydelig marked for falskt håp. Mennesket var seg selv likt, helt til det siste. Alt dette skulle også forklares nærmere.

Hvordan skal jeg sørge for å bli den aller siste gjenlevende av oss?

 

Så hvilke historier var det de fortalte hverandre der de satt rundt bålet og stirret inn i flammene?

En av disse historiene kunne ha vært fortellingen om hvordan menneskehorder på flukt hadde henfalt til en form for villskap som, hvis noen av dem rundt bålet hadde visst noe om tidligere århundrers store tragedier, kunne sammenlignes med det man hadde beretninger om fra den store pestens dager. Folk danset og festet og kopulerte, de slaktet hverandre som en del av rituelle handlinger på randen av sin egen grav, vel vitende om at det ikke fantes noen morgendag, mens de tradisjonelle religiøse fanatikerne, som etter forbudet mot all form for tilbedelse av det guddommelige hadde gått i dekning, strømmet jublende ut i gatene og atter en gang forkynte at tusenårsriket var nær.

En annen av historiene kunne ha vært… Ja, hva kunne den egentlig ha vært?

Det var nettopp her romanen min havarerte. Jeg skulle nemlig komme til å oppdage at de forhutlede skikkelsene rundt bålet ikke hadde noe å si hverandre. Det var ingen som husket noe særlig av hva Den store nullstillingen egentlig hadde gått ut på. De husket kanskje forbudet mot uautorisert reproduksjon, behovet for mat måtte reduseres i takt med den synkende matproduksjonen; de husket kanskje konfiskeringen av all privat eiendom og den kontrollerte avviklingen av middelklassen, som representerte det store overforbruket i sin evige jakt på materiell lykke, en avvikling som forøvrig var helt i tråd med de religiøse fanatikerne som alltid hadde hevdet at det var de fattige som skulle arve Jorden; de husket kanskje hvordan det var blitt forbudt å benytte en rekke begrep som tidligere hadde vært å sammenligne med forførende mantra, og som var blitt oppført på en såkalt skammens liste, et av disse mantraene var begrepet «ansvarlig vekst», en typisk politikerløgn som lenge hadde vært i omløp, også blant varslerne og andre som ønsket å fremstå som planetens beskyttere; de husket kanskje hvordan Grønnegardistene hadde tvunget de tidligere klimaskeptikerne til å løpe nakne gjennom gatene mens de ble pisket og ydmyket på alle tenkelige måter; de husket innføringen av den månedlige vektkontrollen; de husket kanskje forbudet mot boliger større enn 10 kvadratmeter boligflate pr. hode; man husket kanskje forbudet mot all form for elektronisk kommunikasjon, det store pc- og mobiltelefonbålet; men det var i grunnen det hele. Og uansett hadde jo det siste, massive børskrakket satt en endelig stopper for alt som minnet om menneskelig sivilisasjon. All virksomhet hadde opphørt. Hver og en var overlatt til seg selv og sin evne til å overleve.

Det var ingen som husket noe, det var ingen som hadde noe å fortelle. De hadde alle glemt hvordan man forteller en historie, og det gjorde ikke saken bedre at de var nesten språkløse. Men menneskets mest karakteristiske egenskaper var de som satt rundt bålet fremdeles i besittelse av, så den eneste tanken hver og en av dem satt og ruget på, var denne: Hvordan skal jeg sørge for å bli den aller siste gjenlevende av oss? Hvordan kan jeg sørge for å få hulen og byttedyrene som forviller seg inn i den helt for meg selv?

Og så, etter en stund, ristet en av dem av seg disse tankene, reiste seg og gikk inn i hulen. Da hun var sikker på at hun ikke kunne ses av dem som fremdeles satt rundt bålet, fant hun frem en spiss gjenstand, sannsynligvis en gammel spiker som hun brukte til å forsvare seg med, og begynte å risse det som kunne se ut som figurer inn i huleveggen.
     Hvis hun hadde vært en annen ville det ha vært bokstaver hun risset inn, ikke figurer, men ord hentet fra et fjernt minne, fra en annen tid som for lengst var glemt:
     Så gjør vi så når verden går under
     ikke med et brak men et klynk.

 

Terje Holtet Larsen er forfatter og debuterte i 1991. Siden har han utgitt både romaner og noveller og blitt tildelt Gyldendals legat og Riksmålsforbundets litteraturpris. For Kjærlighet mellom intelligente menn (2014) og Angiveren (2016) ble Holtet Larsen nominert til Ungdommens kritikerpris og langlistet til P2-lytternes romanpris. Hans hittil seneste bok er novellesamlinga Forsøk på å bevege seg i lysets hastighet som kom i 2017.

Denne teksten er publisert med støtte fra Fritt Ord.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Uten at polakkene merker det, blir demokratiet tatt fra dem dag for dag.

SHAKESPEARETIDSSKRIFT: I tre tiår har det gått et spøkelse gjennom teaterlandskapet.

DOYENNES: Gloria Allred – i spissen for #metoo lenge før det var en bevegelse.

OBJEKTIV: – My work points to how moving images shapes our collective memory.

MONTAGES: - «Persona» mister aldri noe av sin opprinnelige kraft.